Klinten fra Hveten

NB: Innlegget er oppdatert 22/3-08 (Gå direkte).

Kan man som nyfødt egentlig få en bedre start på livet?, spør Heidi Helene Sveen (HHS) i sitt innlegg Velkommen til et humant samfunn. Med det sikter hun til et scenario hvor en babys ankomst til denne verden er både ønsket og planlagt. Sånn umiddelbart lar det seg vanskelig gjøre å si seg uenig i en slik betraktning. Selv jeg, som i sin tid visstnok var alt annet enn påtenkt (og som ser klare fordeler med nettopp det), må bare nikke samtykkende til at det nok er det ideelle for en nyfødt baby å titte opp i ansiktet til to foreldre som nettopp har fått sitt høyeste ønske oppfylt.

Nå slutter vel historien sjelden på fødestuen, men for argumentets skyld skal jeg oppholde meg der et øyeblikk lengre. Det som nemlig gjør saken noe spesiell, og som gjør at jeg likevel må si meg uenig med HHS, er at hun med "foreldre" henspeiler på hvilke voksne som helst. Bare man innfrir visse kriterier for å være en god kandidat til å overta foreldrerollen, er det uten betydning for den nyfødte om det er biologiske- eller adoptivforeldre som står forventningsfulle ved krybben, mener HHS åpenbart. Dette er jeg grunnleggende uenig i.

Det spørs vel egentlig hvor stor vekt en skal legge på selve fødselsøyeblikket, men siden hun spør på den måten: Jeg skulle mene at den best tenkelige starten på livet for en nyfødt, måtte være at h*n tittet opp på de lykkelige ansiktene til sin naturlige (les: biologiske) mor og far. (Ja, det skulle ikke overraske meg om de fleste mødre og fedre i vår moderne tid både ønsker og planlegger graviditeten og derfor er lykkelige når barnet kommer.)

Men men, der har du meg. Og jeg er ikke engang tibarnsmor eller katolikk (eller kristen, for den saks skyld). Ja, jeg bare nevner det fordi HHS prøver å score et billig poeng ut av det faktum at en katolsk tibarnsmor har gått ut og påpekt viktigheten av den biologiske tilknytningen mellom barn og foreldre.

HHS må gjerne anse biologiske bånd helt uvesentlig for barn, men hvis hun tror at man må være katolsk og/eller tibarnsmor for å mene noe annet, må hun tro om igjen. Saken er vel heller den, at mine meningsfeller stort sett anser det fåfengt å prøve å dreie debatten over til å omhandle barns interesser i det hele tatt, da de innser at både politikere og andre betrakter saken utelukkende som en kamp for voksnes (nærmere bestemt homofiles) rettigheter.

Som jeg har skrevet i en tidligere post, må man i vurderingen av adopsjonsreglene, ikke skyve barna foran seg men sette barnet i sentrum. Det samme gjelder ved vurderingen av reglene om assistert befruktning. Man må ta utgangspunkt i barnets behov og rettigheter. Dette gjør dessverre ikke politikerne, og det gjør heller ikke HHS. Hun innleder sitt innlegg med en generell betraktning ang. oss voksne:

Hva er det som avgjør om man blir en god forelder?

Dette spørsmålet hører hjemme først senere i drøftelsen. Det blir helt feil å begynne i de voksnes ende. Først et langt stykke nede i sitt innlegg reiser HHS det viktigste spørsmålet av alle:

Hva er det som egentlig er av betydning for barnet?

Er det av betydning for oss som barn at både mor og far inngår i vårt familiebilde?Som seg hør og bør når det er barnets beste man skal ta stilling til, bør dette spørsmålet reises – ikke bare så tidlig som mulig i drøftelsen, men også som et åpent spørsmål. Heller ikke dét gjør HHS. I stedet har hun funnet det beleilig å la spørsmålet hvile på den gitte forutsetning at barnets far eller mor allerede er ute av bildet! På denne måten hopper hun elegant bukk over hele vurderingen av det biologiske aspektets betydning. Dette på tross av at barna det her angår, i utgangspunktet ikke har mistet verken sin mor eller far.

HHS forsvarer dette ved å vise til at endel andre barn opplever at far eller mor dør, og at atter andre blir såkalt skilsmissebarn. Siden disse barna blir nødt til å ta til takke med alenemødre/-fedre ("dårlige foreldre" ifølge HHS) men likevel klarer seg greit her i livet, må også nye verdensborgere tåle å vokse opp med bare den ene av sine biologiske foreldre, resonnerer hun. Og det tror jeg hun har rett i. Det tåler de nok.

Men hva så?

Det vi skal ta stilling til i bioteknologilov- og adopsjonsspørsmålet, er da ikke "hva barn tåler å leve med". Det er hva som er best for barn (jfr. barnets beste). Med andre ord må man spørre seg hva som er de optimale vilkår for oss som barn. Det mest nærliggende, prinsipielle spørsmålet å starte med skulle dermed bli:

Er det i utgangspunktet best for barn å vokse opp med sine biologiske foreldre, eller er det biologiske aspektet helt vilkårlig?

Det er påfallende at ingen av forkjemperne for den aktuelle lovendringen ser ut til å ville gå inn på dette – nei, selv ikke når problemstillingen stirrer dem i øynene: Innlegget til HHS, for eksempel, er visstnok ment å være et tilsvar til Maria Elizabeth Fongens kronikk Barn blir kosedyr. Er det noe Fongen understreker i sin kronikk, så er det at barn har behov for (samt rett til) å vokse opp sammen med sin biologiske mor og far (i den grad det lar seg gjøre). Men i stedet for å kommentere dette hovedpoenget (langt mindre imøtegå det med noe), har HHS valgt å helt enkelt overse det. Til gjengjeld gjør hun et poeng ut av Fongens personlige familiesituasjon samt hennes religiøse (katolske) livssyn. Et klassisk eksempel på det å ta personen istedenfor ballen, som jeg har sett før. Rimelig tafatt, om jeg må si det.

Det hjelper ikke akkurat heller at HHS til slutt i sitt innlegg oppfordrer folk til å "passe sine egne barn" dersom assistert befruktning ikke vil angå dem direkte. Hun mener tydeligvis at størstedelen av Norges befolkning ikke er meningsberettigede i denne saken og burde holde kjeft. Henne om det. Jeg forbeholder meg retten til å ytre min mening på lik linje med henne eller hvem som helst.

Kort oppsummert

En kan ikke bare late som om det er opplest og vedtatt at biologisk tilknytning har null betydning for oss som barn. Dette er noe man for det første må tenke gjennom og ta stilling til. For det andre, hvis man er overbevist om at det ikke har noen betydning for oss som barn, slik at loven bør endres, må man begrunne dette standpunktet. Om en slik saklig og forstandig argumentasjon glimrer med sitt fravær, kan man ha en hel saueflokk i ryggen uten at jeg lar meg imponere. Flertallsmakt er tross alt ikke ensbetydende med vett og forstand.

I den grad det finnes noe offentlig publisert innspill som kan korrigere min observasjon så langt, vil jeg sette pris på å få et hint.

Oppdatering 22/3-08:

I en kommentar nedenfor har Marianne Skånland gjort oppmerksom på at det finnes forskning som understøtter viktigheten av biologisk tilhørighet:
Sverre Kvilhaug: Barnets beste og forskningsbasert kunnskap (Redd Barna Våre)

Jeg vil dessuten anbefale hennes egen, glimrende post: Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv? (Marianne H. Skånland)