Barnevernsovergrep uten rettslige konsekvenser

av Arild Erland (bidragsyter)

I dag står det en artikkel i Dagbladet om 3 barn som er kidnappet av barnevernet i Sør-Odal. Hvordan dette er mulig er en ting, en annen ting er hvordan dette kan skje uten at det får følger for de som kidnapper disse barna.

Det forelå i nevnte sak et vedtak fra Eidsivating Lagmannsrett om at barna skulle bo hjemme. På tross av dette troppet barnevernet uanmeldt opp på skolen, hentet de tre barna og tok dem med seg. Har vi en rettstilstand hvor offentlige etater ikke trenger å forholde seg til rettslig fattede vedtak?

I § 216 i straffeloven 20de Kapitel står følgende:

Fortsett å lese »

Misbruker sykemeldinger som pressmiddel

I disse dager kan man lese endel i lokalavisene om at barnevernet i Rogaland er i krise. Krisen betegnes som akutt, og den handler dels om mangel på tilbud til barn som må plasseres utenfor hjemmet, dels om at barnevernsbarn med store atferdsproblemer kombinert med rus/kriminalitet står i fare for å miste tilbudet sitt her i fylket.

I en artikkel publisert i dag, beskriver Stavanger Aftenblad nærmere hva som er årsaken til denne mangelen på akuttplasser. Det viser seg å bunne i en personalkonflikt. Og dette fant jeg var interessant lesning:

Årsaken til mangelen på akuttplasser er en personalkonflikt etter innføringen av en ny turnus. Kort sagt har de ansatte i Rogaland jobbet for lange vakter, og turnusen skal nå gjøres lovlig.

Men ansatte vil beholde den gamle, ulovlige turnusen av hensyn til barna.

I protest har mange sykemeldt seg, og flere har sagt opp.

Løsningen på den akutte krisen er å få folk tilbake på jobb, så lokale akuttinstitusjoner kan ta inn barn.

Å sykemelde seg bare i protest, kan man gjøre det og nå? Hva er det de sier til sin lege da, mon tro?

- Du, jeg vil protestere mot det som skjer på jobben, jeg, og da håper jeg du går med på å gi meg en lengre sykemelding jeg kan bruke som pressmiddel.

Nei, jeg forsøker ikke å tøyse det vekk. For det må enten være slik at legene deres gir ut falske sykemeldinger bevisst, eller så blir legene løyet for og lurt trill rundt av disse “pasientene”. I begge tilfelle er det lovstridig, det som skjer. Men når har vel dét interessert barnevernsfolk…

Syke er de ihvertfall ikke. Aftenbladet har riktignok gjengitt saker feil før, men i dette tilfellet er det åpenbart riktig at mange barnevernsansatte har sykemeldt seg i protest. Bufetats områdeleder Kirsten Øgrey Tønnesen sier nemlig rett ut at:

- Det handler om å spørre hver enkelt om hva som skal til for at en skal komme tilbake på jobb”.

Normalt er det det at den sykemeldte blir frisk, som må til, men her bekrefter altså lederen – om enn indirekte – at friske ansatte (mis)bruker sykemeldingene som et forhandlings- eller pressmiddel i denne konflikten.

Jeg er forsåvidt ikke overrasket, for vi har jo hørt det mange ganger før: Når barnevernsfolk ikke når frem med sine synspunkter eller krav på lovlig vis, tyr de gjerne til ulovlige maktmidler for å få sin vilje.

Kunne de bare for en gangs skyld la være å unnskylde seg med at de gjør det “for barnas beste”, i det minste. Men nei, da. Som det fremgår av avisartikkelen, er det angivelig nettopp «av hensyn til barna» at de har valgt som de har gjort – og dermed altså forårsaket den akutte krisesituasjonen for barnevernsbarn i fylket.

Barnevern anno 2008

Den svenske gutten Morgan (16) var 13 år da barnevernet tok ham med på “en liten tur”. Etter sigende skulle han få komme tilbake til skolen samme dag. Men der løy barnevernet til ham. Turen gikk nemlig til et hjem for kriminelle ungdommer – senere til et fremmed privathjem. “Turen” varte i 2-3 år.

Et hjem for unge kriminelle? Hva hadde han gjort? Ingenting. Han bare veide for mye. Som 13-åring veide Morgan 128 kilo, noe legen hans mente var å regne som mishandling fra morens side. Barnevernet var selvsagt helt enig og fikk gutten tvangsfjernet fra hjemmet.

På det nye stedet fikk ikke Morgan ha noen telefonkontakt med hjemmet sitt. Og som om ikke det var nok, skal han endatil ha blitt mishandlet – denne gang på ordentlig. Han forsøkte å rømme fra barnevernet og hjem til moren flere ganger.

Etterhvert la gutten på seg ytterligere 20 kilo. Etter 2-3 år fikk han flytte hjem igjen.

(Kilde: VG)

signatur

NRK ynder å fremstille barnevernet som avmektige

Sist mandag hadde NRK-programmet Puls et innslag om barnevern. Der ble barnevernet fremstilt som å være mer hjelpeløse og avmektige enn kanskje folk tror. Idet jeg hevder at Puls-redaksjonen innlot seg på en total ansvarsforskyvning, vil jeg med denne posten rette kritikk mot NRK – for den skjeve fremstillingen såvel som for det dårlige journalistiske bakgrunnsarbeidet som innslaget åpenbart var tuftet på.

I den grad NRK Puls har til hensikt å bedrive folkeopplysning, har de i dette tilfellet gjort en særdeles dårlig jobb. Klinten fra Hveten setter…
Fortsett å lese »

Kjent advokat i bresjen for “individets prøvingsrett”

Den såkalte prøvingsretten har til nå vært eksklusivt forbeholdt Høyesterett – da nærmere bestemt som den adgang eller myndighet Høyesterett har til å kjenne et stortingsvedtak ugyldig. Selv om det forsåvidt kunne tenkes å passe som definisjon også på andre slags overprøvinger av vedtak, har begrepet prøvingsrett såvidt jeg vet, ikke vært vanlig å benytte i andre sammenhenger enn den nevnte. Likevel vet jeg sannelig ikke hvilket annet ord som kunne passe for det prinsippet stavangeradvokaten Atle Helljesen ser ut til å ha oppfunnet denne sommeren. Ja, for slik det klart virker på meg, er det en—for enkeltindividet—selvstendig prøvingsrett i forhold til rettsavgjørelser Helljesen ser for seg.

I artikkelen «Nødrett» å ta fosterbarna ut av Tyrkia på Aftenbladet.no kan man lese at "fosterforeldrene handlet i en nødrettssituasjon" da de smuglet de to fosterbarna ut av Tyrkia. Dette ifølge advokat Atle Helljesen. Han mener altså at handlingen var juridisk forsvarlig.

Hva slags nødssituasjon var det så tale om? Vel, en tyrkisk domstol hadde nedlagt forbud mot at de to fosterbarna – som er både norske og tyrkiske statsborgere – forlot Tyrkia (deres fars hjemland). Barnevernet i Stavanger fikk ikke rettens medhold i at en slik avgjørelse ville være i strid med en traktat som Tyrkia og Norge har ratifisert. Dommen ble anket av barnevernet, og ankesaken ble berammet til september måned.

Utsmuglingen ble imidlertid foretatt allerede i august, idet fosterfaren skal ha hevdet at "vi følte det tvingende nødvendig å få guttene hjem av hensyn til deres helse". Forholdet får derfor ingen rettslige følger for fosterforeldrene.

Skal vi se… Den angivelige nødrettsregelen, herr advokat Atle Helljesen, den må vel da formodentlig lyde slik som dette:

"Hvis det etter en privatpersons egen vurdering vil virke urimelig belastende for den selv eller dens familie å etterleve et rettslig nedlagt forbud, så kan hun/han fritt og uten å måtte stilles til ansvar for det, handle som om forbudet ikke gjaldt."

Jeg ville nå snarere betegne dette som en individuell adgang til å sette til side et rettskraftig myndighetsvedtak (hvis vedtaket/forbudet virker skremmende på en, for eksempel). Ettersom du jo er utdannet jurist, og siden det skal være likhet for loven, regner jeg med at vi nå kan betrakte dette som generelt retningsgivende for oss alle, Helljesen?

Barnevern – et tema som engasjerer

I den senere tid er det blitt postet endel meningsutvekslinger om barnevernet i flere norske blogger. Jeg har fått inntrykk av at barnevern er et tema som ganske mange mener noe om. Og ikke bare det; Hva enten meningene går den ene eller den andre veien, registrerer jeg at endel gir uttrykk for nokså bestemte oppfatninger, til og med. I enkelte bloggers kommentarfelt kan det virke som om meningsmotstanderne står steilt mot hverandre. Dette synes jeg virker litt rart, eller kanskje "påfallende" er ordet.

Den ene siden er ofte representert av personer (fortrinnsvis foreldre) som har hatt direkte erfaring med barnevernet. Den andre siden består som regel av noen som aldri har hatt med barnevernet å gjøre (eller som såvidt har vært innom etaten i jobb-/yrkessammenheng).

Det som virker noe pussig, er at de sistnevnte ofte blankt avviser den fremstilling av etaten som gis av personer som selv er eller har vært part i en barnevernssak.

Fortsett å lese »