Mullah Krekar kan ikke høres

Den irakiske kurderen Mullah Krekar er av norsk Høyesterett erklært som å utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Likevel nekter norske myndigheter å utvise ham fra Norge og sende ham tilbake til Irak. Begrunnelsen er at Krekar kan risikere å bli straffeforfulgt og henrettet der nede. Medmindre irakiske myndigheter gir en garanti om at Krekar ikke vil bli henrettet, vil det å sende ham tilbake, være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, heter det. Ihvertfall er det dette våre makthavende liker å gjenta hver gang de konfronteres med sin handlingsunnlatelse i denne saken.

Sannsynligvis har de også rett. Jeg tviler ikke på at de folkerettslige bestemmelsene som Norge har ratifisert, juridisk sett utgjør et hinder mot å utlevere Krekar. På den annen side er jeg ikke så sikker på at den type bestemmelser burde gjelde i tilfeller som dette. Etter min mening blir menneskerettighetshensynet tillagt altfor stor vekt i denne saken.

Enhver som har gjort noe straffbart, må finne seg i at han kan bli arrestert og dømt for forholdet. Det faktum at Mullah Krekar risikerer å bli straffeforfulgt i Irak, er derfor ikke noe argument mot å utlevere ham. Vårt dilemma oppstår idet en står overfor en mulig dødsdom med henrettelse som straff – en rettspraksis som staten Irak følger, men som Norge tar avstand fra. Og her velger altså Norge å ikke sende Krekar hjem, av frykt for at han kan bli dømt til døden.

Vi sender tross alt våre egne sønner og døtre ut til farlige krigssoner, hvor de løper en åpenbar risiko for å bli drept.

Dette gir jo unektelig inntrykk av at vi forfekter en god idealisme her i landet. Ikke dermed sagt at våre myndigheter har noe prinsipielt imot å sette folk i den type livsfare. Vi sender tross alt våre egne sønner og døtre ut til farlige krigssoner, hvor de løper en åpenbar risiko for å bli drept. Altså er det ikke idealisme som ligger bak når man til de grader velger å hegne om en manns sikkerhet, slik som i Krekar-saken.

Ja, jeg sier «til de grader», siden Mullah Krekar jo ikke selv deler våre motforestillinger mot døden og drap. Beviselig er døden for ham ikke noe problem. Tvert imot er drap av mennesker en helt normal måte å løse konflikter på i hans verden. Dette burde etter min mening tas med i vurderingen av Krekar-saken, men tilsynelatende blir det ikke vektlagt. Nei, det virker ikke engang som om man har foretatt noen avveining av dette konkrete momentet mot andre momenter. I stedet lar man rent generelle menneskerettighetshensyn stå alene og uimotsagt, som om de var alt annet overordnet.

Vi må ta innover oss at Krekar har et helt annet og langt mer familiært forhold til døden enn hva vi selv er vant til. Og medmindre vi kan opphøye oss selv som «de som sitter med Sannheten om livets store spørsmål», taler dette for at det er forsvarlig å utlevere mannen til hjemlandet Irak.

Mullah Krekar er vel å merke ingen tilhenger av rettsstatsprinsippet eller av demokrati, heller. Det han beviselig står for, handler om primitiv og hensynsløs maktbruk og terror, helt uavhengig av lov og rett. Når han plutselig velger å påberope seg norske rettsprinsipper for å fremme sin sak om oppholdstillatelse, har han derfor ingen troverdighet. For å si det slik retten pleier: Han kan ikke høres på det punktet.

signatur
Du kan skrive en kommentar, eller opprette tilbaketråkk fra din egen nettside.
Powered by WordPress