Chicago er virkelig en flott by. Wow!
I går tok vi heisen opp til 97. etasje av John Hancock Observatory-bygningen.
I dag var vi på Navy Pier. Derfra tok vi sykkeldrosje til Willis Tower (tidligere Sears Tower). Tok oss en heistur til toppen av den, også – nærmere bestemt til 103. etasje! Fantastisk utsikt fra begge de to skyskraperne.
Her er noen av bildene vi har tatt: Les resten av innlegget »
Da vi i går kveld gikk til sengs her i Chicago, var klokka allerede 5 om morgenen norsk tid. Vi hadde da vært på farten i 20 timer og var veldig trøtte. Stod opp tidlig i dag morges kl. 0530 lokal tid – uthvilte og fine. Hotellets frokostrestaurant åpnet ikke før kl 0630, så vi gikk ut og fant en åpen frokost-kafé like borti gata.
Det smakte utrolig godt med bacon, pølser, eggerøre med cheddarost, løk, tomat, avocado, vann og kaffe.
I hotellets resepsjonsområde står det et svart flygel! Les resten av innlegget »
I går hadde jeg det som må være mitt livs herligste flytur. Nærmere bestemt med British Airways fra London til Chicago, på club world. Se her, da:
8 timer i seter som dette går som en lek. Å reise til USA på økonomi- eller turistklasse blir nok vanskelig etter denne behagelige turen. Vi ble behandlet som VIP-er, og flyvertinnene tiltalte oss endog med navn! Skal si de hadde gjort hjemmeleksen sin.
«Mrs. Erland, what would you like to drink?»
Les resten av innlegget »
Jeg har ingen problemer med å reise fra dette været her:
7 grader, kald vind, overskyet og regn. Klokka er halv fem om ettermiddagen.
I Chicago har dagen akkurat begynt. Men allerede har de dette været og denne temperaturen:
Ha det, Stavanger! Ha det, Norge! I morgen reiser vi!!
Min kjære og jeg reiser i morgen! Først med fly til Chicago. Derfra skal vi leie oss bil og kjøre til Los Angeles, denne veien:
Moderveien, som den kalles. The Mother Road. Route 66. Jeg har aldri vært i USA før, og det kommer til å bli en utrolig opplevelse!
Skal gjøre mitt beste for å blogge underveis, så følg med! (TIPS: Du kan få e-postvarsel når jeg poster nye innlegg – se «Abonner via e-post» oppe i høyre sidekolonne.)
I ingressen til en artikkel publisert i går, skriver TV2.no med fetskrift at
Dystre tall bekymrer barnevernsministeren.
Saken gjelder det sjokkerende antallet barnevernsbarn fra minoritetsgrupper i Oslo.
Ifølge TV 2 er det altså dette dystre antallet barnevernsbarn som bekymrer barneminister Inga Marte Thorkildsen. Men det er det da alldeles ikke! Bare hør etter hva hun sier i intervjuet, og legg merke til hva barneministeren anser å være det bekymringsverdige i denne saken; nemlig den manglende tilliten til barnevernet i endel minoritetsmiljøer. I stedet for å stole på barnevernet (slik hun selv gjør – blindt!), danner disse foreldrene protestdemonstrasjoner foran Stortinget, som vi ser. Det er DÉT som er problemet i hennes øyne.
– Jeg er bekymret for at en del minoritetsmiljøer i Norge opplever dårlig tillit til barnevernet. De har ikke tillit.
Barneminister Inga Marte Thorkildsen
Ved å sette sammen ett og ett skjermbilde fra iPhone’n har jeg laget denne videoen av en Wordfeud-kamp jeg spilte mot andrsha. Kampen hørte inn under sesong 29 i æresligaen Wordfeud League of Honour, hvor vi her spilte i 5. divisjon.
(Videoen ses tydeligst i fullskjerm og med HD-kvalitet valgt.)
NB: Hvis noen vil spille med meg, sier jeg sjelden nei til en spillinvitasjon :-)
Jeg har alltid vært glad i ord. Ord og språk er gøy. Dessuten har jeg alltid likt spill. Følgelig liker jeg å spille Wordfeud. Den interaktive biten er genial, og det er gøy å få trent opp vokabularet sitt. Hurra for Wordfeud! Jippi!
Forresten, jippi er visstnok feil å skrive. I norsktimene på grunnskolen lærte vi nemlig noen huskeregler for rettskriving, som denne regla på rim:
I og Y, de er så kry.
De vil ingen J foran seg se.
Den skulle hjelpe oss å huske at bokstaven J aldri skrives foran I eller Y i et ord. Ikke noe jippi, altså.
Den lærdommen er imidlertid helt ubrukelig. Det er flere ord som skrives med J foran I eller Y, se bare disse eksemplene fra bokmålsordboka:
Skole er noe dritt. Jeg kunne ha laget en føljetong av innlegg under temaet ubrukelig skolelærdom. Kanskje kommer jeg til å gjøre det, også.
Etter gjeldende rett er seksuelle handlinger med noen under 16 år lynende straffbart. Som jeg blogget om i posten Seksuell utnyttelse eller gjensidig glede? ble en kvinne straffedømt for å ha hatt sex med en mindreårig. Hennes 18 år gamle kjæreste var nemlig under den seksuelle lavalder da forholdet ble innledet. 18-åringen stilte seg helt uforstående til straffen og fortalte at de elsket hverandre og planla giftemål, men myndighetene viste ingen nåde. Kvinnen ble pågrepet, dømt og satt i fengsel.
Gutten opplevde seg altså slett ikke misbrukt eller som et offer. Ikke desto mindre er samfunnet helt bestemt på at den tidlige seksuelle kontakten var skadelig for ham. Det er da også derfor straffereaksjonen er så streng i slike saker. Overbevisningen om at mennesket tar skade av seksuell kontakt i så ung alder, gjør seg sterkt gjeldende i samfunnet vårt.
Nå var dette en sak fra Sverige, men den kunne like gjerne ha funnet sted i Norge. Nordmenn har akkurat den samme panikkartede redselen for hva erfaringer med selv den minste seksuelle undertone, gjør med sjelslivet til en mindreårig (ref. saken om "lommemannen" for noen år siden). Det er ikke måte på hvor grusomt det scenariet kan fremstå i tankene (les: fantasien) til mange.
Skal man tro barnevernet, står det dårlig til med norske foreldres evne til å ta oss av våre egne barn. Ja, ekstremt dårlige må vi være på å gi ungene våre en forsvarlig omsorg, etter barnevernsstatistikken å dømme. Rundt 50 000 barn er nemlig blitt fjernet fra sine hjem bare de siste fire årene. NB: Se fotnote ((Antallet fremgår av denne artikkelen som VG Nett publiserte 1. juledag. Dette antallet lar seg imidlertid ikke bekrefte av Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine nettsider.
Tallene som VG oppgir for 2008, 2009 og 2010, ser snarere ut til å være hentet fra en SSB-tabell som viser det totale antall barn som til enhver tid VAR under offentlig omsorg. (Klikk på bildet for å forstørre.) Hvor mange barn som blir overtatt av det offentlige pr. år, fremgår ikke direkte av noen statistikk, men beregninger kan tyde på at tallet ligger et sted mellom 1000 og 2000. Det er fremdeles høyt!
)) Det tilsvarer i gjennomsnitt 34 barn pr. dag (eller 1,4 barn pr. time)!
Hvert år fødes i overkant av 60 000 barn i Norge. Mer enn 1/5 av det antallet blir altså fjernet fra foreldrene sine. Og stadig flere blir det: For hvert kalenderår settes det ny rekord i antall offentlige omsorgsovertakelser her til lands. ((I artikkelen presiseres det at «Tallene sier ikke noe om hvor mange av disse barna som er plassert frivillig (med samtykke fra barn og eller foreldre) eller hvor mange som er plassert utenfor hjemmet etter vedtak i Fylkesnemda.» Dette er imidlertid alt annet enn presist og derfor lett å tolke feil. En må først ha kjennskap til den terminologi barnevernet opererer med. Når barnevernet benytter ord som "frivillig" og "samtykke", ligger det som regel en grad av tvang bak – i den forstand at barnevernet har gitt foreldrene et ultimatum: "Enten skjer plasseringen av barna med deres samtykke, eller så kan dere risikere å ikke få treffe barna mer." Når foreldre derfor av frykt signerer plasseringsvedtaket, heter det at plasseringen skjer "frivillig" på barnevernsk.))
Hva forteller dette oss?
– eller hva forteller det om oss, for den saks skyld?
Kongefamilien er ikke et øyeblikk i tvil om hva tallene forteller: Vi trenger enda flere fosterhjem! Fredag den 16. desember gikk vårt kongehus med Kronprinsen og Kronprinsessen i spissen, offentlig ut og lanserte en stor fosterhjemskampanje i regi av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).
Kai Stene fra Prosjekt Oppreisning kalte kampanjen upassende – en betraktning både jeg og flere deler med ham. Torsdag den 8. desember, åtte dager før Kronprinsparet lanserte fosterhjemskampanjen, avslørte Adresseavisen (etterfulgt av flere andre aviser) at siden år 2000 er 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem. Dette gikk frem av en kartlegging av dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Hva gjelder overgrepenes art, gjengir avisartikkelen 16 av tilfellene i detalj. Det er sterk lesning, for å si det mildt.
52 barn siden 2000 er mange. Og enda verre blir det når man innser at antallet i realiteten må være enda høyere. Langt fra alle overgrep kommer jo opp for retten, så her kan man nok regne med relativt store mørketall. Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.
Barnemishandling forekommer også i biologiske hjem, det vet vi først og fremst takket være medias dekning av slike saker, som for eksempel Alvdalsaken og Christoffer-saken. Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492NB!, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier. Heller enn å ukritisk støtte Bufetats fosterhjemskampanje, burde noen og enhver, ja både kongelige og andre – ikke minst også våre politikere – snart stoppe opp og begynne å stille seg noen betimelige spørsmål:
Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. Hva ligger bak den skremmende utviklingen? Hva skjer egentlig i barnevernsnorge??
