I kommentarfeltet under blogginnlegget Ekteskap og religion har Nicolas (alias Ars Ethica) bedt meg om å forklare og begrunne nærmere hvorfor jeg mener at dagens definisjon av ekteskapsbegrepet ikke diskriminerer noen og derfor ikke trenger å gjøres kjønnsnøytral. Mitt svar ble så langt at jeg velger å poste det som en egen bloggpost her i min egen blogg.
Aller først: Jeg ser grunn til at vi bør operere med kun 1 lov som regulerer formelt innstiftede samliv mellom to personer – ikke 2 lover, som i dag. Dette fordi lovverket bør tilstrebes å være mest mulig sammenhengende og enhetlig. Eksempelvis har vi heller ikke 2 separate lover for reglene om hhv. farskap og morskap. Både farskap og morskap reguleres i en og samme lov: barneloven. Det er en ryddig og logisk plassering fordi de begge angår forelderskap.
Den måte å samle lovverket om samliv på som jeg finner mest nærliggende og logisk, har jeg beskrevet i posten Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning. For å oppsummere det kort, kan bestemmelsene vedr. ekteskap og partnerskap samles på ett sted – i en lov som regulerer alle registrerte samliv mellom to personer. Den loven vil med andre ord være kjønnsnøytral.
Tilsynelatende er det mange (deriblant du) som mener at man for å komme helt i mål, i tillegg må gjøre begrepet "ekteskap" kjønnsnøytralt. Dere anser dagens kjønnsbestemte definisjon av ekteskapsbegrepet å være diskriminerende for enkjønnede par. Til gjengjeld anser dere det ikke diskriminerende for tokjønnede par at de ikke kan inngå partnerskap, selv om det er nøyaktig samme problemstilling. At diskriminerings-ideen således bare går den ene veien, blir forståelig straks man ser det i lys av det følgende:
Teorien om at dagens ekteskapsdefinisjon er diskriminerende, har åpenbart oppstått som en protest mot noe – da spesielt mot den oppfatning at mann/kvinne-samlivet er den eneste akseptable samlivsform her i livet, og lignende oppfatninger. Med andre ord er det fundamentalistiske religiøse grupper sine "kjepphester" man velger å forholde seg til fremfor allmennhetens mer nøkterne og balanserte syn.
Det er det ingen grunn til!
Det norske folk v/de folkevalgte har forlengst anerkjent verdien av enkjønnet samliv på lik linje med samlivet mellom kvinne og mann, noe innføringen av partnerskapsloven i 1993 er det beste beviset på. I og med denne loven ble registrert partnerskap fullt ut anerkjent og gitt samme status som ekteskap. Det er dette vi må forholde oss til ved utarbeidelsen av nye lovendringer, fremfor å ta utgangspunkt i de oppfatninger enkelte religiøse grupperinger har.
At man ikke samtidig innvilget registrerte partnere adgang til å søke om adopsjon, skyldtes ikke at deres kjærlighets- eller omsorgsevne ble ansett som svakere enn ektefellers. Ei heller skyldtes det deres seksuelle legning. Jeg har selv lest lovens forarbeider, og saken var helt enkelt at man anså mors- og farsfigurene nesten like viktige i adoptivbarns oppvekst, som kjærlighet og omsorg. (I dag er dette synet trolig i ferd med å endre seg, i takt med bl.a. foreliggende forskningsresultater.)
Det er ingen tvil om at fundamentalistiske religiøse grupper kjemper forgjeves imot samfunnets anerkjennelse av homofili. Ubønnhørlig har de hele veien måttet ta innover seg det ene nederlaget etter det andre. Disse gruppene utgjør derfor ingen trussel mot homofiles rettigheter.
Selvsagt er fordømmelsen likevel vond der hvor man støter på den. Det vet jeg alt om. Ikke fordi jeg er homofil, men på grunn av at jeg har "feil" livssyn og gudstro. Ifølge enkelte – mellom andre noen i min familie – er jeg nemlig fullstendig på villspor og dømt til fortapelse. Jeg må angivelig være forledet av satan, siden jeg har mitt eget, bibeluavhengige livs-/gudssyn. Slikt gjør vondt å høre, men fordømmelse kan vi like fullt ikke lovregulere oss vekk ifra. I så fall måtte vi gått veien om å innskrenke ytringsfriheten ganske betraktelig. Og selv ikke da ville vi fått bukt med slikt.
Det å velge en kjønnsnøytral definisjon av ekteskap vil ikke minske de fordommer noen har overfor homofili. Det er tross alt ikke benevnelsen partnerskap fordommene er rettet mot, slik at hvis bare det ordet forsvinner, så blir alt bedre. Nei. Medmindre de enkjønnede par opphørte å være homofile ved inngåelsen av la oss si ekteskap, vil de som fordømmer fremdeles fordømme deres livsførsel. Fordommene er jo rettet mot selve homofilien og det homofile samliv, hva man enn kaller det for noe. Ja, om vi enn gikk så langt at vi begynte å kalle enhver legning heterofil, ville det ikke fjerne de eksisterende fordommene mot at to av samme kjønn lever i samliv med hverandre.
Partnerskap og ekteskap er to sider av samme sak; formelt innstiftet samliv. Det ene er likekjønnet, det andre tokjønnet. Hva er problemet? Språkmessig opererer vi også ellers med kjønnsbetingede såvel som kjønnsnøytrale begreper. Det er ikke noe enten-eller. Samtidig bruker vi spesifikke benevnelser såvel som generelle fellesbetegnelser. Språket må være mangfoldig, blant annet av hensyn til en presis kommunikasjon og formidling av informasjon. Eksempelvis er Bente og jeg søstre (= like kjønn), samtidig som man også kan si at vi er søsken (kjønnsnøytralt). Hva en velger å si, kommer an på sammenhengen. At Hilde og jeg er kusiner (= like kjønn) samtidig med å være søskenbarn (= kjønnsnøytralt), er heller ikke problematisk. Derfor er det heller ikke grunnlag for å hevde at begrepene "ekteskap" og "partnerskap" diskriminerer noen av partene. De representerer jo som sagt to sider av samme sak.
La meg sitere noe som du Nicolas skrev om ekteskapsbegrepet:
Hvorfor er det så viktig å ha en legnings-nøytral betegnelse her? (legningsnøytral er et bedre ord enn kjønnsnøytral) Fordi vi skal signalisere at vi mener at et homofilt forhold er like mye verdt og like ekte som et heterofilt forhold. Det finnes fortsatt noen som åpent hevder at disse to ikke er like mye verdt, og dersom vi juridisk kaller de to begrepene det samme, så viser vi tydelig hvor det norske folk mener at skapet skal stå.
I en tidligere kommentar til dette bemerket jeg at også kvinner fremdeles blir diskriminerte endel – altså i forhold til menn. Til mitt spørsmål om hvorvidt vi tilsvarende burde "sette skapet på plass" ved å kalle alle sammen "menn", svarte du:
Vi har allerede felles ord for å betegne det kvinner og menn har felles: personer, mennesker, individer osv.
Et øyeblikk trodde jeg at du mente vi kunne slutte helt å si "kvinne", og konsekvent si "menneske" for virkelig å markere at hun er likeverdig med mannen. Men interessant nok la du til at:
Når vi trenger å skille mellom kjønnene, sier vi "mann" eller "kvinne".
Her snudde du plutselig tankegangen, og jeg er helt enig! Det hender at vi trenger å presisere hva vi prater om, ikke sant. Ja, hvorfor skulle vi da si "feminint menneske" eller "maskulint individ" når vi allerede har ordene kvinne og mann som vi kan bruke? "Kvinne" er tross alt ikke noe skjellsord som diskriminerer noen. Og det samme må sies om "partnerskap".
Når en iblant skal presisere hvilken variant av innstiftet samliv en prater om, har vi allerede ordene partnerskap og ekteskap å bruke. Likevel ser du for deg at vi endrer på det og i stedet refererer til "homofilt ekteskap" og "heterofilt ekteskap" når vi prater om den ene eller andre varianten. Som jeg nevnte i ditt kommentarfelt, er jeg ingen tilhenger av forandring bare for forandringens skyld. Når forandring blir et mål i seg selv fremfor et middel til å oppnå andre mål, går det gjerne på bekostning av hva som er fornuftig. Ditt forslag gir da også et økt fokus på legningen, og det var vel ikke det vi ville?
Er det egentlig noe problem knyttet til det å sondre mellom de to benevnelsene vi allerede har, og forøvrig referere til dem begge som det de er, nemlig formalisert samliv (registrert samliv, om du vil)?
Relaterte poster:
- "Ekteskap" – ikke et kjønnsnøytralt begrep (feb. -06)
- Ubegrunnet diskvalifisering av registrert partnerskap (aug. -06)
- Må ekte kjærlighet dokumenteres? (des. -06)
- Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning (mai -07)
- Hva skal samlivsformen hete? (mai -07)
Arkivert i 
Stikkord: 
