Siedn jeg er så opsokrempm på skvirefiel gelenret, tetkne jeg at jeg lkie grenje knune vie en hel bogglpsot til silke. Var dtete vaseknilg å lese, foserretn? Du sknejønr, frosnking vsier at det ikke splielr neon sælirg rlole i hivekln rekekføgle botksaneve i et ord palsreses, så legne den frøtse og den stise boastkevn såtr rikitg plarsest (elelr var det de 2 føstre og sitse det glajdt? Heksur ikke, men noe av dtete verkir jo ltit veirnt å frotså, sneys jeg).
Jeg tror snanelig jeg må orvestete den sitse der, asltå:
«Husker ikke, men noe av dette virker jo litt vrient å forstå, synes jeg.»
At "heksur" skulle være "husker", og at "veirnt" skulle være "vrient", det oppfatter man ikke i farten, vel? Eller hva med "opsokrempm"? Hvor lett kan det assosieres med ordet "oppmerksom", egentlig? For ikke å snakke om "lkie grenje", som altså var ment å være "like gjerne".
Hmmmm… Lurer på om det ikke var de 2 første og siste bokstavene som burde stå riktig, jeg. Hvis noen husker hvordan den regelen var—eller enda bedre; vet hvor den aktuelle forskningsartikkelen er å finne (jeg fant den ikke på nettet)—ville jeg satt pris på det om de kunne rope ut.
Arkivert i 
Stikkord: 
