Fokus på det som skiller – eller på det som forener?

I kommentarfeltet hos en kristen blogger har en gjestekommentator blant annet skrevet følgende betraktning:

Sannheten er at alle religioner tilber den samme guden, men i forskjellige bilder og innpakninger.

Til dette svarer bloggeieren:

Nei, nei – som kristen tror vi at det finnes kun èn Gud, og at den eneste veien til Gud går gjennom Hans Sønn, Jesus Kristus. Vi har ikke samme Gud som hinduer eller muslimer. Leser du deres skrifter, og sammenligner de med Bibelen, vil du se at Gudsbildet er helt annerledes.

Etter mitt skjønn gir de to uttrykk for det samme, bare på hver sin måte, nemlig at:

  1. det er 1 Gud
  2. religionene har hver sine forestillinger om (eller bilder av) Gud

Så hvorfor svarer den kristne “nei, nei…”? Fortsett å lese »

En uunngåelig problemstilling som gjerne unngås

Vi har alle ei mor og en far. Det er derfor vi kunne bli til.
Noen barn vet ikke hvem deres far (eller mor) er, på grunn av valg som en eller begge foreldre har tatt – valg som staten ikke blander seg borti.

En ting er at staten tillater en slik realitet.

Men bør staten dermed også gå aktivt inn for at mange flere barn må vokse opp uten kjennskap til den ene av foreldrene?

Arnfinn Nordbø – et flott forbilde

Den nå bok-aktuelle Arnfinn Nordbø har deltatt i TV-debatter både i går og i dag. Jeg har tidligere sett bilde av ham i avisen, men har ikke sett og hørt ham snakke før. Og jeg må si at han har gjort et sterkt inntrykk på meg når jeg har sett ham på TV.

For det første virker han som en eksepsjonelt sympatisk person, hvis ansikt utstråler en godhet og indre skjønnhet som viser utad. For det andre utviser den unge Nordbø en holdning jeg finner beundringsverdig – spesielt for en i hans sted. Hans holdning overfor de kristne som fordømmer hans valg om å leve i et homofilt parforhold, bærer preg av raushet, forståelse og respekt. Ikke bare gjelder det medlemmer av den menigheten han har vokst opp i, men i tillegg hans egne foreldre, som i likhet med menigheten forøvrig, betrakter det som en fatal synd å velge å leve ut ens homofile legning.

En helt rolig og avbalansert Arnfinn Nordbø bemerker at han forstår hvordan de kan mene dette, selv om han ikke deler eller godtar dette synet. I tillegg uttrykker han forståelse for at saken oppleves vanskelig for foreldrene hans. Ifølge Nordbø selv er det hans egen oppvekst i menigheten og lærdommen han fikk derfra, som gjør ham i stand til å forstå.

Greit, det er sikkert en del av forklaringen, men jeg konstaterer nå likevel at Arnfinn Nordbø i tillegg må være et stort menneske. For med hans erfaring med å bli både utstøtt av – og trakassert av personer i – menigheten, kan det neimen ikke tas som en selvfølge at han tar det sånn som han gjør!

Jeg kjenner overhodet ikke Nordbø, og jeg har heller ikke lest boka hans, men jeg gjør ham vel neppe noen stor urett når jeg mistenker at han har et stort hjerte. (Samtidig tar jeg meg selv i å tenke at han kanskje i større grad enn sine “venner” i menigheten, har grepet Jesu budskap og hva Han stod for?!)

Det som gjorde meg spesielt glad å høre, var at Nordbø har klart å finne fred med den han faktisk er og har fått et greit og avklart forhold til Gud. For en troende er dette utrolig viktig, så hurra for ham! Etter å ha gått mange runder med seg selv, sin legning og sin gudstro, er han i dag overbevist om at Gud både godtar og elsker ham som den/det han er.

Tenk hva det kan bety for endel andre (kristne) homofile at Nordbø står frem og deler dette! Som LLH allerede har uttalt, kan han med dette ha reddet flere liv. Jeg tror faktisk ikke at dette er å overdrive engang, jeg. Slik jeg ser det, er Arnfinn Nordbø et flott forbilde – ja, ikke bare for homofile, men også for andre.

Gjensidig anerkjennelse

Min gode venn Nils lever virkelig opp til stjernetegnet sitt. Han ble født midt på sommeren mens solen stod i løven. Ikke bare er han velsignet med kunstneriske evner så det monner. Nils er også en raus, overstrømmende elskverdig og gavmild person. Dessuten er han glad i mennesker. Når han gir av seg selv, for eksempel i form av ros til deg, bør du ikke være av typen som har komplekser med den slags. I så fall ble det skikkelig flaut for deg, og i tillegg ville han sikkert blitt skuffet. Nils har så utrolig mye å gi, og han vil så gjerne få lov til å gi det.

I forgårs skrøt han veldig av meg for et stykke arbeid jeg hadde gjort. Fortsett å lese »

Hva så? Han stod jo opp igjen!

Om de er seriøst eller humoristisk ment, er det alltid godt å se eksempler på at frimodige, kontroversielle ytringer om religion og religiøse profeter får publiseres fritt. På Stavanger Aftenblads debatt-nettside Si din mening har en debattant skrevet følgende om Jesus som ga sitt liv på korset:

Det er jo ikke særlig imponerende, syns jeg, å ofre sitt liv for en god sak når man kan bli levende igjen et par dager ettrpå.

(Kilde)

Jeg vet ikke om vedkommende har et poeng, men jeg måtte le da jeg leste det. Det var jo godt sagt, om ikke annet.

Presten som vil tre sitt verdisystem ned over hodene våre

I går kveld gikk debatt-programmet Tabloid på lufta igjen. En av sakene som ble debattert, gjaldt et begravelsesbyrå som tilbyr sine tjenester via internett. I forbindelse med dødsfall er det faktisk endel pårørende som foretrekker å bestille slike produkter og tjenester via PC-skjermen. Det er tidsbesparende: Mange føler det som en lettelse å slippe å dra hit og dit for å ordne med praktiske ting i en slik situasjon eller fase. Nettsiden til begravelsesbyrået gir dessuten god oversikt over mulighetene, og en kvinne som hadde benyttet tjenesten, sa at hun opplevde det som en stor fordel å kunne sammenligne alternativene og bestemme seg i ro og mak hjemme – i hennes eget tempo.

Presten Einar Gelius deltok i debatten. Han mener at denne utviklingen går i en gal retning; Pårørende burde i størst mulig grad selv ta del i det praktiske i forbindelse med begravelser. Dette begrunner han med å synse om at folk i dag har et for distansert og unaturlig forhold til døden – en tendens han mener bare forsterkes ved at man i slike anledninger sitter foran en PC-skjerm og forholder seg til begravelsesbyrået på internett.

Einar Gelius har tydeligvis ikke mye til overs for at slike begravelsesbyråer følger med i tiden. Han tillot seg nemlig å påstå at deres motiv for å operere online er å tjene penger. Har han bedrevet sjelegranskning på disse innehaverne og funnet at det er uedle hensikter som gjør at de tilpasser seg utviklingen? Det har han neppe. Hva om dette er livsoppgaven deres, og ønsket om å bistå pårørende på en alternativ måte er den grunnleggende motivasjonen? Som prest vet Gelius formodentlig selv hva det vil si å føle seg kallet til et arbeid eller en oppgave? Og han holder seg jo ikke strengt til prekestolen i Vålerengen Kirke, han heller, men stiller opp på TV i beste sendetid for å "selge" sitt verdisystem til oss.

Også jeg har en synsing å komme med: Jeg synes det var vanskelig å ikke oppfatte Einar Gelius som arrogant. Jovisst er døden en naturlig og selvfølgelig del av livet, der er jeg helt enig med ham. Men sannelig min hatt; i dagens informasjonssamfunn er data og internett for manges vedkommende også blitt en selvfølgelig del av livet, jammen – forøvrig på lik linje med TV.

Dessuten – som en TV-seer uttrykte det i en tekstmelding, som rullet over skjermen i løpet av programmet: "Alle har sin måte å takle sorgen på." Dette er uten tvil helt sant, og jeg mener det er på sin plass å respektere hver enkelts individuelle behov i en slik fase. Begravelsesbyråene tilbyr uansett ikke sjelesorg, men de eksisterer i det minste også i fysisk forstand, for dem som foretrekker å møte et menneske ansikt til ansikt.

Hvem kan påta seg å definere en grense for hvilke løsninger du og jeg bør kunne velge i en slik situasjon? En prest?

Når det kommer til Sannheten med stor S…

Det finnes de som sjelden eller aldri stiller seg noen eksistensielle spørsmål. Det finnes de som aldri pleier å undre seg over noe – som naturen, universet, livet… vår eksistens. Det finnes de som ikke søker noen svar fordi de allerede har funnet svaret, først som sist.

Noen mennesker påberoper seg at de besitter Sannheten. Selve Sannheten med stor S, altså. Du finner dem hvorsomhelst, også i bloggosfæren, hva enten de er selverklærte orakler, omtaler seg selv som de eneste sanne barn av Kristus, skriver som om de var direkte talerør for Gud, eller annet.

Jeg for min del har sansen for noe som tsjekkeren Václav Pavel en gang sa:

– Hold deg i selskap med dem som søker sannheten, men løp vekk fra dem som har funnet den!

Er lykke noe man velger?

Her forleden var mannen min og jeg i en bokhandel. Der så vi ei bok med et cover som sa: Happiness is a choice!. Den ble katalysator for en diskusjon oss imellom, om hvorvidt det å være lykkelig er noe man velger. Han mener at det er det. Vi er ikke helt enige.

Jeg betrakter lykke som en tilstand som kommer og går av seg selv. Den er flyktig, akkurat som det å være ulykkelig også er det. I bunn og grunn tror jeg ikke at vi velger noen tilstand bevisst. Jeg tror enhver tilstand er et resultat av en mengde ubevisste og tildels komplekse prosesser i ens organisme.

Nå har jeg ikke lest den nevnte boken vi så. Men det skal ikke forundre meg om den presenterer en metode for å føle seg lykkelig når som helst og hvor som helst. Kanskje den foreslår at man ser seg selv i baderomsspeilet og gjentar "jeg er lykkelig!" femti ganger pr. dag?

Jeg mener ikke å undervurdere tankens makt. Langt derifra. Det er bare det at jeg definerer det å være lykkelig som noe annet og dypere forankret enn de positive følelser man kan suggerere seg til ved hjelp av tanken. Men men, kan hende tar jeg feil.

Må ekte kjærlighet dokumenteres?

Må ekte kjærlighet dokumenteres? Og er det i så fall en vigselsattest som dokumenterer det? Nå har jeg kommet over så mange uttalelser om ekteskap som det eneste alternativet for to som elsker hverandre, at jeg er helt oppgitt. Det evinnelige gnålet om at registrert partnerskap er mindre verdt enn ekteskap, er blitt et refreng som altfor mange later til å ha kjøpt blindt, for så å drive og lire det av seg uten å tenke etter hva de sier for noe.

Denne uttalelsen tjener som et godt eksempel:

Er du mot kjønnsnøytral ekteskapslov er det egentlig fordi du ikke tror noe på at de homofile *virkelig* elsker hverandre.

Hvor mange ganger jeg har sett slike uttalelser, har jeg ikke lengre oversikt over, men det er mange. Og hva de implisitt sier, er tydelig nok: "Registrerte partnere elsker ikke hverandre på ordentlig. Det gjør bare ektefeller."

Når et par går hen og formaliserer sitt samliv, enten som ekteskap (hvis forholdet er tokjønnet) eller som registrert partnerskap (hvis forholdet er enkjønnet), er det i bunn og grunn bare snakk om at de velger vekk det papirløse samliv. Man vil innstifte sitt samliv formelt.

Mange gir altså uttrykk for at de anser registrert partnerskap uverdig i forhold til ekteskap; ja, at parets kjærlighet ikke kan anerkjennes medmindre samlivet gis betegnelsen "ekteskap". Hvor lavt rangerer de da kjærligheten mellom samboere, mon tro? Samboere som ikke engang forlover seg, for eksempel, men rett og slett bare bor og lever sammen. Kan man ikke snakke om kjærlighet i det hele tatt i forbindelse med papirløse forhold, kanskje?

Relaterte poster:

Jeg skal dø

Hvor lenge jeg har igjen? Vel, ifølge en viss dødsklokke er det snakk om snaue 31 år til.

Det kontroversielle nettstedet DeathClock.com forteller meg at jeg skal dø tirsdag den 15. september 2037.

SkeletonsMange har reagert med forargelse over nettstedet og finner det fullstendig usmakelig. Man taster inn fødselsdato og -år, oppgir kjønn, BMI (kroppsmasseindex) samt hvorvidt man røyker eller ikke. Så velger man en av fire utregningsparametere – normal, pessimistisk, sadistisk eller optimistisk – og får deretter frem en automatisk kalkulert, fremtidig dato for ens død. Det hele er selvfølgelig basert på en meget upålitelig sannsynlighetsberegning og må således bare tas for det det er.

Hva det ER, er det imidlertid delte meninger om. Nettstedet innehar blant annet et arkiv med gjengivelser av en masse e-postmeldinger de har fått fra folk som fordømmer hele konseptet og ønsker å se nettstedet fjernet.

Jeg for min del synes konseptet er alldeles genialt! Ved siden av den oppgitte dødsdatoen er det et felt hvor antallet sekunder frem til datoen telles ned mens du ser på; tikk takk tikk takk… Sterkt? Ja, utvilsomt. Men i den grad siden har et budskap, forstår jeg det som å være dette:

Lev, mens du ennå gjør det!

Derfor sier jeg takk for påminnelsen og tar meg så i å tenke på noe som jeg har en stygg tendens til å utsette, men som jeg innerst inne virkelig ønsker å ha gjort innen jeg tar kvelden…