I en nettartikkel har Aftenbladet.no lagt ut en poll hvor de stiller leserne følgende spørsmål:
Har du skrupler med å laste ned filmer og musikk ulovlig fra nettet?
Til nå har 1603 stk. besvart dette, og 68 % av dem har svart nei, de har ingen skrupler med å gjøre det. (Bare 32 % har svart ja – deriblant jeg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har lastet ned hverken filmer eller musikk ulovlig.)
Som representant for de 68 prosentene siterer avisartikkelen en 17-åring (som er anonymisert for anledningen), og slik begrunner han sitt valg om å laste ned musikk ulovlig:
- Jeg gjør det rett og slett fordi det er for dyrt å kjøpe. Jeg har knapt råd til husleien.
Jaha, ja. Til dette kunne jeg tenkt meg å si kjære deg, 17-åring. Hør her, dette lar seg enkelt løse, på lovlig og anstendig vis, slik at du slipper å være anonym på grunn av dine handlinger. Hvis du ønsker å skaffe deg musikk å lytte til, men ikke har råd til å betale for den, ja, så er det på tide å bli kreativ, unge mann. Du har sikkert et eller annet musikkinstrument hjemme, enten en gitar, et keyboard eller i det minste ei blokkfløyte fra barneskoletiden. Ta den frem, sett deg ned og spill! Kan du ikke noter? Det gjør ingenting. Bare la fingrene leke seg, og skap din egen, unike musikk! Har du i tillegg opptaksmuligheter – for eksempel en mp3-spiller, et webkamera, videokamera eller en kassettspiller, så kan du slappe av og lytte til musikken når du vil. Helt lovlig!
Gidder du ikke, sier du? Ne-hei. Men andre, de skal gidde å bruke uker og måneder, ja, masse tid, energi og penger på å komponere og produsere musikk til din og andres frie forlystelse – endatil uten vederlag, hva?
I går dro vi en tur til Kvadrat kjøpesenter. Etter å ha handlet det vi skulle, bestemte vi oss for å ta en kaffekopp. To kopper, rettere sagt: Én til hver, pluss 1 bit mini-sjoko…-et-eller-annet til meg.
Pris? 73 kroner, takk! (Kr. 25,- pr. kaffekopp, og 23,- for en munnfull med minisjokobit.) Oi, bakoversveis.
Foruten oss var det bare 2 andre gjester på caféen. En ti-tolv av bordene stod tomme. Og er det rart? Jeg synes ikke det. Hvor mange har vel råd til å henge på café når prisene er så uanstendig høye?
Tenk om vi kunne hatt en sånn kultur som de har i endel andre europeiske land, at befolkningen samles på caféer daglig, hvor de spiser, drikker, røyker, prater og nyter livet. Det hadde jeg syntes var kjempekjekt. Men det er nok helt utenkelig. Og det er ikke det kjølige klimaet vårt som gjør det uaktuelt. Caféene må jo ikke plent være utendørs hele året, heller. Men det er klart at når caféene satser på kortsiktig profitt fremfor å holde et prisnivå som tiltrakk en større regelmessighet av gjester, så er det nokså håpløst.
Av og til gjelder det om å ikke gå fem på. For noen uker siden mottok jeg en "prioritert" e-post fra adressen service@visa.com. Oversatt til norsk lyder den som følger:
VISA.com – Angående ditt VISA-kort
Verified by Visa beskytter ditt eksisterende VISA-kort med et passord som du oppretter, og gir deg en sikkerhet for at bare du kan bruke ditt VISA-kort online.
Aktivér helt enkelt ditt kort og opprett ditt personlige passord. Du vil bli ekstra betrygget på at ditt kort er sikkert når du handler i deltagende nettbutikker.
Du kan aktivere nå ved å legge inn ditt kortnummer på vår sikre server . Hvis din kortutsteder deltar i Verified by Visa (de fleste utstedere gjør det), vil du fullføre en kort aktiveringsprosess. Du vil bekrefte din identitet, opprette ditt Verified by Visa passord og så er du klar.
[ Aktivér nå ]
Slik ser e-posten ut:
Fortsett å lese »
For noen år siden lærte jeg noe angående rett/feil fokus samt om viktigheten av årvåkenhet i øyeblikket. Av alle steder var det i en dagligvarebutikk jeg tilegnet meg denne lærdommen.
Ved to anledninger hadde jeg kjøpt Italiensk Salat i den samme butikken, og begge gangene hadde jeg oppdaget—og gitt beskjed om—at de tok hele 3-4 kroner mer for den i kassen enn hva hylleprisen tilsa. Da det samme skjedde for tredje gang, fløt begeret over for meg. En ting er at det oppstår slike feil, men siden de var gjort oppmerksomme på feilen to ganger og fremdeles ikke hadde gjort noe for å rette den opp, kalkulerte jeg med at de drev og lurte kundene bevisst. Det gjorde meg lettere forbannet.
Fortsett å lese »
Det er så kjedelig når noe som i lang tid har kostet
Kun kr. 10,-
plutselig koster
Kun kr. 12,-
Det blir liksom ikke den samme sjarmen ved det lengre.
————————-
Dette innlegget deltok i Norsk BloggIdol 2008 i kategorien Bilder/foto, da i konkurranse med 14 andre bidrag. Mitt innlegg nådde ikke opp (men takk likevel til den eller de som stemte på det). Spesielt gledelig var det at bidraget mitt fikk full pott av jurymedlem Iversen, som uttalte:
3 poeng: Usjarmerende prisstigning
Kult samspill mellom tekst og bilde, fargelegging av teksten gjør hele forskjellen. Ikke noe snobberi over denne, bare en fin observasjon. Et bidrag rett opp min gate, og det aller første sålangt i konkurransen jeg egentlig skulle ønske jeg hadde kommet på selv.
Tusen takk, Iversen :D
En venn av meg hadde en periode to jobber. Foruten hans faste heltidsjobb på dagtid, jobbet han deltid som klubbvert på en av byens nattklubber (forøvrig den samme nattklubben hvor jeg også jobbet).
Min venn var avhengig av å benytte egen bil på jobb, i tillegg også som transportmiddel til og fra deltidsjobben. Det siste skyldtes avstanden hjemmefra til nattklubben samt den sene arbeidstiden der. Utgiftene for bruken av privatbil gikk følgelig til fratrekk i selvangivelsen. Det vil si; i lengre tid var det iallfall slik. En dag var det nemlig slutt, og han fikk ikke lengre adgang til å foreta avskrivning av denne kjøringen til og fra nattklubben. Likningskontoret hadde fått det for seg at han kunne reise kollektivt. De skattemessige avskrivingssatsene kalkuleres ut ifra hva som er det rimeligste transportmiddel-alternativet, og likningskontoret mente altså at han kunne ta bussen.
Det kunne han imidlertid ikke – ihvertfall ikke mer enn én vei, nemlig til jobb. Etter endt arbeidsnatt i halv fem-tiden om morgenen gikk det ingen buss hjem. Så enkelt var det. Min venn forsøkte etter beste evne å forklare likningskontoret dette enkle faktum, og minnet om at dersom han tok bussen til jobb, så måtte han ta drosje hjem (med de omkostninger dét innebar).
Likningskontoret var ikke enig. Gikk det ingen buss hjem, så fantes det et rimeligere alternativ enn drosje, nemlig egen bil! Til jobb, derimot, var det rimeligst å ta bussen.
Kjapp og klartenkt som min venn er, spurte han om det var slik å forstå at han måtte ta med seg bilen i lommen når han tok bussen til jobb? Akkurat det fikk han ikke noe skikkelig svar på, så da er det vel slik, må en anta.
Da jeg stod ved kassen på KIWI i dag, hørte jeg et klirr. Det var mannen foran meg i køen som mistet et kronestykke på gulvet. Han hadde nettopp betalt varene sine og holdt på å fomle med lommeboka da det sa klirr!.
— Du mistet 1 krone, sa jeg da det virket som om han ikke oppdaget det.
Mannen tittet ned og fikk øye på krona. Men i stedet for å bøye seg ned og ta den opp, mumlet han bare noe, sparket likegyldig til mynten med skoen, tok varene sine og gikk ut.
— OK, tenkte jeg og bøyde meg ned selv i stedet. I tillegg til at jeg fikk trent lårmusklene litt, ble jeg 1 krone rikere.
Ei krone her og ei krone der. Det blir penger av det.Hadde det vært en 50-øring, hadde jeg gjort akkurat det samme. Og jeg er ikke fattig engang. Jeg undrer meg over hva det er med folk som ikke gidder å bøye seg ned og plukke opp småmynter? Det kan umulig være mange som har så vondt i ryggen at de ikke klarer å bøye seg ned. At de har mer enn nok av penger? Det tviler jeg på! Med en slik holdning til penger at et kronestykke anses verdiløst, må de snarere slite med økonomien, tenker jeg. For de vil jo ikke tiltrekke seg penger da.
Kanskje dreier det seg om en frykt for at folk skal tro man er fattig? For meg er det helt uinteressant hva folk rundt meg måtte tenke. Det er min egen tanke som teller: Ei krone her og ei krone der. Det blir penger av det. (KIWI-kjedens slagord, faktisk. Et litt morsomt sammentreff der :-) Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har funnet og plukket opp gjennom årenes løp, men at det er snakk om tusener av kroner, er garantert.
Under kveldens trekning i VikingLotto er førstepremiepotten på ca. 25 millioner kroner. Jeg tenkte at de pengene vil sikre alderdommen min på en god måte. Derfor har jeg nå sørget for det. For at ingen skal tro at jeg lyver når jeg i morgen forteller at jeg er blitt mangemillionær, legger jeg like godt ut beviset allerede nå i ettermiddag – d.v.s. 6½ time før trekningen (klokka er i skrivende stund 1535).
Andre spillere kan bare gi opp. Her er vinnerkupongen:
Mange indiske fiskere som ble ofre for tsunami-katastrofen i 2004, ser seg i dag nødt til å selge nyrene sine for å overleve. Cirka 7000 kroner får de for en nyre. Samtidig sitter Røde Kors-bevegelsen med milliarder av ubrukte kroner fra den store innsamlingsaksjonen.
Bare 11% av de i alt 14 milliarder kronene har organisasjonen brukt på nødhjelp. Hele 7 milliarder kroner står fremdeles ubrukt, til tross for at behovene mange steder er enorme, ifølge Stavanger Aftenblad. Og begrunnelsen for dette?
Tsunamikoordinator Johan Schaar fra Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåne-foreninger (IFRC) sier:
Organisasjonene er under stort press fra media, giverne og ofrene, som mener pengene må brukes raskt. Men dette må samtidig balanseres opp mot hensynet til kvalitet og bærekraftige resultater.
Balansér meg her og der… Å hjelpe de stakkars menneskene slik at de slipper å selge sine indre organer for penger, er mer enn bærekraftig nok, spør du meg!
- På et kjøpesenter står vi og ser på menyen til Cafe’en. Det er store fargebilder av hver rett.
- Vi bestemmer oss for å spise "Ribbemiddag", som ser deilig ut med både medisterkake og julepølse på tallerkenen i tillegg til ribba.
- Vi betaler "Ribbemiddag" i kassen og viser kvitteringen ved disken hvor maten utleveres.
- På vei til bordet hvor vi skal sitte oppdager vi at innholdet på tallerkenen ikke stemmer overens med bildet i menyen; Her er ingen medisterkake.
- Vi går tilbake til disken og gjør oppmerksom på dette.
- Betjeningen dobbeltsjekker på en papirlapp og sier at det ikke står noe om medisterkake.
- Vi svarer med å vise til bildet i menyen.
- Vi får medisterkake.
