Diskvalifisert ved målstreken

Tidligere denne uken hadde jeg en skuffende opplevelse med mitt lokale treningsstudio, hvor jeg har vært medlem i nærmere 9 år.

Da de nylig skiftet navn fra SPORTS CLUB til ELIXIA, markerte de begivenheten ved blant annet å sette opp en konkurranse for oss medlemmene. "Tren 12 ganger på 6 uker!" kalte de den, og alle som oppfylte dette, ble med i trekningen av flotte premier.

Hovedpremien var et reisegavekort på – såvidt jeg husker – kr. 20 000,-, og de øvrige premiene var diverse hudpleieprodukter fra tre ulike leverandører. I tillegg ville alle som oppfylte kravet om å trene 12 ganger på 6 uker, motta et gavekort på 1 ukes trening for en venn eller bekjent, samt en ELIXIA nøkkelring med halsbånd.

Så gøy! Det syntes iallefall jeg da jeg tirsdag for 6 uker siden tok turen innom for en ny treningsøkt og jeg så de svære plakatene som hang på veggen. Dette ville jeg være med på! Derfor skrev jeg navnet mitt på raden under det sist oppførte navnet på listen over deltakere. Mange hadde allerede skrevet seg på og var godt i gang.

Hver navnerad på listen bestod av 15 felter (kolonner): et felt for navnet ditt, ett for din startdato, 12 felter for å klebe klistremerker på – og i ytterste høyre kolonne, ved siden av det siste klistremerkefeltet; et felt for din sluttdato. Klistremerkene fikk du utdelt i resepsjonen; ett for hver gang du trente. Genialt!

1 time senere satte jeg mitt første klistremerke på plass og skrev inn min startdato i feltet ved siden av.



Vel hjemme fra treningen denne tirsdagen i uke 21 satte jeg meg ned og regnet meg 6 uker frem til den dato som senest kunne være min sluttdato. Det måtte jo da bli mandag i uke 27, fant jeg ut. Jeg bladde meg frem til mandag 2. juli i kalenderboka mi og skrev "DEADLINE ELIXIA" med røde blokkbokstaver der.

Jeg hadde ikke trent særlig mye på en stund, så jeg var ikke helt i form, men 2 ganger i uka var ikke mer enn jeg skulle klare. Dessuten kunne jeg jo benytte denne anledningen til å begynne å få litt mer fart på skinka igjen. Det var nok også tildels derfor de arrangerte en slik konkurranse, tenkte jeg, altså for å stimulere treningsmotivasjonen hos flest mulige. Og det virket jo, det :)

Greit. Jeg så gjorde – tok turen bort og trente 2 ganger hver uke, med sikte på å komme i mål mandag 2. juli i uke 27.

De svære plakatene med deltakerlistene – hver av dem med overskriften Tren 12 ganger på 6 uker! – dekket en hel skråvegg mellom resepsjonsområdet og treningssalen, så du kunne ikke unngå å se dem når du gikk ut av treningssalen. Det ble imidlertid trangt om plassen på denne veggen etterhvert som flere og flere navn ble påført, og etter noen dager hengte de en plakat/liste også inne i selve treningssalen. Denne så ut til å bli den siste. På et tidspunkt stanset påmeldingen tydeligvis opp, og jeg antok at de sikkert hadde satt en eller annen frist for å melde seg på, slik at de kunne foreta trekningen på et tidspunkt, såsnart alle var ferdige med sine 6 uker.

De lysegrønne klistremerkene begynte sakte men sikkert å fylle opp de mange feltene til alle på listene, og det ble nesten som en motiverende faktor i seg selv å skaffe seg klistremerker. Det var skikkelig gøy, og den første uka trente jeg faktisk 3 ganger istedenfor de planlagte 2. Uka etter ble det til gjengjeld bare 1 treningsøkt, men jeg var jo fremdeles i rute, og det var det viktigste.

Ukene gikk, og jeg holdt tydeligvis samme tempo som to av "naboene" på min liste, som hadde startet opp samme dag som meg. Vi hadde stort sett samme antall klistremerker hele veien. Enkelte andre ble stående med bare 2 eller 1 klistremerke såpass lenge at de tydeligvis hadde måttet melde pass av en eller annen grunn, forstod jeg.

Den 10. gangen (d.v.s. forrige tirsdag) spurte den vennlige resepsjonisten idet hun ga meg klistremerket, om jeg snart var i mål? Svett og litt anpusten smilte jeg og svarte at "ja, bare 2 ganger til nå, så…". Hun smilte tilbake.

Før helgen i uke 26 fullførte jeg min 11. treningsøkt. De to på listen som jeg nevnte i sted, hadde da allerede 11 klistremerker. En annen i samme nærhet hadde 12. Nå gjenstod bare den førstkommende mandagen, så var også min kvalifisering i boks.

Mandag 2. juli kom, jeg tok turen bort igjen, og det første jeg la merke til, var at alle listene var tatt vekk. Veggen stod tom. Ved henvendelse til resepsjonen fikk jeg greie på at konkurransen var avsluttet. Den varte bare ut uke 26. Forvirret og vantro understrekte jeg at jeg startet 22. mai og at dette var den 12. og siste gangen for meg. Men neida, det hjalp ikke. Ansiktet og stemmen min avslørte nok skuffelsen jeg følte, og resepsjonisten tok vel derfor dette som en anklage. Det gjorde hun i så fall rett i, for jeg ble faktisk irritert i tillegg, og sa ironisk:
– Javel, dette var jo motiverende!

Der og da føltes det nemlig som om de fratok meg hele gleden ved alt sammen. I tillegg kan du tro jeg følte meg dum da hun fortalte at det hadde hengt en plakat med beskjed om dette både på inngangsdøren og på en annen vegg der inne.

Jeg er ikke sur lengre, og jeg føler meg heller ikke som en idiot bare fordi jeg ikke oppdaget plakaten på glassdøren (ved siden av plakaten med åpningstidene?). Jeg tror bare at jeg er av den typen som er så fokusert på det jeg til enhver tid holder på med, at alt det omkringliggende forsvinner som en del av hele bakteppet. Spesielt gjelder vel dette når jeg har et bestemt mål å jobbe mot. Da har jeg en tendens til å bli veldig konsentrert om akkurat det.

At den gikk meg hus forbi, også beskjeden som angivelig stod på en annen vegg der inne, er ihvertfall ikke rart. Mye av det som henger rundt omkring der, har jeg sett gjelder slikt som jeg aldri er med på likevel, som spinning, yoga og body pump – og jeg går jo ikke og saumfarer alle veggene etter viktige beskjeder, jeg som aldri deltar i slike grupper.

Dessuten er selve oppslagstavlen nettopp på den skrå veggen hvor alle deltakerlistene ble hengt opp, men der stod det ingen beskjed om noen deadline. Der stod bare det som jeg beskrev ovenfor – altså skulle hver enkelt deltaker på listen registrere sin start- og sluttdato og trene 12 ganger på 6 uker!.

Jeg vet ikke om alle de andre fikk med seg deadlinen eller om det var flere med meg som ikke gjorde det. Det skulle vært interessant å vite. Hvis det var flere, så håper jeg at ELIXIA tar det til etterretning på noe vis. Hvis det gjaldt bare meg, må jeg i så fall være den eneste på listene de nå sitter med, som har 11 klistremerker. Blant de som ikke har 12 stk., er det nemlig en del som har 1, 2, 3 og kanskje 4 stk.. Det er de som av forskjellige grunner måtte melde pass på et tidspunkt. Men elleve? Ingen som er klar over siste frist, sørger vel for å ende opp med 11 istedenfor 12 merker?

I ettertid er det litt komisk å tenke på at jeg startet 1 dag for sent. Ja, for hadde jeg tilfeldigvis startet mandag istedenfor tirsdag i uke 21, hadde flaksen vært på min side. Da hadde jeg nemlig avsluttet søndag i uke 26, og det hadde gått akkurat. Men men… jeg avsluttet dagen etter, og ELIXIA nektet å gjøre et lite unntak, slik at også jeg ble med i trekningen av flotte premier og fikk gavekort og nøkkelring med halsbånd. Det må jeg selvsagt bare akseptere, selv om jeg betrakter det som rent prinsipp-rytteri fra deres side, og ikke minst – lite kundevennlig.

Én milepæl kan de iallefall ikke frata meg, og det er at dette er mitt blogginnlegg nr. 100! Så blæh, ELIXIA!

signatur
Du kan skrive en kommentar, eller opprette tilbaketråkk fra din egen nettside.
Powered by WordPress