“Burka gir tross alt frihet fra en annen type tvang”

Fremskrittspartiet har lagt fram et forslag i Stortinget om å forby bruk av heldekkende hodeplagg som niqab og burka i det offentlige rom. Dette “for å frigjøre kvinnene fra undertrykkelse og totalitære tanker”, som Siv Jensen sa i sin tale til partiets landsstyre forrige lørdag.

Noen stortingsrepresentanter gikk allerede da ut og tok til motmæle mot det kommende forslaget. Martin Kolberg (AP), Trond Helleland (H), Trine Skei Grande (V) og Heikki Holmås (SV) deler alle den samme oppfatningen om saken. De erkjenner at niqab og burka er kvinneundertrykkende plagg, men mener at et forbud ikke vil være forsvarlig.

Hvorfor mener de det? Hvorfor ikke forsvarlig? Aftenbladet.no har gjengitt de fire politikerne sine uttalelser, hvorav tre av dem oppgir en begrunnelse for sitt standpunkt. Alle tre påpeker de det samme poenget:
Fortsett å lese »

En stemme til KrF eller V er en stemme til Jens

Det tegner til at Regjeringen Stoltenberg får fortsette i 4 nye år. For de borgerlige partiene Venstre og Kristelig Folkeparti er det så viktig å markere avstand til det desidert største, borgerlige partiet, at de er villige til å se en fortsatt sosialistisk regjering fremfor en borgerlig regjering som inkluderer Fremskrittspartiet.

Ikke dermed sagt at KrF og Venstre innrømmer dette med rene ord. Heller tvert imot. Til VG.no sier Dagfinn Høybråten (KrF), Lars Sponheim (V) og Per Kristian Foss (H) at Fortsett å lese »

Pennestrøket som fjerner fattigdommen

Leder i Elverum Arbeiderparti, Bjørn Jarle Røberg-Larsen, er på Twitter (som @BjornJarle). I går kveld skrev han følgende tweet vedrørende fattigdommen her til lands:

Fra 2004 til 2005 økte antallet fattige i Norge med 20.000. Etter at Stoltenberg II overtok har trenden snudd.

 
Denne fulgte han opp med følgende tweet:

Bjørn Jarle Røberg-Larsen (BjornJarle) på Twitter

(Snarveien han oppgir, går til kommentaren Halvert fattigdom på DN.no.)

Røberg-Larsen ble deretter utfordret på dette av Knut Johannessen (alias @voxpopulinor), som etterlyste Fortsett å lese »

Fritt Ord-prisvinnerens hovedanliggende

Endelig har en avis gitt en nøktern analyse av hva det er Fritt Ord-prisvinner Nina Karin Monsen vil reise debatt om. Nei, det handler ikke om hvorvidt barn av lesbiske har en skade eller er handikappede, slik noen aviser ynder å fremstille det.

Stavanger Aftenblad har i dag en god lederartikkel (i papirutgaven såvel som på nett), som bidrar til å skille klinten fra hveten ved å rydde opp i problemstillingene. Her er et lite utdrag:

Spørsmålet er ikke om homofile skal få leve sammen på regulert og akseptert vis – det gjør de med partnerskapsloven, og homofilt samliv er i dag heldigvis fullt akseptert av et klart flertall i befolkningen.

Det er heller ikke spørsmål om homofile skal kunne oppdra barn eller ei. Det gjør mange av dem i dag, og det sikkert like godt som andre.

SPØRSMÅLET er hvilke normer staten skal fastsette ved lov: Skal ekteskapet som institusjon være en ramme for kjernefamilien – mor, far, barn – eller skal det være åpent for alle mulige konstellasjoner?

Er det en menneskerett å få barn? Skal den i så fall gå foran barnas rett til å vite hvem faren er? Og om homofile ønsker seg barn, skal det være statens oppgave å hjelpe dem til det?

Slike spørsmål bør kunne diskuteres uten at de blir avvist som «gufs fra fortiden».

Løp og les resten! – HER.

 

Relaterte poster:

En uunngåelig problemstilling som gjerne unngås

Vi har alle ei mor og en far. Det er derfor vi kunne bli til.
Noen barn vet ikke hvem deres far (eller mor) er, på grunn av valg som en eller begge foreldre har tatt – valg som staten ikke blander seg borti.

En ting er at staten tillater en slik realitet.

Men bør staten dermed også gå aktivt inn for at mange flere barn må vokse opp uten kjennskap til den ene av foreldrene?

Værsågod å plassere ansvaret der det hører hjemme

Jeg sitter i sofaen med laptopen på fanget, løfter blikket og ser plutselig den gamle kirka “mi” på TV-skjermen. Steinkjer Kirke, hvor jeg som ung deltok i utallige møter, gudstjenester og ikke minst Ten-Sing-øvelser. (Ja, jeg var personlig kristen i sin tid.) Jeg skrur opp lyden. Den hjertegode presten Geir Gravås dukker opp på skjermen. Ham har jeg ikke sett siden 1980-tallet, da jeg var leirleder for en gruppe av hans konfirmanter. Et artig gjensyn med ham. Men nok om det.

Jeg oppfatter at det snakkes om den drepte, norske soldaten i Afghanistan. Han var fra Steinkjer, og TV2 har tydeligvis vært der oppe og filmet litt.

Så er det ordførerens tur til å si noen ord i mikrofonen. Av en eller annen grunn finner han det for godt å servere den følgende påstanden, nemlig at den avdøde “gjorde en jobb på vegne av oss alle”.

På vegne av oss alle!? Nei, ordfører, den blir for drøy!

Den drepte soldaten gjorde IKKE en jobb på vegne av oss alle. Snakk gjerne for deg selv, men kutt ut å forskyve ansvaret vekk fra de aktuelle beslutningstakerne og deres støttespillere. Slutt å pulverisere ansvaret for militære beslutninger over på oss vanlige, fredselskende mennesker i landet. Det skal vi ha oss frabedt! Om det enn er et tungt ansvar, plassér det der det hører hjemme!

Nok et FrP-synspunkt er blitt stuerent

Arbeiderpartiet ved Martin Kolberg og Jens Stoltenberg er nå plutselig opptatt av “kampen mot radikal islam”. Dette er arbeiderpartipolitikk, slår Jens fast. Javel ja. Hmmm… Da Siv Jensen og Fremskrittspartiet bragte temaet på banen for noen uker siden, ble det svært upopulært, og FrP ble beskyldt for å spille på folks frykt.

Så nå er det AP som spiller på folks frykt, da. Eller…?

Å neheheeei, da, nå snakker vi ikke lengre om dét. For nå er det statsministeren og partisekretæren i AP som mener noe, ikke en FrPer. Da er det lov å mene at vi må bekjempe radikal islamisme.

Pussig å se hvordan FrPs synspunkter og saker blir politisk stuerene bare noen andre fremmer dem. Jeg tror islamkjenner Oddbjørn Leirvik tar saken på kornet når han til Dagbladet i dag uttaler at:

Min tolkning er at det skjer fordi Ap har et behov for å sende en tøffere melding til det norske folk for ikke å bli fraløpt av Frp. Dette er et forsøk på å være barsk foran valgkampen. Det er ikke vanskelig å skjønne at de går ut på denne måten – for å demme opp for Frp-oppslutningen.

Når politikere spiller på folks skepsis

Tanken om at fundamentalistisk islamisme skulle bre om seg og få større innpass også her til lands, vekker visstnok bekymring hos endel nordmenn. Innen politikken blir Siv Jensen og FrP stadig anklaget for å “spille på” denne frykten helt bevisst og strategisk, for å kapre velgere på det. Hva det skulle være som tilsa at det fra FrPs side er et taktisk spill og ikke en reell bekymring, se det unnlater imidlertid deres kritikere konsekvent å si noe om. Dette begynner å bli veldig påfallende, synes jeg.

Tror FrPs politiske motstandere at Siv Jensen & co. ikke egentlig frykter en fremvekst av religiøs ekstremisme, men at de bare later som? Og hvorfor tror man i så fall det?

Jonas Gahr Støre (AP) unnlot å gå nærmere inn på det da han for et par uker siden fastslo at FrP “spiller på” folks frykt. Heller ikke Erling Lae (H) velger å begrunne det med noe når han konstaterer at Siv Jensen ikke egentlig har mer fordommer enn for eksempel ham selv, men at hun bare er feig og appellerer til fordommer “der ute”, altså blant folket.

Hvor tar de det fra at FrP ikke egentlig deler manges frykt eller fordommer angående den nevnte utviklingen?

Siv Jensen advarer mot snikinnføring av islam og viser til en bydel i Malmø, hvor en allerede ser at enkelte grupperinger lar Sharia-lovgivning rangere over svensk lov. Skal vi da liksom innbille oss at Jensen og hennes partifeller – i realiteten ikke er så bekymret for islamisering som de vil ha det til? Ja, er det sånn å forstå at de nordmenn som har denne bekymringen på ordentlig, det er noen andre, det. Ikke FrP-folk, bare “noen andre”?

Denne vegringen mot å ta FrP på alvor er så påfallende, og det gir assosiasjoner til stortingsvalget i 2005, da selv NRK utviste den samme holdningen under sin valgdagssending. I forkant av valget gikk FrP åpent ut og erklærte at det definitivt var utelukket å støtte en borgerlig regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Partienes størrelser tatt i betraktning, tilsa dette at Bondeviks tid som statsminister faktisk var historie. På tross av den kjensgjerningen stod programleder Geir Helljesen i TV-studio og sammenlignet to grafiske søyler som representerte hver sin statsministerkandidat – Jens Stoltenberg og… Kjell Magne Bondevik. Det var helt merkelig å sitte og se på denne forestillingen. Her hjemme satt vi og undret oss over hvordan NRK kunne opptre så ignorante overfor den utvetydige informasjonen FrP hadde gått ut med før valget.

Hva gjelder det å spille på velgernes fordommer: Hvem er det egentlig som spiller på hva blant politikerne? Er det ikke først og fremst andre partier som—ved å tillegge FrP en oppkonstruert, falsk agenda—spiller på den skepsis mange velgere har til partiet?

Høybråten har et poeng, men blander kortene

Okei, for en stakket stund skal jeg se bort ifra at jeg har ei høne å plukke med “røykelovens far”, som han gjerne kalles.

Jeg er nemlig tilbøyelig til å være litt enig med KrF-leder Dagfinn Høybråten når han i dag kommenterer Fremskrittspartiets syn på såkalt “snik-islamisering” – i Aftenbladet. Der påpeker han at FrP – i sin iver etter å nekte muslimske minoriteter såkalte særkrav, rammer alle minoriteter og utfordrer grunnleggende menneskerettigheter.

FrP er i utgangspunktet for private skoler, men gjør unntak for muslimske skoler i Oslo. Begrunnelsen de oppgir, er at det ville skapt lukkede miljøer og hemmet integreringen av disse barna til det norske samfunnet. Etter mitt skjønn har Høybråten et soleklart poeng når han hevder at dette i så fall rammer alle friskoler og alle minoriteter. Saken fordrer i seg selv en prinsipiell tenkning, og FrP bommer derfor med sin rent pragmatiske tilnærming til spørsmålet om muslimske skoler, mener han.

Enig, sier jeg.

Når det er sagt, synes jeg at også Høybråten bommer. Han trekker inn det faktum at minoritetsgrupper krever å bli servert religiøst spesialtilpasset mat i våre fengsler, og mener det rammer disse gruppenes trosfrihet hvis man ikke imøtekommer dette. Det overrasker meg ikke at han som kristen mener det, men her mener jeg han tar feil.

Som holist er jeg selv opptatt av individers og gruppers frihet til å kunne leve i pakt med sitt livssyn – altså i likhet med Høybråten. Hva slags livssyn eller livsanskuelse man har (religiøs eller annet), er dog vel å merke et individuelt anliggende, og religiøse normer er da også ment å regulere den troendes egen livsførsel, ikke andres. For eksempel er det ikke menneskene rundt den kristne personen som skal la være å utbryte “Herregud!” i tide og utide – det er den kristne selv, som i henhold til sin religion ikke skal misbruke Guds navn (ref. Bibelen/det 2. bud).

Jeg er klar over at noen ser det annerledes og at de endatil vil ha innført straffeforbud mot ytringer som virker sårende på andres religiøse følelser, men herregud liksom… *host* (galskap) Sårende eller ikke – noe hinder for vedkommendes frihet til selv å velge sin tro og livsførsel, kan det uansett ikke ses som.

På samme måte mener jeg Høybråten blander kortene når han sier at det krenker religiøse minoriteters trosfrihet dersom de ikke får bestemme hva slags mat betjeningen skal servere dem i fengslene. Begrepet trosfrihet innebærer som nevnt en rett til å ta konsekvensen av sin religiøse overbevisning og leve deretter. Det innebærer ikke at ens omgivelser også må ta konsekvensen av det.

Noen vil kanskje innvende at “det er lov å ta hensyn til folks religiøse ståsted!”. Til det kan jeg bare si at jeg er helt enig. Ikke bare er det lov, det er også en fin ting å gjøre, slik jeg ser det. Poenget mitt er bare at det å ikke ta det hensynet (eventuelt la det vike til fordel for andre hensyn) – ikke må blandes sammen med—eller tolkes som en krenkelse av—de(n) religiøses trosfrihet.

signatur

Rogaland – ikke en del av Norge?

Sist mandag ga regjeringen tilskudd på tilsammen 220,8 millioner kroner for 964 nye studentboliger rundt om i landet. For eksempel får Oslo 300 nye studentboliger, Trondheim 108, Bergen 100, Kristiansand 100, Ålesund 94, Harstad 55, og Drammen 50. De resterende 157 hyblene fordeles mellom Fredrikstad, Lillehammer, Gjøvik, Narvik, Haugesund og Førde.

Den kommunen i Norge som har færrest studentboliger å tilby i forhold til antall studenter, er dog ingen av de nevnte. Med en dekningsgrad på kun 9,4 prosent er det universitetsbyen Stavanger som har det største behovet for nye studentboliger. Regjeringens tilskuddsandel til Stavanger lyder imidlertid på kr. 0,-.

Null.

Igjen ser vi altså et tydelig eksempel på at Stavanger-regionen må klare seg selv.

Skal Rogaland straffes fordi vi ikke stemmer rødgrønt? Kanskje har de rødgrønne en egen, snodig logikk som tilsier at de på denne måten vil vinne flere rogalandsstemmer i høstens valg enn de har gjort tidligere?

Vent og se, sier jeg.

signatur