Hva er de optimale vilkår for oss som barn?
NB: Innlegget er oppdatert 22/3-08 (Gå direkte).
Kan man som nyfødt egentlig få en bedre start på livet?, spør Heidi Helene Sveen (HHS) i sitt innlegg Velkommen til et humant samfunn. Med det sikter hun til et scenario hvor en babys ankomst til denne verden er både ønsket og planlagt. Sånn umiddelbart lar det seg vanskelig gjøre å si seg uenig i en slik betraktning. Selv jeg, som i sin tid visstnok var alt annet enn påtenkt (og som ser klare fordeler med nettopp det), må bare nikke samtykkende til at det nok er det ideelle for en nyfødt baby å titte opp i ansiktet til to foreldre som nettopp har fått sitt høyeste ønske oppfylt.
Nå slutter vel historien sjelden på fødestuen, men for argumentets skyld skal jeg oppholde meg der et øyeblikk lengre. Det som nemlig gjør saken noe spesiell, og som gjør at jeg likevel må si meg uenig med HHS, er at hun med "foreldre" henspeiler på hvilke voksne som helst. Bare man innfrir visse kriterier for å være en god kandidat til å overta foreldrerollen, er det uten betydning for den nyfødte om det er biologiske- eller adoptivforeldre som står forventningsfulle ved krybben, mener HHS åpenbart. Dette er jeg grunnleggende uenig i.
Det spørs vel egentlig hvor stor vekt en skal legge på selve fødselsøyeblikket, men siden hun spør på den måten: Jeg skulle mene at den best tenkelige starten på livet for en nyfødt, måtte være at h*n tittet opp på de lykkelige ansiktene til sin naturlige (les: biologiske) mor og far. (Ja, det skulle ikke overraske meg om de fleste mødre og fedre i vår moderne tid både ønsker og planlegger graviditeten og derfor er lykkelige når barnet kommer.)
Men men, der har du meg. Og jeg er ikke engang tibarnsmor eller katolikk (eller kristen, for den saks skyld). Ja, jeg bare nevner det fordi HHS prøver å score et billig poeng ut av det faktum at en katolsk tibarnsmor har gått ut og påpekt viktigheten av den biologiske tilknytningen mellom barn og foreldre.
HHS må gjerne anse biologiske bånd helt uvesentlig for barn, men hvis hun tror at man må være katolsk og/eller tibarnsmor for å mene noe annet, må hun tro om igjen. Saken er vel heller den, at mine meningsfeller stort sett anser det fåfengt å prøve å dreie debatten over til å omhandle barns interesser i det hele tatt, da de innser at både politikere og andre betrakter saken utelukkende som en kamp for voksnes (nærmere bestemt homofiles) rettigheter.
Som jeg har skrevet i en tidligere post, må man i vurderingen av adopsjonsreglene, ikke skyve barna foran seg men sette barnet i sentrum. Det samme gjelder ved vurderingen av reglene om assistert befruktning. Man må ta utgangspunkt i barnets behov og rettigheter. Dette gjør dessverre ikke politikerne, og det gjør heller ikke HHS. Hun innleder sitt innlegg med en generell betraktning ang. oss voksne:
Hva er det som avgjør om man blir en god forelder?
Dette spørsmålet hører hjemme først senere i drøftelsen. Det blir helt feil å begynne i de voksnes ende. Først et langt stykke nede i sitt innlegg reiser HHS det viktigste spørsmålet av alle:
Hva er det som egentlig er av betydning for barnet?
Er det av betydning for oss som barn at både mor og far inngår i vårt familiebilde?Som seg hør og bør når det er barnets beste man skal ta stilling til, bør dette spørsmålet reises – ikke bare så tidlig som mulig i drøftelsen, men også som et åpent spørsmål. Heller ikke dét gjør HHS. I stedet har hun funnet det beleilig å la spørsmålet hvile på den gitte forutsetning at barnets far eller mor allerede er ute av bildet! På denne måten hopper hun elegant bukk over hele vurderingen av det biologiske aspektets betydning. Dette på tross av at barna det her angår[1], i utgangspunktet ikke har mistet verken sin mor eller far.
HHS forsvarer dette ved å vise til at endel andre barn opplever at far eller mor dør, og at atter andre blir såkalt skilsmissebarn. Siden disse barna blir nødt til å ta til takke med alenemødre/-fedre ("dårlige foreldre" ifølge HHS) men likevel klarer seg greit her i livet, må også nye verdensborgere tåle å vokse opp med bare den ene av sine biologiske foreldre, resonnerer hun. Og det tror jeg hun har rett i. Det tåler de nok.
Men hva så?
Det vi skal ta stilling til i bioteknologilov- og adopsjonsspørsmålet, er da ikke "hva barn tåler å leve med". Det er hva som er best for barn (jfr. barnets beste). Med andre ord må man spørre seg hva som er de optimale vilkår for oss som barn. Det mest nærliggende, prinsipielle spørsmålet å starte med skulle dermed bli:
Er det i utgangspunktet best for barn å vokse opp med sine biologiske foreldre, eller er det biologiske aspektet helt vilkårlig?
Det er påfallende at ingen av forkjemperne for den aktuelle lovendringen ser ut til å ville gå inn på dette – nei, selv ikke når problemstillingen stirrer dem i øynene: Innlegget til HHS, for eksempel, er visstnok ment å være et tilsvar til Maria Elizabeth Fongens kronikk Barn blir kosedyr. Er det noe Fongen understreker i sin kronikk, så er det at barn har behov for (samt rett til) å vokse opp sammen med sin biologiske mor og far (i den grad det lar seg gjøre). Men i stedet for å kommentere dette hovedpoenget (langt mindre imøtegå det med noe), har HHS valgt å helt enkelt overse det. Til gjengjeld gjør hun et poeng ut av Fongens personlige familiesituasjon samt hennes religiøse (katolske) livssyn. Et klassisk eksempel på det å ta personen istedenfor ballen, som jeg har sett før. Rimelig tafatt, om jeg må si det.
Det hjelper ikke akkurat heller at HHS til slutt i sitt innlegg oppfordrer folk til å "passe sine egne barn" dersom assistert befruktning ikke vil angå dem direkte. Hun mener tydeligvis at størstedelen av Norges befolkning ikke er meningsberettigede i denne saken og burde holde kjeft. Henne om det. Jeg forbeholder meg retten til å ytre min mening på lik linje med henne eller hvem som helst.
Kort oppsummert
En kan ikke bare late som om det er opplest og vedtatt at biologisk tilknytning har null betydning for oss som barn. Dette er noe man for det første må tenke gjennom og ta stilling til. For det andre, hvis man er overbevist om at det ikke har noen betydning for oss som barn, slik at loven bør endres, må man begrunne dette standpunktet. Om en slik saklig og forstandig argumentasjon glimrer med sitt fravær, kan man ha en hel saueflokk i ryggen uten at jeg lar meg imponere. Flertallsmakt er tross alt ikke ensbetydende med vett og forstand.
I den grad det finnes noe offentlig publisert innspill som kan korrigere min observasjon så langt, vil jeg sette pris på å få et hint.
Oppdatering 22/3-08:
I en kommentar nedenfor har Marianne Skånland gjort oppmerksom på at det finnes forskning som understøtter viktigheten av biologisk tilhørighet:
Sverre Kvilhaug: Barnets beste og forskningsbasert kunnskap (Redd Barna Våre)
Jeg vil dessuten anbefale hennes egen, glimrende post: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? (Marianne H. Skånland)
---------------------------Fotnoter:
- Barn unnfanget ved assistert befruktning, og som blir adoptert av den ene forelderens (likekjønnede) partner. [↩]
“I stedet gjør hun et poeng ut av Fongens personlige familiesituasjon”
Strengt tatt er det vel Fongen selv, eller evt. Aftenposten, som gjør et poeng av hennes familiesituasjon. Den står tross alt etter navnet hennes på kronikken.
At hun er tibarnsmor er selvsagt revnende irrelevant. Problemet med kronikken hennes er at hennes hovedpoeng (gjentatt i tittelen) ikke egentlig argumenteres for.
Selvsagt er det fullt mulig at et barn og begge dets foreldre (i et heterofilt ekteskap, som hun sier) likevel -ikke- utgjør del av et “kjærlighetsfellesskap”. Det finnes da nok av eksempler på grunnleggende dysfunksjonelle heteroseksuelle ekteskap preget av alt annet enn kjærlighet?
Samtidig er det i mine øyne åpenbart at en familie kan utgjøre et “kjærlighetsfellesskap” selv om barnas foreldre ikke har unnfanget barna ved å ligge sammen. Å påstå noe annet er en fornærmelse, ikke bare mot homofile foreldre, men også mot adoptivforeldre.
Hei Øyvind, og takk for kommentar.
Det er langt fra uvanlig at kronikkforfatteres status, yrkestittel el. lign. står ved siden av navnet deres. Ingenting å henge seg opp i. Enhver har vel sitt kall her i livet sånn sett, hva enten de jobber ute eller er hjemmearbeidende.
«Problemet med kronikken hennes er at hennes hovedpoeng (gjentatt i tittelen) ikke egentlig argumenteres for.»
Overskriften til Fongens kronikk er riktignok “Barn blir kosedyr”. Men hennes hovedpoeng i selve kronikken, slik jeg oppfatter det fordi hun stadig vender tilbake til det, er at barn har best av, og dermed burde ha krav på, å vokse opp med begge foreldrene inkludert i sitt familiebilde. Dette er ikke noe nytt eller kontroversielt syn som trenger å argumenteres for; det representerer vårt gjeldende, etablerte verdisystem (noe lovverket gjenspeiler). I den grad vi bør endre på dette, må argumentene komme fra forkjemperne/tilhengerne av endringene. Det kan (og skal) ikke være omvendt.
At man ikke må fornærme homofile og/eller adoptivforeldre, er etter min mening helt uholdbart som argument, av den enkle grunn at det ikke er de voksnes interesser vi skal ivareta her. Det er faktisk barnas.
“Av den enkle grunn at det ikke er de voksnes interesser vi skal ivareta her. Det er faktisk barnas”.
Javisst, men da er også min påstand at et barn kan ha det bedre ved å vokse opp i en adoptivfamilie enn i enn familie basert på et heteroseksuelt ekteskap. Det kommer ann på familien, på hvordan barnet behandles, på hvilke muligheter barnet gies, på hvordan familien ellers fungerer.
Det kommer ikke ann på om foreldrene er barnets biologiske, og heller ikke på om foreldrene er av samme kjønn eller ulikt kjønn.
Og for øvrig mener jeg at det å hevde at et barn som vokser opp i en adoptivfamilie med nødvendighet ikke er del av et “kjærlighetsfellesskap” også er en fornærmelse mot det adopterte barnet.
Øyvind,
Noen barn får det best hvis de blir adopterte, ja jøss, det vet jo alle. Det er da ingen som vil fjerne adopsjonsloven heller.
Det nye lovforslaget går på at staten tilbyr assistert befruktning for likekjønnede par, med den følge at barnets far eller mor vil være ekskludert fra barnets familiebilde. Da ville adopsjon være en del av siktemålet, altså et mål i seg selv, i motsetning til dagens adopsjoner, som foretas bare når det er påkrevet av hensyn til barnet.
Det er altså et langt stykke fra dagens praksis, og til den praksis som foreslås. Og jeg har fremdeles tilgode å se noen begrunne det nye lovforslaget ut ifra barnets beste-hensynet. Hensynet til de voksne ser ut til å overskygge alt i denne saken.
«Og for øvrig mener jeg at det å hevde at et barn som vokser opp i en adoptivfamilie med nødvendighet ikke er del av et “kjærlighetsfellesskap” også er en fornærmelse mot det adopterte barnet.»
Kan man egentlig fornærme noen som ikke er født eller unnfanget ennå?
“Kan man egentlig fornærme noen som ikke er født eller unnfanget ennå?”
At det ikke var det jeg skrev, regner jeg med at du er klar over.
Det jeg skrev var at det å påstå at et adoptert barn ikke er en del av “kjærlighetsfellesskap” og heller ikke av en “enhet” – hvilket er det Fongen de facto gjør – er en fornærmelse både mot det adopterte barnets foreldre og mot barnet selv. I Fongens eksempel gjelder dette helt konkret i forhold til foreldre hvor en av partene ikke kan få barn og en sæd- eller eggdonor, evt. en surrogatmor, derfor har hjulpet til.
Jeg synes det er nesten ondskapsfullt å hevde noe slikt.
Det er også tøv å påstå at det ikke skulle finnes noen “forpliktelse” mellom parter i et likekjønnet forhold av en type som (slik Fongen fremstiller det, nærmest selvfølgelig) eksisterer i et “heteroseksuelt ekteskap”.
Det er dette jeg protesterer mot som hovedproblemet med Fongens kronikk: hun forutsetter at barn -er- en del av et “kjærlighetsforhold” og “en forpliktende enhet” i et “heterofilt ekteskap”, og hun forutsetter at de -ikke- er det dersom de vokser opp i en familie med to foreldre av samme kjønn (eller altså i en familie der foreldrene har hatt problemer med ufrivillig barnløshet og har fått hjelp fra donor).
Begge deler er feil.
Spørsmålet om kunstig befruktning eller ikke er et annet spørsmål, og en annen diskusjon. Det har i seg selv lite med Fongens fornektelse av at familier som ser annerledes ut enn hennes egen likevel kan ha både “kjærlighetsforhold”, og “reell enhet” og “forpliktelse”.
Til slutt:
Siden alle familier er forskjellige, og en familie basert på et homofilt parforhold godt kan være mer kjærlig og mer funksjonell enn en familie basert på et heterofilt ekteskap, så vil det også variere hva som rent faktisk -er- barnas beste, spesielt siden vi her snakker om -forskjellige- barn (er det bedre for et barn å ikke bli født i hele enn å ha to mødre eller to fedre? Jeg foreslår at du spør noen av de som har vokst opp i slike familier).
Som vi sikkert begge er enig om er det best for barn å vokse opp med gode, omsorgsfulle, støttende og kjærlige foreldre.
Jeg ser likevel ikke for meg at Staten bør sette opp egne komiteer som sørger for at bare foreldre som kan antas å være gode, omsorgsfulle, støttende og kjærlighet til toppkarakter får lov til å få barn og hvem som bare skal ha lov til å ha kosedyr.
Denne saken har jo mer enn en side, men jeg synes Laila har rett i at barnets beste skal være utgangspunktet.
Og da er det faktisk irrelevant om foreldrene kanskje er “snille” eller ikke i forhold til unnfangelsen. Utviklingen fremover vet vi ingenting om og det gjelder både biologiske og adoptivforeldre.
MEN det er et viktig poeng som Laila er inne på her – en planlagt adoptivsituasjon er tatt 100% på bakgrunn av adoptivforeldrenes ønsker og behov. En SKAPER et adoptivbarn med vitende og vilje – og det i en situasjon der vi faktisk har en mangel på adoptivforeldre for de allerede eksisterende foreldreløse barn!
Med andre ord – “foreldrene” i en slik situasjon tenker på sitt eget behov i forhold til å få et nytt barn til verden selv om det altså finnes gode muligheter til å adoptere barn uten at selve adopsjonen er et PREMISS for barnets eksistens.
Det er IKKE en menneskerett å ha barn. Jeg har et barn – og er svært glad for det. Men jeg kunne ikke – som mann – fått det barnet alene. Det er altså IKKE en menneskerett for meg å få barn. I en situasjon der jeg var singel kunne jeg ha adoptert et barn (hvis det ble tillatt) – selvsagt med det utgangspunkt å skape et trygt og godt hjem for et barn som ikke hadde den fordel å kunne bli ivaretatt av sine biologiske foreldre… Men jeg ville ansett det som totalt umoralsk å for eksempel betale eller avtale med noen å “lage” (uansett metode) et nytt barn for å tilfredstille mitt ønske i denne hypotetiske situasjonen.
Biologisk sett kan ikke menn føde barn. Er det slik at hvis vi ønsker det i fremtiden skal det brukes penger fra et allerede sprengt helsebudsjett for å “realisere” våre (eventuelle) behov? Og er det riktig i forhold til barnet?
Fremtiden vil bringe et behov også for enslige å ha barn. Med den samfunnsutvikling vi har idag er det bare et tidsspørsmål. Og selv om en ikke lar menn føde barn, selv om det sikkert blir medisinsk mulig i fremtiden, vil surrogatmødre og prøverørsbarn alltid være et alternativ. Ønsker vi en situasjon der det er de voksnes ønske om å “realisere seg selv” som skal bestemme om adoptivbarn skal “produseres”.
Jeg ser overhodet ikke på problemstillingen om disse adoptivforeldrene er gode foreldre eller ei. Det er IKKE den moralske problemstillingen i utgangspunktet.
Det eksisterer per idag muligheter til å adoptere barn. De aller fleste av disse barna får en god oppvekst og et godt hjem. Alikevel har mange av dem et behov – et ønske om å få vite om sine biologiske foreldre. Her skaper vi en ny situasjon – nemlig at deres adoptivforeldre med vilje ønsket situasjonen.
Jeg kan ikke forstå at en ikke kan vurdere vanlig adopsjon i en situasjon der en ikke selv kan få barn. Jeg ser det som en farlig utvikling at det blir de voksnes ønsker som dikterer alt. Og det er jo faktisk en underkjennelse av “ufrivillige” adoptivbarn at “ingen” vil ha dem – de er tydeligvis ikke gode nok. Da er det klart at egoistiske motiv er basisen for et ønske om å lage “sitt eget” adoptivbarn.
Det synes jeg ikke er en menneskerett.
Øyvind,
Jeg forstår. Du synes Fongens meninger tildels er horrible. Greit nok. Heller ikke jeg deler alle hennes betraktninger (ikke å forvente heller, våre ulike livssyn tatt i betraktning). Men hva så? Jeg er likevel enig med henne i det prinsipielle, nemlig at det i utgangspunktet er best for barn å ha både mor og far inkludert i sitt familiebilde. Resten er etter mitt skjønn uviktig, da det er barnets beste som ER saken.
Du spør om det er bedre for et barn å ikke bli født i det hele tatt, enn å ha to mødre eller to fedre. Det er rørende at du har omtanke for ikke-inkarnerte sjeler eller ånder, men vi kan ikke begynne å betrakte dem som “barn”. Det eksisterer ikke noe barn før svangerskapet, vet du. Før den tid, er det ikke noe barn å ta hensyn til.
Du foreslår at vi spør noen av de som har vokst opp i slike familier om de ville foretrukket å ikke bli født. Hvilket menneske ville ha svart ja på det? Du skal ha det temmelig grusomt for å ønske at du aldri var blitt født, altså. Når livsgnisten (bevisstheten) først er født, er det “for sent”. Hva vet vi forresten om det som ikke er inkarnert i fysisk form, det som er “bakenfor”? Kanskje er man en sjel eller ånd, eller kanskje bare luft (eller ingenting). Hva ville en sjel foretrukket? For alt vi vet, kan sjeler velge en annen inkarnasjon istedenfor, og bli født i en kropp likevel? Uansett blir dette et blindspor, for det er ikke “sjelenes beste” vi skal ta stilling til, det er barnets.
Ja, vi er enige om viktigheten av kjærligheten og omsorgen og alt det der. Men bortsett fra det, er det best tenkelige utgangspunkt for et barn, etter min mening at både far og mor er inkludert i dets familiebilde. Du er ikke enig, er det så?
Helge,
Du er inne på motivet og det umoralske ved det. Greit nok, men strengt tatt kan motivene være de edleste i verden, uten at det nødvendigvis hjelper likevel. “Gode motiver” er jo ikke ensbetydende med at det er til barnets beste. Derfor må man begrunne hvorfor/hvordan dette vil være til det beste for de barna. Det er det minste man må gjøre. Men det jeg registrerer, er at forkjemperne hopper over den biten, som er det viktigste av alt. Da er det riktignok nærliggende å tro at motivene er gale, men en annen mulighet kan jo være at man rett og slett bare hører “slagordene”, nikker, følger med strømmen og ikke har fått med seg hva den egentlige problemstillingen ER? Ikke alle tenker vel like bevisst over disse tingene.
Ja, det er temmelig radikalt å gå inn for å produsere adoptivbarn med viten og vilje, det er det. Og desto større grunn til å forvente at man besvarer de(t) sentrale spørsmålet/-ene som dette reiser (og begrunner svaret). Det skulle bare mangle. Men dessverre så er det nettopp det det gjør – mangler.
Kjære bloggeier Laila.
Jeg ble oppmerksom på bloggen din gjennom BarnasRett. Til denne treffende kommentar-artikkelen din og den viktige diskusjonen om hvem som egner seg best som “omsorgspersoner”, har jeg en liten kommentar, vesentlig i form av noen lenker (vi får se om det går an å legge inn lenker i kommentarer her på denne bloggen; enkelte steder avskjæres det):
Barns omsorgspersoner: Det er faktisk ikke nødvendig å spekulere så mye på hvem. Det finnes fyldig og fullgod forskning (ikke kvasi) som viser at det er egne foreldre. De har følelser og bånd til barna sine som er ulike det andre mennesker har. Og barna har tilsvarende følelser og bånd til egne foreldre som er ulike andre bånd og som får dem til å føle seg urolige og ubeskyttet andre steder. Man kan nok tilstrebe at andre forhold – som mellom adoptivforeldre og adoptivbarn eller mellom barn og fjernere “rollefigurer” (som barnevernet & co ofte kaller dem) – skal utvikle samhørighet (“tilknytning” heter det i barnevernets miljø-deterministiske “tenkning”). Men da har man ikke naturen til å hjelpe seg, og antallet slike forhold som går skeis, er tilsvarende stort – langt, langt større enn i biologiske familier, uansett hva det der måtte finnes av gnisninger og konflikter. Når barn da i tillegg til å fratas foreldrene opplever at det ikke er fordi foreldrene er død eller virkelig ute av stand til å ha dem hos seg, forårsaker det en dyptgående og varig skade hos barna. Og nettopp unødvendighet, og transport over i noe langt verre enn liv hos sine egne, er barnevernets ideal for hvordan de vil fremme “barnets beste”. Resten sier seg selv.
Sverre Kvilhaug: Barnets beste og forskningsbasert kunnskap
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=2036
Marianne Haslev Skånland: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=3765
Marianne Haslev Skånland: Især om adopsjon
http://forum.dlf.info/viewtopic.php?p=15663&sid=b2f4e7a2f81de8a50cd3295bf61bf802#15663
Barnevernet – dessverre en skadevolder (1)
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=1406
Marianne Haslev Skånland: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til – 2: Vold mot stebarn, Daly & Wilsons forskning
http://www.mhskanland.net/page64/page65/page5/page5.html
*
Med hilsen
MHS
Hei Marianne S.,
og takk for din kommentar samt infoen! Jeg har oppdatert hovedinnlegget ovenfor med en lenke til den forskningsrelaterte artikkelen. Høyst relevant. Flott!
Hallo igjen!
Bra at du finner Kvilhaugs artikkel nyttig. Han er nok den i Norge for tiden som har satt seg best inn i det videste spekter av forskning om adskillelse av barn fra foreldrene og adskillelsens forbindelse med både psykisk og fysisk sykdom.
Du vil også finne litteraturlister til forskning i de øvrige artiklene jeg la inn. Især Martin Daly & Margo Wilsons forskning om barnemishandling gjort av ikke-biologisk omsorgsgiver er viktig, fordi den gir den eneste forklaring jeg kjenner til på hvorfor den sterke samhørigheten mellom foreldre og egne barn er så spesiell, og Daly og Wilson er internasjonalt ledende evolusjonspsykologer som mestrer feltet, samt er ytterst omhyggelige med å teste for eventuelle andre forklaringer i studiene sine. I litteraturlistene finnes det også en hel del om adopsjon, som viser at det slett ikke er så uproblematisk som idealet fremstiller det som. Det er heller ikke slik at to adoptivforeldre uten videre har helt den samme innstilling til det å adoptere eller til det konkrete adoptivbarnet.
Det er direkte skremmende at det i dagens offentlige debatt i det hele tatt lanseres tanker om at noen slags nevnd av “barnefaglig sakkyndige” skal avgjøre hvem som skal godkjennes til å få barn. Disse profesjonene har jo allerede i flere tiår dokumentert at de er ytterst usakkyndige. Resultatene av deres forehavender, både ved adopsjon og særlig i barnevernssaker og fosterhjems-plassering, taler for seg selv: den er jo totalt havari. Resultatene av årevis under slik “omsorg” flømmer over i våre fengsler. Opptil 75% av tidligere “behandlede” ender i psykiatriske institusjoner, som uføretrygdede i ung alder, som arbeidsløse, uten utdannelse; de har sterk overhyppighet av all slags sykdom, av selvmord, av generell samfunnsfiendtlighet. For ca 15 år siden foretok de på et advokatkontor med stor strafferettspraksis (over 1000 tiltalte hvert år) en gjennomgang av sine klienters bakgrunn. 50% av dem hadde vært under barnevernets “omsorg” i kortere eller lengre tid. Ytterligere 30% hadde vært utsatt for andre barneverns”tiltak”.
Nå hører jeg med én gang innvendingene: Disse barna/ungdommene var kanskje allerede ødelagt av sine foreldre og et dårlig miljø, hevdes det. Nei, det er ikke slik. Dette er noe av det første en forsker vil tenke på som mulig feilkilde. Legg derfor merke til at i gode undersøkelser er det brukt kontrollgrupper eller sammenligningsgrupper. Og da viser det seg at fosterbarn kommer signifikant dårligere ut enn grupper av barn som vokser opp i risikomiljøer, altså under langt, langt dårligere forhold på alle måter enn fosterbarn gjør, men hos sine egne foreldre. I noen grad gjelder dette faktisk også adoptivbarn: For en betydelig gruppe går det svært godt, men for en annen betydelig gruppe går det svært dårlig; de faller aldri til ro, fordi de ikke er hos sine egne.
Nå er det vitenskapelig sett umulig å bevise kausalitet. Men korrelasjonene på dette området er så store at det er overmåte sannsynlig at det er det “fagfolkene” gjør, som forårsaker resultetet. Og uansett er det bevisbart, og det er bevist, at årevis under “fagfolkenes” håndtering ihvertfall ikke hjelper mot noe som helst. Her har vi Vinnerljung:
“Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. …. Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre.” (s 78).
(Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII. Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7)
De “fagkyndige” som har “tatt seg av” barn og unge med resultater som beskrevet ovenfor, er det altså som skal sitte å godkjenne eller forkaste hele Norges befolkning av Ola og Kari’er som potensielle foreldre? Slik de allerede presterer i adopsjonsområdet og i barnevernet? Jo, all right – det er kanskje det som skal til for å få nordmenn til å våkne og se hva som allerede gjøres overfor noen tusen medmennesker.
Uansett hva snusfornuftige og ganske så selvfornøyde nordmenn synser, så er jo en slik berøvelse av retten til å få egne barn med naturmetoden, en klar krenkelse av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, som Norge er forpliktet til å overholde (men ikke overholder). Folk har faktisk en grunnleggende rett til å gifte seg og stifte familie og ha sitt familieliv i fred. Les selv! De viktigste bestemmelsene i denne sammenheng ligger f.eks her:
Europakonvensjonen – nordiske versjoner
http://www.barnasrett.no/Fakta/europakonvensjonen_nordiske_versjoner.htm
Det er ganske utrolig: Etter Norges ganske forferdelige karriere med tvangssteriliseringer, lobotomeringer, tvang til abort og tvangsinnesperringer av tatere som ikke ville la seg hverken sterilisere eller “disiplinere”, så er fortsatt denne mentaliteten i fullt flor blant nordmenn. Noen som har lest denne her? :
Gunnar Broberg & Nils Roll-Hansen (red) (1996): Eugenics and the Welfare State – Sterilization Policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland
East Lansing: Michigan State University Press. ISBN 0-87013-413-2
*
Hvis dette innlegget får stå, så sier jeg takk for tålmodighet og spalteplass. Jeg har sikkert mangfoldige personlighets-feil, og en av dem jeg vet om er at jeg skriver for langt.
MHS
Marianne S.,
For meg er betydningen av biologisk slektskap selvinnlysende, men å forklare grunnen til det så inngående som du gjør, hadde jeg aldri klart. Derfor setter jeg stor pris på ditt innspill.
Jeg fant grunn også til å anbefale din post om biologisk slektskap i hovedinnlegget ovenfor.
Forøvrig står jeg fortsatt på det jeg skrev i kommentaren til Øyvind, at det er lovendringens forkjempere sitt ansvar å begrunne hvorfor det er til barnets beste å vokse opp som adoptivbarn. Det er ikke motstandernes oppgave å forklare hvorfor det ikke er det! Ting er så utrolig snudd på hodet.