Sist mandag hadde NRK-programmet Puls et innslag om barnevern. Der ble barnevernet fremstilt som å være mer hjelpeløse og avmektige enn kanskje folk tror. Idet jeg hevder at Puls-redaksjonen innlot seg på en total ansvarsforskyvning, vil jeg med denne posten rette kritikk mot NRK – for den skjeve fremstillingen såvel som for det dårlige journalistiske bakgrunnsarbeidet som innslaget åpenbart var tuftet på.
I den grad NRK Puls har til hensikt å bedrive folkeopplysning, har de i dette tilfellet gjort en særdeles dårlig jobb. Klinten fra Hveten setter…
Puls-innslaget under lupen
Programleder Helene Sandvik introduserte innslaget på følgende måte:
Barnevernet er en etat som har fått mye kjeft opp igjennom. I kveld skal vi fortelle en litt annen historie. Det skal handle om barn som trenger hjelp fra barnevernet men som ikke får det.
For å illustrere dette problemet brukte Puls en kvinne som eksempel. Hun ble presentert i en filmreportasje, hvor man i tillegg til å vise bilder av henne som barn, også intervjuet henne som voksen. Reportasjen ble innledet med disse ordene:
Maria E. er et løvetannbarn. Hun har klart seg til tross for en ekstremt vanskelig barndom med en mor som var psykisk syk. Naboene reagerte, og skolen reagerte, og det kom mange bekymringsmeldinger inn til barnevernet.
Kvinnen fortalte at hun som barn hadde levd på vann tilsatt sukker, samt brødskiver som hun fikk av henholdsvis naboen og læreren sin. I tillegg gikk hun på epleslang når det var sesong for det, slik at hun fikk i seg litt frukt. Videre fortalte hun at hun fikk rundjuling av moren, som også sparket henne og trampet på henne med høyhælte sko. Hun kunne huske at barnevernet hadde vært på døren ved et par anledninger, men de hadde blitt jaget eller avvist av moren, som var svært aggressiv. Nå i ettertid sier kvinnen at hun oppfattet det slik at barnevernet var redde for moren hennes.
På tross av alle bekymringsmeldingene ga barnevernet bare opp, uten å ha avdekket hvor alvorlig situasjonen var. Så sier Puls:
Marias tilfelle er ekstremt men ikke enestående. Foreldres uthalingstaktikker, som ikke å ta telefonen, lukke opp døren eller svare på brev når barnevernet ønsker kontakt, gjør barnevernets arbeid så vanskelig at de må gi opp saker.
Dette er det rene vås, noe jeg straks kommer tilbake til. La meg først sitere kvinnen selv, som på sin side virket mer reflektert enn hele Puls-redaksjonen tilsammen, idet hun uttalte:
– Jeg tror nok mye av årsaken til at barnevernet ikke har fått gjort noe, er at min mor ikke har samarbeidet. Men det er jo egentlig ingen god nok grunn, synes jeg da. Det blir veldig feil at barn skal lide fordi foreldre ikke samarbeider. For det heter faktisk barnevernet og ikke foreldrevernet.
Det stemmer, og ikke heter det "barnevern-vernet" heller, for den saks skyld. Om barnevernet påberoper seg å være aldri så redde for folk, er det fremdeles barnets og ikke sine egne interesser de er satt til å verne om. Men gjorde de det? Nei, og kvinnen har helt rett i at morens holdning ikke var noen unnskyldning for barnevernet for ikke å gjøre jobben sin. Ifølge loven har foreldre nemlig ikke adgang til å motsette seg en undersøkelse fra barnevernet (se bvl § 4-3 tredje avsnitt (nedenfor)), noe barnevernet selvsagt er klar over. Til gjengjeld har barnevernet – ikke bare en rett men faktisk også plikt til å foreta en nærmere undersøkelse i slike tilfeller. Også dette må barnevernet vite, da barnevernloven er klar (merk overskriften):
- § 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.
- Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.
- […]
- Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.
- Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.
Barnevernet har altså både rett og plikt til å foreta slike undersøkelser, uavhengig av foreldrenes samtykke. NRK Puls ser imidlertid ikke hen til barnevernets plikt eller ansvar i det hele tatt, men plasserer i stedet skylden for problemet på lovgiver. De hevder vi har et lovverk som tar mer hensyn til mor og far enn til barnet:
«I tilfeller hvor en ser barn som hadde hatt godt av oppfølging fra barnevernet, kan foreldrene si nei takk, barnet mitt trenger ingenting fra dere, og så blir det sånn», hevder Puls, idet de får det til å lyde som om både barn og barnevern er tvunget til å leve på nåde fra norske foreldre. Det eneste unntaket er ifølge Puls:
Det er bare hvis barnevernet kan dokumentere at barnet blir utsatt for omsorgssvikt at det kan tas i bruk tvang. Nesten all hjelp og forebygging på et tidligere stadium er opp til foreldrene om de vil ta imot. Sier foreldrene nei til hjelp, blir det vanskeligere for barnevernet å dokumentere eventuell omsorgssvikt.
Dette er feil. Hvis det var slik at dokumentasjon for omsorgssvikt var påkrevet før barnevernet kan tvinge seg til en undersøkelse, hvorfor modererer man seg da i neste setning med ordet "nesten"? Puls vet ganske enkelt ikke hva de prater om.
«Fagfolk og forskere»
Angivelig er det «fagfolk og forskere» Puls støtter seg til når de hevder at loven verner foreldrene. Med fagfolk sikter de vel å merke til barnevernsfolk – altså de, som i likhet med det "ikke enestående" eksemplet vi hørte om, ikke gjør sin lovpålagte jobb i mange tilfeller. Det overrasker meg ikke at barnevernsfolk skylder på loven. Deres egne synder og overtramp erkjenner de visst aldri. Og forskere, hvem er det? Forsker Elisabeth Gording Stang ved Norsk senter for menneskerettigheter sa i et intervju:
Loven favoriserer foreldrene ved å legge så stor vekt på frivillighet. Frivillighet utgjør jo hele fundamentet for hjelpetiltak.
Jeg lar meg ikke videre imponere av at hun har publisert en doktorgradsavhandling om dette. Mer om det straks.
Helt på tampen av innslaget fikk Statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet, Kjell Erik Øie (Ap), komme til orde:
La meg først si at denne saken som vi nå har sett på fjernsynet, ser ut til å være en sak hvor barnevernet skulle ha grepet inn mye tidligere. Det er også viktig å presisere at foreldre kan ikke motsette seg en undersøkelse.
Bortsett fra at "mye tidligere" var noe uheldig formulert siden barnevernet jo aldri grep inn overhodet, har han helt rett. Og jeg håper inderlig at kvinnen i reportasjen går til erstatningssøksmål mot kommunen.
Hva gjelder hjelpetiltak siterer jeg her fra barnevernloven:
- § 4-4. Hjelpetiltak for barn og barnefamilier.
- Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien, f.eks. […]
- […]
- […]
- Fylkesnemnda kan om nødvendig beslutte at tiltak som opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, skal settes i verk ved pålegg til foreldrene.
Se det; ved pålegg til foreldrene står det svart på hvitt. Jeg byr neimen ikke mye for den frivilligheten som forsker Elisabeth Gording Stang hevder må ligge til grunn for hjelpetiltak. Frivillighet er riktignok hovedregelen (det skulle da også bare mangle!), men som unntaksregel kan fylkesnemnda nemlig gi pålegg om hjelpetiltak. "Problemet" koker altså ned til at barnevernet ikke klarer (eller makter, tør..) å be fylkesnemnda gi foreldre et pålegg om iverksettelse av hjelpetiltak. Du snakker meg om… Barnevernet vil tydeligvis ha all makt selv, det er der skoen trykker. For ellers føler de seg så hjelpeløse og maktesløse, som barnevernsansatt Anne Fagerberg i Oslo beskrev det under innslaget:
– En del saker må vi faktisk henlegge på usikkert grunnlag, og det er ikke noen god situasjon å være i. Vi opplever en maktesløshet og en meningsløshet når vi må avslutte en sak hvor vi ser at vi kunne ha bidratt til en bedring av barnets situasjon, sier Fagerberg.
Hvorfor henlegger barnevernet saker hvis de har undersøkt forholdene og funnet at det er grunn til bekymring? Der foreldre stritter imot, kan jo barnevernet be fylkesnemnda om å gi foreldrene et pålegg om hjelpetiltak. Loven gir barnevernet den adgangen uten at det trengs dokumentasjon for alvorlig omsorgssvikt. Så hvorfor benytter de den ikke? Er det av ren trass for at de ikke selv er gitt fylkesnemndas myndighet? Eller er det simpelthen slik at barnevernet i de fleste tilfellene egentlig innser at de ikke har noen sak til å begynne med?
Det virker unektelig som om NRK Puls har kjøpt en bløff her. Enten det, eller så forsøker de bevisst å villede publikum. Påfallende var det iallefall at de ikke én gang i løpet av innslaget siterte barnevernloven på noe punkt. Det er kanskje så rart med det, for hadde de gjort det, så hadde de ikke hatt noen sak å fylle sin beste sendetid med…
Er det rart folk blogger, sier jeg bare.
————————–
Dette innlegget er også blitt publisert – og debattert – på henholdsvis Dagbladet.no og iNorden.
Arkivert i 
Stikkord: 
Pingback: Midt i siktet sitter NAV | lailand.net