Hvis vi ser bort fra tennis, er jeg så lite sportsinteressert som det går an å bli. Sportssendinger på TV ser jeg aldri på. Det nylig avviklede vinter-OL i Vancouver var intet unntak. Jeg klarer ikke å oppøve noe engasjement for at noen går fortere enn andre på ski, det er rett og slett for kjedelig og intetsigende for meg. Da skrur jeg heller av TV’en og går og øver på piano. Eller surfer på internett.
For eksempel har jeg jo Facebook med over 200 venner. Jeg vil heller sjekke hva de skriver og foretar seg, enn å følge med på hva en fyr jeg ikke kjenner, klarer å prestere i ei skiløype. At denne Petter Northug visstnok er nordtrønder – som meg – gjør hverken ham eller hans aktiviteter mer interessant i mine øyne.
I ukene mens OL varte, ble det imidlertid til at jeg valgte å logge ut av Facebook, også. Årsaken burde vel fremgå av dette skjermbildet, som jeg tok forrige søndag:
Det er ikke fritt for at jeg føler meg litt “ute” enkelte ganger…
Vote:
Det var min mor som oppdaget likheten først. Selv hadde jeg hverken sett eller hørt om Anne Nørdsti før mamma sa at jeg minnet om henne på et bilde. Nørdsti er visstnok kjent som country-sangerinne, og etter et søk på internett fant jeg hennes hjemmeside hvor hun har lagt ut noen pressebilder av seg. Da kunne jeg se det selv; denne Tynset-kvinnen og jeg har faktisk noen klare likhetstrekk. Eller hur?
Kjære dagbok.
Jeg er klar. Jeg er klar for å ta et viktig skritt i livet mitt.
Den dype sorgen jeg har levd med de siste 6 årene, har vært tyngre enn tung. Nå er jeg veldig sliten. En stemme inni meg har ropt lenge, som om den ville vekke universet: “Det var ikke sånn det skulle bli. Hører du! Det var ikke sånn det skulle bli!”
Men universet har ikke villet høre.
2002-2003. Den vinteren brast det. Håpet. Planer måtte legges brakk, drømmer gis slipp på. Dermed kom sorgen i stedet – sorgen over det som ikke ble. Den så jeg ikke komme. Som en uanmeldt tsunami seg den sakte men sikkert innover meg med en enorm tyngde. Mitt livs store sorg. Jeg så den ikke komme. Men den kom.
Seks år er gått. Jeg er så sliten. Jeg orker ikke mer sorg! Nei, jeg skal heller ta skrittet inn i den virkelighet som ubønnhørlig insisterer på å være. Sånn som det ble, sånn skulle det altså bli. Ja vel.
Jeg overgir meg, jeg aksepterer det som ER, jeg omfavner skjebnen.
Det var en fin høstdag i oktober 1998, solen skinte, og jeg var en vakker brud i hvit kjole med slep. Han sa ja, og jeg sa ja, og så “red vi inn i solnedgangen”… Mimre mimre…
Jeg trodde sånt bare skjedde i eventyrene, jeg, men lykken jeg følte den gangen har nå vart i ti år. I dag er det den 10.10., og vi har 10 års bryllupsdag! Faktum er at vi har det enda bedre sammen i dag enn noen gang.
I likhet med mange andre ektepar var det på arbeidsplassen vi møttes. Vi jobbet begge på nattklubben Cobra – han som klubbvert, jeg som croupier. Våren 1998 ble jeg bare mer og mer forelsket i ham. Jeg husker hvordan jeg gledet meg til å gå på jobb! En maikveld var det lite gjester, og vi stod og pratet. Da tok jeg sjansen på et aldri så lite fremstøt. Jeg ga ham visittkortet mitt med adressen og telefonnummeret mitt på. På baksiden hadde jeg skrevet til ham med penn:
Fortsett å lese »
Ære være dem som velger de følgende yrkene. De gjør en jobb som jeg aldri kunne ha gjort.
- Tannlege
- Jeg hadde rett og slett ikke taklet det.
- Politiker
- Huff nei, et evig spill om makt og innflytelse. Passer meg dårlig.
- Prest
- Å være en åndelig veileder for andre er grunnleggende feil etter mitt syn.
- Lærer
- Foredragsholder – gjerne, men lærer? Jeg hadde ikke hatt tålmodighet nok, for én ting.
- Elektriker
- Er altfor redd for å få støt.
- Dyrlege
- Har ikke et nært nok forhold til dyr.
- Tømrer/Snekker/Murer
- Kjedelig. Virker som et tålmodighetsarbeid uten like, og krever en nøyaktighet som hadde gitt meg hodepine.
- Telefonselger
- Kan knapt tenke meg noe så ubehagelig som å drive med telefonsalg.
Derimot kunne jeg sikkert ha trivdes som kirurg. Eller dommer. Ellers også innen yrker som: Kokk, buss-/lastebilsjåfør, advokat, frisør, hotell-/restaurantdrift, bilmekaniker, IT-konsulent, sekretær, kosmetolog…
Sykepleier er jeg usikker på hvor jeg skal plassere. Hmmm…
Uansett er det jammen godt vi mennesker er så forskjellige! Tenk hvordan verden hadde sett ut ellers…
Endelig! Dagen i dag er virkelig verdt å forevige i bilder. Denne dagen er STOR, og den kommer aldri igjen. Femte juni to tusen og åtte; en milepæl i mitt liv. I skrivende stund er klokka 1337. Snart skjer det. Jeg går bare rundt og sitrer med sommerfugler i magen. Poster først et bilde av stua slik den ser ut nå midt på dagen:
Så skal jeg oppdatere posten senere i dag, med et nytt bilde som vil vise hva jeg snakker om.
Oppdatering:
Her er det:
Klokka 1525 i ettermiddag kom det. 1 år tok det å få flygelet hjem. Ett år! Les mer om saken her.
For noen år siden lærte jeg noe angående rett/feil fokus samt om viktigheten av årvåkenhet i øyeblikket. Av alle steder var det i en dagligvarebutikk jeg tilegnet meg denne lærdommen.
Ved to anledninger hadde jeg kjøpt Italiensk Salat i den samme butikken, og begge gangene hadde jeg oppdaget—og gitt beskjed om—at de tok hele 3-4 kroner mer for den i kassen enn hva hylleprisen tilsa. Da det samme skjedde for tredje gang, fløt begeret over for meg. En ting er at det oppstår slike feil, men siden de var gjort oppmerksomme på feilen to ganger og fremdeles ikke hadde gjort noe for å rette den opp, kalkulerte jeg med at de drev og lurte kundene bevisst. Det gjorde meg lettere forbannet.
Fortsett å lese »
Nå er det ikke morsomt lengre. All ventingen og lengtingen etter det nydelige flygelet jeg bestilte i fjor vår (over 10 måneder siden!), har gjort at jeg har fått flygel på hjernen. Nå ser jeg flygler overalt, til og med på garasjetaket!
Ikke bare ett heller, men syv stykker til og med! Jeg oppdaget dem idet jeg gikk ut i dag. Men hva hjelper vel det meg?! Jeg kan jo ikke akkurat sitte der oppe og øve :-(
Det er 27. februar og dermed min navnedag i dag. Her er litt om opprinnelsen og betydningen av navnet mitt:
Laila er et kvinnenavn av finsk eller arabisk opprinnelse. De to opphavene er uavhengige av hverandre. Det finske opphavet kan være fra finsk-samisk Aila/Áila som er en form av Helga og betyr «hellig», mens den arabiske betydningen er «natt». Navnet har kommet til Norge fra Finland. Leila og Leyla er varianter av det arabiske navnet Laila.
Når jeg har hilst på folk fra midt-østen eller Persia, har de reagert og sagt:
– Ah, Laila! Det er et persisk navn, vet du?
Det samme har skjedd når jeg har snakket med indere:
– Laila? Det er et indisk navn, vet du det!, sier de til meg.
Finner er intet unntak. De har også eierskap til navnet mitt.
Tenk det, det er jo ikke deres men MITT navn! Hmpfr.. Hehe, neida, det er faktisk kult å ha et navn som nesten hele verden kan relatere seg til :o)
Jeg skulle bare vaske arbeidsskjorta til mannen min, jeg. Som vanlig tømte jeg brystlommen før jeg bløtla den. Han har alltid penn og papir oppi der. I går fant jeg enda en ting: En hjerteformet kjærlighet på pinne. På innpakningspapiret står det:
Har du noen kjær i sinne? Gled dem med vår slikkepinne!
Han glemte å gi meg den på Valentinsdagen, tydeligvis. Men akk, hva gjør vel det! Måten jeg fant den på, og tanken jeg forstod lå bak, fikk meg til å smelte helt. Skjønne mannen min. Jeg elsker deg.
