Forutinntatthet, eller bare lureri?

Yngstemann gir meg følgende gåte:

Far og sønn er ute på motorsykkel. Faren kjører. Sønnen sitter på. Så kommer de ut for en stygg ulykke. Faren dør, mens den hardt skadede sønnen blir bragt til sykehus. På sykehuset kommer overlegen inn, ser gutten og sier: «Å nei, det er jo sønnen min!» Hvordan kan det ha seg?

Og dermed lykkes han i å lede meg ut på et tankemessig blindspor. Svaret er egentlig såre enkelt, men det eneste jeg sitter og funderer på, er om det hadde hersket en eller annen misforståelse om hvem faren egentlig var – eller alternativt; om faren hadde gjenoppstått fra de døde og kommet seg på jobb i full fart!

Nå er jeg oppgitt over meg selv. At de fleste visstnok går fem på i denne gåten er til liten trøst. Svaret var selvsagt at overlegen er guttens mor!

For noe lureri, altså! Hmpf! (Slik er min første reaksjon.)

Deretter tenker jeg: Mon tro om man egentlig blir lurt, eller om man bare er forutinntatt hva gjelder kjønnet på en person i en høyere stilling? (Jeg sier "man" istedenfor "jeg", siden de fleste jo går i denne fella – ergo er årsaken antakelig mer eller mindre allmenn.) I den grad det siste er tilfelle (altså om man faktisk er forutinntatt), må det vel skyldes én av følgende to ting:

  1. det faktum at det stort sett ER menn som innehar høyere stillinger, slik at man er blitt vant med at slik er virkeligheten, eller
  2. at man vanskelig kan se for seg – i dette tilfellet – en kvinnelig overlege.

Jeg kan levende se for meg kvinnelige overleger, så det måtte i så fall bli nr. 1.. Dog føler jeg meg lurt av måten spørsmålet ble stilt på (Hvordan kan det ha seg?). For deri følte jeg det implisitt lå at det var noe uforklarlig eller unormalt ved situasjonen. Men uansett, litt tankevekkende var det.

signatur
Du kan skrive en kommentar, eller opprette tilbaketråkk fra din egen nettside.
Powered by WordPress