På treningssenteret i går kom jeg i prat med en annen som også trente der. Vi holdt begge på med mageøvelser. Jeg satt bakoverlent og vred overkroppen fra side til side med en 6-kilos ball i hendene, noe jeg etterhvert kjente i ryggen. Denne mannen registrerte det og fant det beleilig å bemerke at han savnet enkelte rygg-apparater her inne, apparater som de hadde hatt da treningssenteret holdt til i de gamle lokalene.
Vi småpratet litt om det før han så gikk over til å nevne at det var fint å se endel pensjonister gå og trene der om dagene. Mange pensjonister er for passive, sa han, de utvikler diverse fysiske plager fordi de sitter for mye hjemme foran TV-skjermen. Vi var begge skjønt enige om at da var det mye bedre å bruke noe av ens tid på trening. Så fortalte han at det var på grunn av ryggproblemer han hadde begynt å trene.
— Akkurat, ja vel, svarte jeg og nikket forstående.
Jeg oppfattet det som veldig hyggelig av ham å dele litt om sin egen situasjon på denne måten, så jeg valgte til gjengjeld å fortelle hvorfor jeg selv trente:
— Jeg skal ned i vekt, jeg.
Hvorpå han svarte (i et dalende stemmeleie):
— Ååå ja *SMIL* Det med vekten er det bare kvinner som er opptatt av.
Jeg ble litt overrasket, for jeg har da synlig overvekt og en BMI som omtrent tilsvarer fedme. Og snakket vi ikke nettopp om livsstilsplager og konsekvenser av for mye stillesitting? Litt forfjamset bemerket jeg at det er da ikke bare kvinner som trenger å passe på helsa.
— Nei, men det med vekten har jeg inntrykk av at bare kvinner er opptatt av, gjentok han.
(Noe mer ble ikke sagt, for jeg ble sant å si litt lei meg og beveget meg videre.)
Så det er en kvinnegreie, det jeg holder på med når jeg trener for å komme ned fra fedme til normalvekt?! Hva med overvektsrelaterte plager og sykdommer som diabetes, leddslitasje og hjerte- og karsykdommer, da? Med en BMI som tilsier høy risiko for slike ting, skulle jeg tro at det i seg selv ga grunn til å være opptatt av vekten. Men jeg tar kanskje feil? Er det fordi jeg er kvinne at jeg vil ned i vekt for å unngå slike følger, kanskje?!
Makan!
Jeg kunne selvsagt ha tatt hans kommentar til inntekt for at han ikke syntes jeg så overvektig ut, men vet du hva, den kjøper jeg ikke. Hadde det vært av betydning for meg hva andre synes om kroppen min, så hadde jeg kanskje valgt å tolke ham dit hen, og det hadde gitt meg en god følelse. Men faktum er at jeg ble lei meg. Jeg gikk fra å oppleve at denne personen og jeg var på samme bølgelengde i våre tanker om og holdninger til trening og helse, til å føle meg stigmatisert på grunn av mitt kjønn. Og det føltes bare trist.
