For meg er betydningen av biologisk slektskap selvinnlysende, men å forklare grunnen til det så inngående som du gjør, hadde jeg aldri klart. Derfor setter jeg stor pris på ditt innspill.

Jeg fant grunn også til å anbefale din post om biologisk slektskap i hovedinnlegget ovenfor.

Forøvrig står jeg fortsatt på det jeg skrev i kommentaren til Øyvind, at det er lovendringens forkjempere sitt ansvar å begrunne hvorfor det er til barnets beste å vokse opp som adoptivbarn. Det er ikke motstandernes oppgave å forklare hvorfor det ikke er det! Ting er så utrolig snudd på hodet.

Bra at du finner Kvilhaugs artikkel nyttig. Han er nok den i Norge for tiden som har satt seg best inn i det videste spekter av forskning om adskillelse av barn fra foreldrene og adskillelsens forbindelse med både psykisk og fysisk sykdom.

Du vil også finne litteraturlister til forskning i de øvrige artiklene jeg la inn. Især Martin Daly & Margo Wilsons forskning om barnemishandling gjort av ikke-biologisk omsorgsgiver er viktig, fordi den gir den eneste forklaring jeg kjenner til på hvorfor den sterke samhørigheten mellom foreldre og egne barn er så spesiell, og Daly og Wilson er internasjonalt ledende evolusjonspsykologer som mestrer feltet, samt er ytterst omhyggelige med å teste for eventuelle andre forklaringer i studiene sine. I litteraturlistene finnes det også en hel del om adopsjon, som viser at det slett ikke er så uproblematisk som idealet fremstiller det som. Det er heller ikke slik at to adoptivforeldre uten videre har helt den samme innstilling til det å adoptere eller til det konkrete adoptivbarnet.

Det er direkte skremmende at det i dagens offentlige debatt i det hele tatt lanseres tanker om at noen slags nevnd av «barnefaglig sakkyndige» skal avgjøre hvem som skal godkjennes til å få barn. Disse profesjonene har jo allerede i flere tiår dokumentert at de er ytterst usakkyndige. Resultatene av deres forehavender, både ved adopsjon og særlig i barnevernssaker og fosterhjems-plassering, taler for seg selv: den er jo totalt havari. Resultatene av årevis under slik «omsorg» flømmer over i våre fengsler. Opptil 75% av tidligere «behandlede» ender i psykiatriske institusjoner, som uføretrygdede i ung alder, som arbeidsløse, uten utdannelse; de har sterk overhyppighet av all slags sykdom, av selvmord, av generell samfunnsfiendtlighet. For ca 15 år siden foretok de på et advokatkontor med stor strafferettspraksis (over 1000 tiltalte hvert år) en gjennomgang av sine klienters bakgrunn. 50% av dem hadde vært under barnevernets «omsorg» i kortere eller lengre tid. Ytterligere 30% hadde vært utsatt for andre barneverns»tiltak».

Nå hører jeg med én gang innvendingene: Disse barna/ungdommene var kanskje allerede ødelagt av sine foreldre og et dårlig miljø, hevdes det. Nei, det er ikke slik. Dette er noe av det første en forsker vil tenke på som mulig feilkilde. Legg derfor merke til at i gode undersøkelser er det brukt kontrollgrupper eller sammenligningsgrupper. Og da viser det seg at fosterbarn kommer signifikant dårligere ut enn grupper av barn som vokser opp i risikomiljøer, altså under langt, langt dårligere forhold på alle måter enn fosterbarn gjør, men hos sine egne foreldre. I noen grad gjelder dette faktisk også adoptivbarn: For en betydelig gruppe går det svært godt, men for en annen betydelig gruppe går det svært dårlig; de faller aldri til ro, fordi de ikke er hos sine egne.

Nå er det vitenskapelig sett umulig å bevise kausalitet. Men korrelasjonene på dette området er så store at det er overmåte sannsynlig at det er det «fagfolkene» gjør, som forårsaker resultetet. Og uansett er det bevisbart, og det er bevist, at årevis under «fagfolkenes» håndtering ihvertfall ikke hjelper mot noe som helst. Her har vi Vinnerljung:
«Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere] resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende barn från riskgrupper eller liknande. …. Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har funnit att fosterbarnen klarat sig bättre.» (s 78).
(Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII. Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7)

De «fagkyndige» som har «tatt seg av» barn og unge med resultater som beskrevet ovenfor, er det altså som skal sitte å godkjenne eller forkaste hele Norges befolkning av Ola og Kari’er som potensielle foreldre? Slik de allerede presterer i adopsjonsområdet og i barnevernet? Jo, all right – det er kanskje det som skal til for å få nordmenn til å våkne og se hva som allerede gjøres overfor noen tusen medmennesker.

Uansett hva snusfornuftige og ganske så selvfornøyde nordmenn synser, så er jo en slik berøvelse av retten til å få egne barn med naturmetoden, en klar krenkelse av Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, som Norge er forpliktet til å overholde (men ikke overholder). Folk har faktisk en grunnleggende rett til å gifte seg og stifte familie og ha sitt familieliv i fred. Les selv! De viktigste bestemmelsene i denne sammenheng ligger f.eks her:

Europakonvensjonen – nordiske versjoner
http://www.barnasrett.no/Fakta/europakonvensjonen_nordiske_versjoner.htm

Det er ganske utrolig: Etter Norges ganske forferdelige karriere med tvangssteriliseringer, lobotomeringer, tvang til abort og tvangsinnesperringer av tatere som ikke ville la seg hverken sterilisere eller «disiplinere», så er fortsatt denne mentaliteten i fullt flor blant nordmenn. Noen som har lest denne her? :

Gunnar Broberg & Nils Roll-Hansen (red) (1996): Eugenics and the Welfare State – Sterilization Policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland
East Lansing: Michigan State University Press. ISBN 0-87013-413-2

*

Hvis dette innlegget får stå, så sier jeg takk for tålmodighet og spalteplass. Jeg har sikkert mangfoldige personlighets-feil, og en av dem jeg vet om er at jeg skriver for langt.

MHS

Jeg ble oppmerksom på bloggen din gjennom BarnasRett. Til denne treffende kommentar-artikkelen din og den viktige diskusjonen om hvem som egner seg best som «omsorgspersoner», har jeg en liten kommentar, vesentlig i form av noen lenker (vi får se om det går an å legge inn lenker i kommentarer her på denne bloggen; enkelte steder avskjæres det):

Barns omsorgspersoner: Det er faktisk ikke nødvendig å spekulere så mye på hvem. Det finnes fyldig og fullgod forskning (ikke kvasi) som viser at det er egne foreldre. De har følelser og bånd til barna sine som er ulike det andre mennesker har. Og barna har tilsvarende følelser og bånd til egne foreldre som er ulike andre bånd og som får dem til å føle seg urolige og ubeskyttet andre steder. Man kan nok tilstrebe at andre forhold – som mellom adoptivforeldre og adoptivbarn eller mellom barn og fjernere «rollefigurer» (som barnevernet & co ofte kaller dem) – skal utvikle samhørighet («tilknytning» heter det i barnevernets miljø-deterministiske «tenkning»). Men da har man ikke naturen til å hjelpe seg, og antallet slike forhold som går skeis, er tilsvarende stort – langt, langt større enn i biologiske familier, uansett hva det der måtte finnes av gnisninger og konflikter. Når barn da i tillegg til å fratas foreldrene opplever at det ikke er fordi foreldrene er død eller virkelig ute av stand til å ha dem hos seg, forårsaker det en dyptgående og varig skade hos barna. Og nettopp unødvendighet, og transport over i noe langt verre enn liv hos sine egne, er barnevernets ideal for hvordan de vil fremme «barnets beste». Resten sier seg selv.

Sverre Kvilhaug: Barnets beste og forskningsbasert kunnskap
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=2036

Marianne Haslev Skånland: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=3765

Marianne Haslev Skånland: Især om adopsjon
http://forum.dlf.info/viewtopic.php?p=15663&sid=b2f4e7a2f81de8a50cd3295bf61bf802#15663

Barnevernet – dessverre en skadevolder (1)
http://forum.r-b-v.net/viewtopic.php?t=1406

Marianne Haslev Skånland: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til – 2: Vold mot stebarn, Daly & Wilsons forskning
http://www.mhskanland.net/page64/page65/page5/page5.html

*
Med hilsen
MHS

Ja, det er temmelig radikalt å gå inn for å produsere adoptivbarn med viten og vilje, det er det. Og desto større grunn til å forvente at man besvarer de(t) sentrale spørsmålet/-ene som dette reiser (og begrunner svaret). Det skulle bare mangle. Men dessverre så er det nettopp det det gjør – mangler.

Jeg forstår. Du synes Fongens meninger tildels er horrible. Greit nok. Heller ikke jeg deler alle hennes betraktninger (ikke å forvente heller, våre ulike livssyn tatt i betraktning). Men hva så? Jeg er likevel enig med henne i det prinsipielle, nemlig at det i utgangspunktet er best for barn å ha både mor og far inkludert i sitt familiebilde. Resten er etter mitt skjønn uviktig, da det er barnets beste som ER saken.

Du spør om det er bedre for et barn å ikke bli født i det hele tatt, enn å ha to mødre eller to fedre. Det er rørende at du har omtanke for ikke-inkarnerte sjeler eller ånder, men vi kan ikke begynne å betrakte dem som «barn». Det eksisterer ikke noe barn før svangerskapet, vet du. Før den tid, er det ikke noe barn å ta hensyn til.

Du foreslår at vi spør noen av de som har vokst opp i slike familier om de ville foretrukket å ikke bli født. Hvilket menneske ville ha svart ja på det? Du skal ha det temmelig grusomt for å ønske at du aldri var blitt født, altså. Når livsgnisten (bevisstheten) først er født, er det «for sent». Hva vet vi forresten om det som ikke er inkarnert i fysisk form, det som er «bakenfor»? Kanskje er man en sjel eller ånd, eller kanskje bare luft (eller ingenting). Hva ville en sjel foretrukket? For alt vi vet, kan sjeler velge en annen inkarnasjon istedenfor, og bli født i en kropp likevel? Uansett blir dette et blindspor, for det er ikke «sjelenes beste» vi skal ta stilling til, det er barnets.

Ja, vi er enige om viktigheten av kjærligheten og omsorgen og alt det der. Men bortsett fra det, er det best tenkelige utgangspunkt for et barn, etter min mening at både far og mor er inkludert i dets familiebilde. Du er ikke enig, er det så?

Og da er det faktisk irrelevant om foreldrene kanskje er «snille» eller ikke i forhold til unnfangelsen. Utviklingen fremover vet vi ingenting om og det gjelder både biologiske og adoptivforeldre.

MEN det er et viktig poeng som Laila er inne på her – en planlagt adoptivsituasjon er tatt 100% på bakgrunn av adoptivforeldrenes ønsker og behov. En SKAPER et adoptivbarn med vitende og vilje – og det i en situasjon der vi faktisk har en mangel på adoptivforeldre for de allerede eksisterende foreldreløse barn!

Med andre ord – «foreldrene» i en slik situasjon tenker på sitt eget behov i forhold til å få et nytt barn til verden selv om det altså finnes gode muligheter til å adoptere barn uten at selve adopsjonen er et PREMISS for barnets eksistens.

Det er IKKE en menneskerett å ha barn. Jeg har et barn – og er svært glad for det. Men jeg kunne ikke – som mann – fått det barnet alene. Det er altså IKKE en menneskerett for meg å få barn. I en situasjon der jeg var singel kunne jeg ha adoptert et barn (hvis det ble tillatt) – selvsagt med det utgangspunkt å skape et trygt og godt hjem for et barn som ikke hadde den fordel å kunne bli ivaretatt av sine biologiske foreldre… Men jeg ville ansett det som totalt umoralsk å for eksempel betale eller avtale med noen å «lage» (uansett metode) et nytt barn for å tilfredstille mitt ønske i denne hypotetiske situasjonen.

Biologisk sett kan ikke menn føde barn. Er det slik at hvis vi ønsker det i fremtiden skal det brukes penger fra et allerede sprengt helsebudsjett for å «realisere» våre (eventuelle) behov? Og er det riktig i forhold til barnet?

Fremtiden vil bringe et behov også for enslige å ha barn. Med den samfunnsutvikling vi har idag er det bare et tidsspørsmål. Og selv om en ikke lar menn føde barn, selv om det sikkert blir medisinsk mulig i fremtiden, vil surrogatmødre og prøverørsbarn alltid være et alternativ. Ønsker vi en situasjon der det er de voksnes ønske om å «realisere seg selv» som skal bestemme om adoptivbarn skal «produseres».

Jeg ser overhodet ikke på problemstillingen om disse adoptivforeldrene er gode foreldre eller ei. Det er IKKE den moralske problemstillingen i utgangspunktet.

Det eksisterer per idag muligheter til å adoptere barn. De aller fleste av disse barna får en god oppvekst og et godt hjem. Alikevel har mange av dem et behov – et ønske om å få vite om sine biologiske foreldre. Her skaper vi en ny situasjon – nemlig at deres adoptivforeldre med vilje ønsket situasjonen.

Jeg kan ikke forstå at en ikke kan vurdere vanlig adopsjon i en situasjon der en ikke selv kan få barn. Jeg ser det som en farlig utvikling at det blir de voksnes ønsker som dikterer alt. Og det er jo faktisk en underkjennelse av «ufrivillige» adoptivbarn at «ingen» vil ha dem – de er tydeligvis ikke gode nok. Da er det klart at egoistiske motiv er basisen for et ønske om å lage «sitt eget» adoptivbarn.

Det synes jeg ikke er en menneskerett.

At det ikke var det jeg skrev, regner jeg med at du er klar over.

Det jeg skrev var at det å påstå at et adoptert barn ikke er en del av «kjærlighetsfellesskap» og heller ikke av en «enhet» – hvilket er det Fongen de facto gjør – er en fornærmelse både mot det adopterte barnets foreldre og mot barnet selv. I Fongens eksempel gjelder dette helt konkret i forhold til foreldre hvor en av partene ikke kan få barn og en sæd- eller eggdonor, evt. en surrogatmor, derfor har hjulpet til.

Jeg synes det er nesten ondskapsfullt å hevde noe slikt.

Det er også tøv å påstå at det ikke skulle finnes noen «forpliktelse» mellom parter i et likekjønnet forhold av en type som (slik Fongen fremstiller det, nærmest selvfølgelig) eksisterer i et «heteroseksuelt ekteskap».

Det er dette jeg protesterer mot som hovedproblemet med Fongens kronikk: hun forutsetter at barn -er- en del av et «kjærlighetsforhold» og «en forpliktende enhet» i et «heterofilt ekteskap», og hun forutsetter at de -ikke- er det dersom de vokser opp i en familie med to foreldre av samme kjønn (eller altså i en familie der foreldrene har hatt problemer med ufrivillig barnløshet og har fått hjelp fra donor).

Begge deler er feil.

Spørsmålet om kunstig befruktning eller ikke er et annet spørsmål, og en annen diskusjon. Det har i seg selv lite med Fongens fornektelse av at familier som ser annerledes ut enn hennes egen likevel kan ha både «kjærlighetsforhold», og «reell enhet» og «forpliktelse».

Til slutt:

Siden alle familier er forskjellige, og en familie basert på et homofilt parforhold godt kan være mer kjærlig og mer funksjonell enn en familie basert på et heterofilt ekteskap, så vil det også variere hva som rent faktisk -er- barnas beste, spesielt siden vi her snakker om -forskjellige- barn (er det bedre for et barn å ikke bli født i hele enn å ha to mødre eller to fedre? Jeg foreslår at du spør noen av de som har vokst opp i slike familier).

Som vi sikkert begge er enig om er det best for barn å vokse opp med gode, omsorgsfulle, støttende og kjærlige foreldre.

Jeg ser likevel ikke for meg at Staten bør sette opp egne komiteer som sørger for at bare foreldre som kan antas å være gode, omsorgsfulle, støttende og kjærlighet til toppkarakter får lov til å få barn og hvem som bare skal ha lov til å ha kosedyr.

Det nye lovforslaget går på at staten tilbyr assistert befruktning for likekjønnede par, med den følge at barnets far eller mor vil være ekskludert fra barnets familiebilde. Da ville adopsjon være en del av siktemålet, altså et mål i seg selv, i motsetning til dagens adopsjoner, som foretas bare når det er påkrevet av hensyn til barnet.

Det er altså et langt stykke fra dagens praksis, og til den praksis som foreslås. Og jeg har fremdeles tilgode å se noen begrunne det nye lovforslaget ut ifra barnets beste-hensynet. Hensynet til de voksne ser ut til å overskygge alt i denne saken.

«Og for øvrig mener jeg at det å hevde at et barn som vokser opp i en adoptivfamilie med nødvendighet ikke er del av et «kjærlighetsfellesskap» også er en fornærmelse mot det adopterte barnet.»

Kan man egentlig fornærme noen som ikke er født eller unnfanget ennå?