“Burka gir tross alt frihet fra en annen type tvang”

Fremskrittspartiet har lagt fram et forslag i Stortinget om å forby bruk av heldekkende hodeplagg som niqab og burka i det offentlige rom. Dette “for å frigjøre kvinnene fra undertrykkelse og totalitære tanker”, som Siv Jensen sa i sin tale til partiets landsstyre forrige lørdag.

Noen stortingsrepresentanter gikk allerede da ut og tok til motmæle mot det kommende forslaget. Martin Kolberg (AP), Trond Helleland (H), Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås (SV) deler alle den samme oppfatningen om saken. De erkjenner at niqab og burka er kvinneundertrykkende plagg, men mener at et forbud ikke vil være forsvarlig.

Hvorfor mener de det? Hvorfor ikke forsvarlig? Aftenbladet.no har gjengitt de fire politikerne sine uttalelser, hvorav tre av dem oppgir en begrunnelse for sitt standpunkt. Alle tre påpeker de det samme poenget:
Fortsett å lese »

Er nakenbilder av deg og meg mindre uanstendig?

Etter terrorforsøket på et fly mellom Amsterdam og Detroit i julen, har man nå planer om å skjerpe sikkerhetstiltakene ved flere av de største flyplassene i Europa. Som et ledd i dette vil man installere nye spesialkameraer som gjør at man kan se gjennom flypassasjerenes klær. På den måten vil man kunne avdekke om noen har gjemt en bombe eller andre skumle objekter innunder klærne.

Slike apparater viser tilnærmet nakenbilder av passasjerene på en dataskjerm, skriver dagbladet.no. Etter dette bildet å dømme, minner det strengt tatt mer om en silhuett, etter min mening (en slags “grå alien silhuett”, som en leser/debattant så treffende har formulert det).

Ikke alle er imidlertid enige om hvilken valør slike bilder kan sies å ha. Terri Dowty i organisasjonen Action for Rights of Children mener at det vil være uanstendig å scanne barn som går gjennom sikkerhetskontrollen. Ja, hun går endog så langt som å hevde at det bryter mot en britisk lov som forbyr produksjon av uanstendige barnebilder. Nå kan ikke jeg skjønne hva som skulle være så uanstendig med slike grå “alien-silhuetter” at det gjør noe, men i byen Manchester har Dowtys utspill faktisk resultert i et vedtak om at barn og unge under 18 år ikke skal scannes. Tydeligvis er det flere enn Dowty som ser noe pornografisk ved slik kroppsscanning.

Det forstår ikke jeg, som sagt, men greit nok. Det jeg har større problemer med å forstå, er hva som i så fall gjør scannede bilder av barn mer uanstendige og pornografiske enn den voksne utgaven?

Vote:

En kvinnegreie å trene bort overvekt

På treningssenteret i går kom jeg i prat med en annen som også trente der. Vi holdt begge på med mageøvelser. Jeg satt bakoverlent og vred overkroppen fra side til side med en 6-kilos ball i hendene, noe jeg etterhvert kjente i ryggen. Denne mannen registrerte det og fant det beleilig å bemerke at han savnet enkelte rygg-apparater her inne, apparater som de hadde hatt da treningssenteret holdt til i de gamle lokalene.

Vi småpratet litt om det før han så gikk over til å nevne at det var fint å se endel pensjonister gå og trene der om dagene. Mange pensjonister er for passive, sa han, de utvikler diverse fysiske plager fordi de sitter for mye hjemme foran TV-skjermen. Vi var begge skjønt enige om at da var det mye bedre å bruke noe av ens tid på trening. Så fortalte han at det var på grunn av ryggproblemer han hadde begynt å trene.

— Akkurat, ja vel, svarte jeg og nikket forstående.

Jeg oppfattet det som veldig hyggelig av ham å dele litt om sin egen situasjon på denne måten, så jeg valgte til gjengjeld å fortelle hvorfor jeg selv trente:

— Jeg skal ned i vekt, jeg.

Hvorpå han svarte (i et dalende stemmeleie):

— Ååå ja *SMIL* Det med vekten er det bare kvinner som er opptatt av.

Jeg ble litt overrasket, for jeg har da synlig overvekt og en BMI som omtrent tilsvarer fedme. Og snakket vi ikke nettopp om livsstilsplager og konsekvenser av for mye stillesitting? Litt forfjamset bemerket jeg at det er da ikke bare kvinner som trenger å passe på helsa.

— Nei, men det med vekten har jeg inntrykk av at bare kvinner er opptatt av, gjentok han.

(Noe mer ble ikke sagt, for jeg ble sant å si litt lei meg og beveget meg videre.)

Så det er en kvinnegreie, det jeg holder på med når jeg trener for å komme ned fra fedme til normalvekt?! Hva med overvektsrelaterte plager og sykdommer som diabetes, leddslitasje og hjerte- og karsykdommer, da? Med en BMI som tilsier høy risiko for slike ting, skulle jeg tro at det i seg selv ga grunn til å være opptatt av vekten. Men jeg tar kanskje feil? Er det fordi jeg er kvinne at jeg vil ned i vekt for å unngå slike følger, kanskje?!

Makan!

MageøvelserJeg kunne selvsagt ha tatt hans kommentar til inntekt for at han ikke syntes jeg så overvektig ut, men vet du hva, den kjøper jeg ikke. Hadde det vært av betydning for meg hva andre synes om kroppen min, så hadde jeg kanskje valgt å tolke ham dit hen, og det hadde gitt meg en god følelse. Men faktum er at jeg ble lei meg. Jeg gikk fra å oppleve at denne personen og jeg var på samme bølgelengde i våre tanker om og holdninger til trening og helse, til å føle meg stigmatisert på grunn av mitt kjønn. Og det føltes bare trist.

Vote:

Barnevernsovergrep uten rettslige konsekvenser

av Arild Erland (bidragsyter)

I dag står det en artikkel i Dagbladet om 3 barn som er kidnappet av barnevernet i Sør-Odal. Hvordan dette er mulig er en ting, en annen ting er hvordan dette kan skje uten at det får følger for de som kidnapper disse barna.

Det forelå i nevnte sak et vedtak fra Eidsivating Lagmannsrett om at barna skulle bo hjemme. På tross av dette troppet barnevernet uanmeldt opp på skolen, hentet de tre barna og tok dem med seg. Har vi en rettstilstand hvor offentlige etater ikke trenger å forholde seg til rettslig fattede vedtak?

I § 216 i straffeloven 20de Kapitel står følgende:

Fortsett å lese »

Fritt Ord-prisvinnerens hovedanliggende

Endelig har en avis gitt en nøktern analyse av hva det er Fritt Ord-prisvinner Nina Karin Monsen vil reise debatt om. Nei, det handler ikke om hvorvidt barn av lesbiske har en skade eller er handikappede, slik noen aviser ynder å fremstille det.

Stavanger Aftenblad har i dag en god lederartikkel (i papirutgaven såvel som på nett), som bidrar til å skille klinten fra hveten ved å rydde opp i problemstillingene. Her er et lite utdrag:

Spørsmålet er ikke om homofile skal få leve sammen på regulert og akseptert vis – det gjør de med partnerskapsloven, og homofilt samliv er i dag heldigvis fullt akseptert av et klart flertall i befolkningen.

Det er heller ikke spørsmål om homofile skal kunne oppdra barn eller ei. Det gjør mange av dem i dag, og det sikkert like godt som andre.

SPØRSMÅLET er hvilke normer staten skal fastsette ved lov: Skal ekteskapet som institusjon være en ramme for kjernefamilien – mor, far, barn – eller skal det være åpent for alle mulige konstellasjoner?

Er det en menneskerett å få barn? Skal den i så fall gå foran barnas rett til å vite hvem faren er? Og om homofile ønsker seg barn, skal det være statens oppgave å hjelpe dem til det?

Slike spørsmål bør kunne diskuteres uten at de blir avvist som «gufs fra fortiden».

Løp og les resten! – HER.

 

Relaterte poster:

En uunngåelig problemstilling som gjerne unngås

Vi har alle ei mor og en far. Det er derfor vi kunne bli til.
Noen barn vet ikke hvem deres far (eller mor) er, på grunn av valg som en eller begge foreldre har tatt – valg som staten ikke blander seg borti.

En ting er at staten tillater en slik realitet.

Men bør staten dermed også gå aktivt inn for at mange flere barn må vokse opp uten kjennskap til den ene av foreldrene?

Arnfinn Nordbø – et flott forbilde

Den nå bok-aktuelle Arnfinn Nordbø har deltatt i TV-debatter både i går og i dag. Jeg har tidligere sett bilde av ham i avisen, men har ikke sett og hørt ham snakke før. Og jeg må si at han har gjort et sterkt inntrykk på meg når jeg har sett ham på TV.

For det første virker han som en eksepsjonelt sympatisk person, hvis ansikt utstråler en godhet og indre skjønnhet som viser utad. For det andre utviser den unge Nordbø en holdning jeg finner beundringsverdig – spesielt for en i hans sted. Hans holdning overfor de kristne som fordømmer hans valg om å leve i et homofilt parforhold, bærer preg av raushet, forståelse og respekt. Ikke bare gjelder det medlemmer av den menigheten han har vokst opp i, men i tillegg hans egne foreldre, som i likhet med menigheten forøvrig, betrakter det som en fatal synd å velge å leve ut ens homofile legning.

En helt rolig og avbalansert Arnfinn Nordbø bemerker at han forstår hvordan de kan mene dette, selv om han ikke deler eller godtar dette synet. I tillegg uttrykker han forståelse for at saken oppleves vanskelig for foreldrene hans. Ifølge Nordbø selv er det hans egen oppvekst i menigheten og lærdommen han fikk derfra, som gjør ham i stand til å forstå.

Greit, det er sikkert en del av forklaringen, men jeg konstaterer nå likevel at Arnfinn Nordbø i tillegg må være et stort menneske. For med hans erfaring med å bli både utstøtt av – og trakassert av personer i – menigheten, kan det neimen ikke tas som en selvfølge at han tar det sånn som han gjør!

Jeg kjenner overhodet ikke Nordbø, og jeg har heller ikke lest boka hans, men jeg gjør ham vel neppe noen stor urett når jeg mistenker at han har et stort hjerte. (Samtidig tar jeg meg selv i å tenke at han kanskje i større grad enn sine “venner” i menigheten, har grepet Jesu budskap og hva Han stod for?!)

Det som gjorde meg spesielt glad å høre, var at Nordbø har klart å finne fred med den han faktisk er og har fått et greit og avklart forhold til Gud. For en troende er dette utrolig viktig, så hurra for ham! Etter å ha gått mange runder med seg selv, sin legning og sin gudstro, er han i dag overbevist om at Gud både godtar og elsker ham som den/det han er.

Tenk hva det kan bety for endel andre (kristne) homofile at Nordbø står frem og deler dette! Som LLH allerede har uttalt, kan han med dette ha reddet flere liv. Jeg tror faktisk ikke at dette er å overdrive engang, jeg. Slik jeg ser det, er Arnfinn Nordbø et flott forbilde – ja, ikke bare for homofile, men også for andre.

Forutinntatthet, eller bare lureri?

Yngstemann gir meg følgende gåte:

Far og sønn er ute på motorsykkel. Faren kjører. Sønnen sitter på. Så kommer de ut for en stygg ulykke. Faren dør, mens den hardt skadede sønnen blir bragt til sykehus. På sykehuset kommer overlegen inn, ser gutten og sier: «Å nei, det er jo sønnen min!» Hvordan kan det ha seg?

Og dermed lykkes han i å lede meg ut på et tankemessig blindspor. Svaret er egentlig såre enkelt, men det eneste jeg sitter og funderer på, er om det hadde hersket en eller annen misforståelse om hvem faren egentlig var – eller alternativt; om faren hadde gjenoppstått fra de døde og kommet seg på jobb i full fart!

Nå er jeg oppgitt over meg selv. At de fleste visstnok går fem på i denne gåten er til liten trøst. Svaret var selvsagt at Fortsett å lese »

Det krever sin kvinne å blogge om overgrepet

At overgrepsofre forteller om overgrepet i sin blogg, reagerer folk jammen forskjellig på. Nå som svenske Blondinbella har gjort det, registrerer jeg overraskende mange som mener at det er utidig eller for drøyt å gå ut med slikt (???).

Jeg for min del beundrer dem som blogger om overgrep de er blitt utsatt for. At de tør! Se bare hvor fordomsfulle folk kan være – som for eksempel kommentatoren "Prinzen" hos Blondinbella, som skrev:

Du kanske klädde dig utmanande och var full. Har du tänkt på det??

Tenk at en som utviser slik ubetenksomhet, får seg til å spørre "Har du tenkt på det?". Tragisk!

Det må sannelig kreve sin kvinne (eller mann) å utsette seg for denne type fordommer fra omverdenen i kjølvannet av et overgrep, altså. Derfor: All ære til de som gjør det!

"Vi overser reglene, de er jo bare smågutter"

Her en kveld tok min kjære og jeg en spasertur. Da passerte vi en grusbane hvor det pågikk fotballtrening for smågutter. De var delt inn i to lag og var i gang med å spille fotballkamp. En voksen mann med fløyte i munnen var tydeligvis treneren deres. Guttene var veldig ivrige og virket oppsatt på å vinne. Vi ble stående å se litt på dem.

Mannen min var selv glødende opptatt av å trene/spille fotball som guttunge, så han kunne levende sette seg inn i hvor spennende dette føltes for småguttene. Derfor skjønte han også skuffelsen hos en av disse guttene da følgende situasjon oppstod:
Fortsett å lese »