Må ekte kjærlighet dokumenteres?
Må ekte kjærlighet dokumenteres? Og er det i så fall en vigselsattest som dokumenterer det? Nå har jeg kommet over så mange uttalelser om ekteskap som det eneste alternativet for to som elsker hverandre, at jeg er helt oppgitt. Det evinnelige gnålet om at registrert partnerskap er mindre verdt enn ekteskap, er blitt et refreng som altfor mange later til å ha kjøpt blindt, for så å drive og lire det av seg uten å tenke etter hva de sier for noe.
Denne uttalelsen tjener som et godt eksempel:
Er du mot kjønnsnøytral ekteskapslov er det egentlig fordi du ikke tror noe på at de homofile *virkelig* elsker hverandre.
Hvor mange ganger jeg har sett slike uttalelser, har jeg ikke lengre oversikt over, men det er mange. Og hva de implisitt sier, er tydelig nok: "Registrerte partnere elsker ikke hverandre på ordentlig. Det gjør bare ektefeller."
Når et par går hen og formaliserer sitt samliv, enten som ekteskap (hvis forholdet er tokjønnet) eller som registrert partnerskap (hvis forholdet er enkjønnet), er det i bunn og grunn bare snakk om at de velger vekk det papirløse samliv. Man vil innstifte sitt samliv formelt.
Mange gir altså uttrykk for at de anser registrert partnerskap uverdig i forhold til ekteskap; ja, at parets kjærlighet ikke kan anerkjennes medmindre samlivet gis betegnelsen "ekteskap". Hvor lavt rangerer de da kjærligheten mellom samboere, mon tro? Samboere som ikke engang forlover seg, for eksempel, men rett og slett bare bor og lever sammen. Kan man ikke snakke om kjærlighet i det hele tatt i forbindelse med papirløse forhold, kanskje?
Relaterte poster:
- "Ekteskap" – ikke et kjønnsnøytralt begrep (feb. -06)
- Ubegrunnet diskvalifisering av registrert partnerskap (aug. -06)
- Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning (mai -07)
- Hva skal samlivsformen hete? (mai -07)
- Svar til Nicolas ang. "Ekteskap og religion" (mai -07)
10 innspill til “Må ekte kjærlighet dokumenteres?”
Trackbacks
- Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning | Klinten fra Hveten
- Klinten fra Hveten » Å formalisere samlivet beviser ikke noe som helst
- Politikk, romantikk, eller bare et spill med ord | Klinten fra Hveten
Jaggu er det ikke noen som føler seg tråkket på uansett :)
Poenget er vel at ekteskap er en måte vi i vårt safmunn formaliserer kjærlighet på. Det kan du like eller ikke like, men når man nekter noen å formalisere kjærligheten sin, så sier man “jeg tror ikke på at dere elsker hverandre”.
Det er sikkert mange som mener det ikke er ekte kjærlighet om man ikke gifter seg, og det er like meget deres rett å mene det som det er din rett å leve sammen med noen du ikke er gift med (meg bekjent ble dette lovlig først på 60-tallet…). Spørsmålet er bare om man kan nekte noen andre ekteskap pga legning fordi man selv mener de ikke elsker hverandre nok.
Nicolas; Hvor har du vært hen de siste 13-14 år? Du ser ut til å leve i 1992. I vårt samfunn er et formalisert samliv (formalisert kjærlighet, som du kaller det) enten et ekteskap eller et registrert partnerskap. Sistnevnte er akkurat like formalisert som det første. Din hypotetiske problemstilling om at noen nektes å gjøre det formelt, er ikke lengre aktuell. Tidligere var det slik, i og med at bare tokjønnede par kunne formalisere samlivet, men i 1993 fikk også enkjønnede par den samme muligheten, ser du.
Hva mente du forresten med uttalelsen: “Jaggu er det ikke noen som føler seg tråkket på uansett”? Du tok en råsjangs på at jeg er samboer, hva? Til orientering lever jeg selv som gift. Likevel er jeg i stand til å skjønne at de som velger annerledes, elsker hverandre, de også. Derav har jeg en mening om dette. Å se at noen definerer “kjærlighet” strengt under “ekteskap”, gjør hverken at jeg som gift vokser på det, eller at jeg føler meg tråkket på. Som sagt blir jeg bare oppgitt, da jeg oppfatter det som utrolig korttenkt.
Selvsagt har du rett, Laila!
Formaliserte “kontrakter” er mer et uttrykk for samfunnets ønske om å “kontrollere” menneskene. Går en tilbake litt i tid, var jo selv ikke ekteskap nødvendigvis et tegn på kjærlighet, snarere en formell “tvang” (det fantes intet alternativ) for å skape “ro” og “kontroll” med hvordan mennesker levde.
Tvangsekteskap har også eksistert i Norge, i en tid da det viktigste var å gifte bort sønner og døtre inn i de rikeste gårdsslektene. Heldigvis er det ikke slik lenger.
At mennesker kan oppleve kjærlighet utenfor kontraktsbundne forhold har vært tema for utallige bøker, operaer og sanger. Et godt eksempel er Romeo og Julie. Men slike tema finnes til og med i det tidligste greske teater.
Nicolas sier det er en rett å mene at kjærligheten er mindre verdt hvis en ikke formaliserer forholdet. Til det kan man jo bare si at det i faktisk IKKE lenger BURDE være slik at “bedrevitere” skal kunne blande seg inn i andres liv og deres valg.
Det har for eksempel kirken gjort i alle år, med bare negative resultater.
Helge; Ja, det å tro at en vigselsattest i seg selv er et bevis på kjærlighet, er like korttenkt som å tro at andre samlivsvarianter ikke kan være tuftet på kjærlighet. Utrolig å se hvordan noen resonnerer og opererer med slike ytre kriterier for kjærlighet.
Uttalelsen jeg siterte til å begynne med i denne posten, opprinner tilfeldigvis fra ham som postet den første kommentaren her. At han nå nøyer seg med å helt enkelt forsvare sin “rett til å mene” at kjærlighet kan graderes etter gift/ikke gift-kriteriet, finner jeg litt påfallende. Som om det var noen automatikk i at det man er berettiget til, også har noe for seg, liksom?
Tenkte akkurat på dette temaet i dag. Før var jeg ganske bestemt på at ekteskap var det beste, eller mest riktige om du vil… Nå er jeg ikke så bastant. Det er jo ikke det formelle det kommer an på.
Slik jeg ser det kan godt ekteskap være det beste, HVIS det passer for paret det gjelder. Hvis ikke, har jo strengt tatt ingen andre noe med det å gjøre, og kjærligheten lever nok uavhengig av papirer uansett.
God Jul forresten, Laila.
Grete; Godt at du fikk revurdert ditt standpunkt, da :)
Helge; Enig med deg. Og god jul til deg, også!