Sent søndag kveld dro jeg til legevakten med smerter i hjerteregionen. Da hadde jeg hatt vondt i flere timer. Smertene var ikke uutholdelige, så jeg kunne sikkert ha vært tapper og holdt det ut, men jeg tok rett og slett ikke sjansen. Når det gjelder hjertet, er det klokt å ta slike symptomer på alvor, har jeg hørt. Et begynnende hjerteinfarkt trenger visstnok ikke alltid å være så fryktelig vondt (men til gjengjeld er det jo farlig).
Det var tydeligvis slik de tenkte også hos den travle legevakten, for da jeg først var blitt innregistrert, tok de meg rett inn til undersøkelse uten ytterligere venting. På grunnlag av denne undersøkelsen ble jeg natt til 17. mai innlagt til observasjon og utredning ved sykehuset.
Nå, halvannet døgn senere, er jeg hjemme igjen. Etter flerfoldige tester, blodprøver, røntgenbilder og ultralyd er hjertet konstatert helt friskt, og det samme er lungene. Hipp hipp hurra! En flink lege fant ut at det er musklene inne i det venstre brystpartiet som er ømme og såre. Sannsynligvis har jeg overbelastet og skadet dem ved min forrige trening med vekter. (Det skjedde ihvertfall noe da, som fikk meg til å avbryte treningen. Se her>)
Jeg trodde ikke at jeg var særlig bekymret av meg, egentlig, men da diagnosen først ble avklart, felte jeg faktisk noen tårer av lettelse. Innerst inne hadde jeg altså vært mer engstelig enn jeg var klar over. Jeg er litt rar sånn. Nå derimot, er jeg kjempehappy :o)
Slik ble altså min 17. mai i år. Her er noen bilder jeg tok med mobilkameraet:
Utsikt fra vinduet på mitt rom. Flagget er heist:
Her blir jeg transportert ned til røntgenavdelingen:
«Litt blek», stod det blant annet i journalen, hehe:
Utsikt fra sykesengen:
Arkivert i 
Stikkord: 
Pingback: Au da, dette ble ille | Lailas slankeblogg