Til manges forargelse har Tor Erling Staff våget å knytte en nær sammenheng mellom 1) samfunnets ramaskrik og 2) graden av traumer som oppstår hos barn som har vært i kontakt med lommemannen.
Svært mange, deriblant personer i såkalt viktige stillinger, har besvart dette ved å understreke at det er selve hendelsen i seg selv som skaper traumene, og ikke hvordan omverdenen forholder seg til saken.
Hvis samfunnets signaler spiller en såpass uvesentlig rolle, hvorfor anser man da eksempelvis Staffs uttalte holdninger som å virke traumatiserende for mange?
Arkivert i 
Stikkord: 
