Kommentarer til lailand.net

Kommentar til Ubrukelig skolelærdom – del 1 av Laila

Laila — Thu, 19 Jan 2012 16:03:00 +0000

Ja, der har du enda et eksempel!

Kommentar til Ubrukelig skolelærdom – del 1 av Bård

Bård — Thu, 19 Jan 2012 15:43:00 +0000

jypling

Kommentar til NRK ynder å fremstille barnevernet som avmektige av Laila

Laila — Fri, 13 Jan 2012 16:33:45 +0000

Frilansskribent Ole Texmo har også skrevet om NRK Puls-innslaget, på Samfunnsmagasinet. Jeg siterer:

Propagandaapparatets ensidighet Det inntrykk innslaget 21.01.08 er ment å skape er at foreldre som blir gjenstand for barnevernets interesse har så stor makt at de rett og slett kan forhindre barnevernet i å "hjelpe" barna deres hvis foreldrene mener slik hjelp ikke er nødvendig. Det er den samme visen: Mange barn lider og barn får ikke hjelp. Og det samme refrenget: Medias oppgave er å avdekke barnevernets tilkortkommenhet overfor alle barna de ønsker å hjelpe. (...) Propagandaapparatets ensidighet bygger på manglende evne til å stille grunnleggende spørsmål ved barnevernets faglige legitimitet, f. eks hvordan man dokumenterer sine antagelser utover mytemakeriet. Media søker ikke alternative kilder og reflekterer i sjelden grad over forholdet mellom makt og omsorg. I NRK-innslaget 21.01.08 kommer det ingen motforestillinger mot oppfatningen om at foreldrene har makt til å stoppe barnevernet hvis dette ønsker intervensjon. Men i en nettdebatt i Dagbladet uken etter kom det frem atskillig mer nyanserte synspunkter, både på mediefremstillingen og på sannsynligheten i budskapet NRK formidlet.

Nettdebatten han sikter til, er etter all sannsynlighet mitt debattinnlegg i Dagbladet; Barnevern-vern (hvilket er det samme som innlegget ovenfor, bare med en annen overskrift).

Kommentar til 1,4 omsorgsovertakelser pr. time… av Ann

Ann — Sun, 08 Jan 2012 23:56:55 +0000

Barnevernet spurte meg om jeg hadde noen ønsker i forbindelse med gutten min. Jeg sa da at jeg ønsket en støttekontakt for han er redd for å prøve nye ting, og jeg mente at en støttekontakt ville få han med ut mer.
Barnevernet sa at jeg ikke hadde krav på det, og det var den første løgnen jeg visste de kom med.
Å lese gjennom sakspapirene fra dem, er like deprimerende hver gang, for jeg vet jo at de skriver om meg, men jeg kjenner ikke igjen meg selv.
Jeg hadde et såkalt hjelpetiltak her hjemme. det var to damer på rundt 60 år. Den ene satt stort sett og halvsov, mens den andre «hjalp» oss. Eller rettere sagt, hun hjalp gutten, ikke meg. Det var hennes egne ord da jeg spurte.
Da de kom, presenterte de seg med fornavn, og ikke mer. Men jeg begynte ganske raskt å kjenne igjen barneverneren på henne som snakket.
Jeg savnet at de presenterte seg med fullt navn, og sa litt om hvilken erfaringer de hadde, men det fikk jeg ikke høre før vi var i fylkesnemnda i sommer.
De var her som et hjelpetiltak, men de var også her for å observere oss på barnevernets oppfordring.
Gutten, som altså har en diagnose, og scoret høyt på en annen, likte ikke at de kom, og vår dag, som i utgangspunktet var rolig og forutseende, ble kaotisk for han. Han reagerte med å utagere.
Jeg stolte ikke på de, og det gjorde heller ikke gutten.
Jeg følte ganske tidlig at dette var ikke for å hjelpe oss, men for å hjelpe barnevernet med å finne en unnskyldning for omsorgsovertakelse.
Jeg laga kaffe til de de første gangene, men det slutta jeg med ganske fort, for jeg serverer ikke kaffe til noen som vil skade gutten min.
Vi hadde evalueringsmøte samme dag barnevernet gjorde meg oppmerksom på at de ville søke fylkesnemnda, og hun som snakket, maste hele tiden om jeg ikke var bekymret for gutten. Jeg sa som sant var, at jeg ikke var det, for jeg visste at jeg klarte å håndtere han, men hun gav seg ikke.
Da jeg sa at han har jo AD/HD, sa hun… tull, når han får medisinen sin, så er jo symptimene borte! Da skjønte jeg at dette aldri ville gå bra, for når det som liksom skulle være et hjelpetiltak, ikke visste bedre, hvilken sjanse hadde jeg da?
Far til gutten gav han fra seg frivillig. Da jeg spurte han om han ville hjelpe meg og kjempe for gutten, sa han at det ikke spiller noen rolle for han hvor han bor, han hadde besøksrett likevel.
Han fikk belønning av barnevernet. 27 timer, annenhver mnd. Jeg får 6 timer annenhver mnd.
Da barnevernet sa de skulle søke fylkesnemnda om å overta omsorgen for gutten, slo det meg at de virket så likegyldig. Jeg tenkte da at enten bryr de seg ikke, eller så vinner de stort sett alle sakene.
Og, dessverre, det var det siste.
Må tilføye at da vi var i fylkesnemnda, overhørte jeg at kommuneadvokaten spurte de to fra barnevernet om de skulle kjøre hjem om kvelden. Nei, de skulle bo på hotell, sa de. Å, så dette blir som en husmorferie dette da, sa advokaten.
Tenk å ta slike avgjørelser som er så fatale for et barn og kalle det husmorferie!
En annen ting var at saksbehandleren fra barnevernet var her før nemnda, men etter at gutten hadde snakket med barnets talsperson. Hun spurte om hva han hadde sagt, og gutten sa at han ville bo hjemme.
Det er fordi du ikke vet at det kan være bedre å bo et annet sted, sa hun.
Barnets talsperson… en helsesøster fra en nabokommune som aldri har møtt gutten før.
Sakkyndig i nemnda…. Psykolog på barnevernspedagogutdanninga.
Saksbehandleren i barnevernet….. sykmeldt og slutter.
Den andre saksbehandleren, hun som var på husmorferie, men likevel gikk an å prate med…… permisjon i ett år for å gå marte mio-kurs.
Kommuneadvokaten….. var for ikke så lenge siden advokat for en mor som hadde mistet barna sine. Altså, ett bein i hver leir.

Kommentar til 1,4 omsorgsovertakelser pr. time… av Laila

Laila — Sun, 08 Jan 2012 22:30:20 +0000

Ulf Larsstuvold,

Du skrev:

Barnevernstjenestens sosionomer og bv-pedagoger syns kun å ha en virkelighetsforståelse og forklaringsmodell, nemlig at foreldre er den eneste årsak til barns problemer!
Den eneste aktuelle løsningen da er bv-lovens paragraf 4 om omsorgsovertakelse – enten «frivillig» eller ved tvang. Omfanget av dette er et stort samfunnsproblem, som så forsøkes løst gjennom økt fosterhjemsrekruttering!

En bra nøyaktig observasjon der, og så så treffende satt ord på!

Det ville kostet samfunnet langt mindre å faktisk hjelpe familier!

Ja, det er det ingen som helst tvil om.

Takk, jeg setter stor pris på din kommentar. Den tar virkelig situasjonen helt på kornet!

Kommentar til Per definisjon et offer av Laila

Laila — Sun, 08 Jan 2012 20:25:19 +0000

Godt sagt, Mads.
Ja, dette med «noe av det verste et barn kan bli utsatt for», husker jeg fra lommemannsaken og hysteriet i den forbindelse. Fantasien tar jo helt overhånd hos mange!
Hvorfor skal folks skitne TANKER om ting, manipulere andre til å påta seg en vond offerrolle? Hvem er tjent med det?
Takk for kommentaren!

Kommentar til 1,4 omsorgsovertakelser pr. time… av Ulf Larsstuvold

Ulf Larsstuvold — Sun, 08 Jan 2012 19:23:54 +0000

Hei,
interessant innlegg og debatt, svært opplysende.. Dette er utbredte erfaringer som ikke kommer offentlig fram, ofte fordi familiene som er ofre for Barnevernstjenestens «hjelp» blir knuste av prosessen, etter først å ha kjempet mot problemer de aldri fikk hjelp til å mestre.
Det er imidlertid et viktig poeng som ikke er nevnt, nemlig de store beløpene som nå går til å admininstrere erstatninger til tidligere barnevernsbarn (knuste foreldre får ingenting) – det er et større apparat igang over hele landet… Motvillige kommuner bruker flere år på å slutte seg til erstatningsordninger, og det nevnes bare stykkevis og delt i nyhetene.
Jeg kan også skrive under på at kompetansenivået i Bvt er langt under pari når det gjelder «diagnosebarn» – enten de har diagnose eller ei; jeg var 8 år i styret for Adopsjonsforums lokalavdeling, og adopterte er overrepresentert i barnevernssaker, på tross av at foreldrene er grundig vurdert på forhånd. Bvt nekter å forstå at adopterte kan ha traumer fra tidlig barndom, såkalt «reaktiv tilknytningsforstyrrelse» og tilsvarende problemer som mobbing og rasisme i skolehverdagen, som resulterer i atferdsproblemer.
Barnevernstjenestens sosionomer og bv-pedagoger syns kun å ha en virkelighetsforståelse og forklaringsmodell, nemlig at foreldre er den eneste årsak til barns problemer!
Den eneste aktuelle løsningen da er bv-lovens paragraf 4 om omsorgsovertakelse – enten «frivillig» eller ved tvang. Omfanget av dette er et stort samfunnsproblem, som så forsøkes løst gjennom økt fosterhjemsrekruttering!
Noen fosterhjem/beredskapshjem jeg kjenner til er trygdede som sper på inntekten med over 300,000 i året for å være i beredskap for Bvt! Ofte får de ikke barn til oppbevaring, eller det er et eneste stort rot, men pengene flommer uansett.
Når de har barn der, er oppfølgningen minimal og useriøs.
BUFetat, som faktisk har noen gode tilbud som PMTO og MST, bruker
Det ville kostet samfunnet langt mindre å faktisk hjelpe familier!
Etter flere «close encounters» med kommunalt barnevern og BUFetat er erfaringen at de er gode på møter og kaffedrikking, samt å ivarea egne interesser i statsapparatet, og svært lite opptatt av barn og mennesker!

Kommentar til Per definisjon et offer av Mads

Mads — Sun, 08 Jan 2012 19:12:08 +0000

Kloke tanker. Dette ser vi skjer igjen og igjen blant unge som har hatt tidlige seksuelle opplevelser. Noen har sex helt frivillig, ønsket sex, og angrer senere. Noen har opplevelser i grenseland som er vanskeligere å kategorisere, men som — da de skjedde — ble knyttet en viss lyst og glede til.

I begge tilfeller kan det se ut som man blir sosialisert inn i en kultur der man lærer seg å forakte og fordømme det påstått stygge og ekle man har vært med på. Man tar avstand for å harmonere med konsensus. Når bortimot ALLE i samfunnet sier at noe du har opplevd er noe av det verste et barn kam bli utsatt for, vil de fleste ta avstand fra det. For å innlemmes i en normalkultur, være normale som alle andre.

Noen få, som advokat Staff, fastholder at ungdomsopplevelsen var god. Et slikt standpunkt koster — både følelsesmessig og sosialt. De færreste er villige til å betale prisen det koster å tale alle rundt seg midt imot.

Hvis vi skal ta barnekonvensjonen på alvor, MÅ vi begynne å lytte til barn med tidlige seksuelle opplevelser — og slutte å (for)dømme automatisk. Den unges opplevelser er gyldige og må aksepteres, selv om vi ikke liker det prinsipielt.

I slike tilfeller må hensynet til enkeltmenneskers følelser og seksualitet gå foran samfunnets behov for konforme, rigide prinsipper.

Kommentar til Forståsegpåere illustrerer Staffs poeng forbilledlig av Per definisjon et offer | lailand.net

Per definisjon et offer | lailand.net — Sun, 08 Jan 2012 18:43:49 +0000

[...] Hvordan den unge selv oppfatter erfaringen, vil i stor grad kunne bli påvirket av omgivelsenes reaksjoner og signalene fra samfunnet. I forbindelse med lommemannsaken ble dette godt illustrert – ikke bare av forsvarsadvokat Tor Erling Staff, men ironisk nok også av dem som kritiserte Staff for nettopp den påstanden (ref. Forståsegpåere illustrerer Staffs poeng forbilledlig). [...]

Kommentar til Seksuell utnyttelse eller gjensidig glede? av Per definisjon et offer | lailand.net

Per definisjon et offer | lailand.net — Sun, 08 Jan 2012 18:43:08 +0000

[...] rett er seksuelle handlinger med noen under 16 år lynende straffbart. Som jeg blogget om i posten Seksuell utnyttelse eller gjensidig glede? ble en kvinne straffedømt for å ha hatt sex med en mindreårig. Hennes 18 år gamle kjæreste var [...]