Jeg har hittil ikke involvert meg i bloggdebatten som omhandler enkjønnede pars adgang til å adoptere barn. (Til gjengjeld har jeg skrevet 2 bloggartikler vedrørende henholdsvis ekteskap og registrert partnerskap.) Jeg har forsåvidt ikke tenkt å formidle noe standpunkt eller argument for eller imot slik adopsjon, nå heller. Her og nå er det hva jeg registrerer i forbindelse med den pågående bloggdebatt jeg vil sette ord på.
Spørsmålet er altså hvorvidt dagens gjeldende adopsjonsvilkår burde endres til å åpne for at likekjønnede par kan bli vurdert – og eventuelt godkjennes – som adoptivforeldre på lik linje med tokjønnede. Eller rettere sagt er det dette spørsmålet som burde ha vært gjenstand for diskusjon. (Mer om dette i et senere avsnitt.)
Den følgende uttalelsen, som jeg har hentet fra et vilkårlig kommentarfelt, er imidlertid svært illustrerende for den tilnærming til saken som det store flertallet foretar:
Poenget mitt er at ingen skal ha rett til å adoptere – men at man ikke skal kunne bli vurdert på ett helhetlig grunnlag på grunn av seksuell legning er rein diskriminering.
Ettersom dagens adopsjonsbestemmelser er – og fortsatt skal være – tuftet på hensynet til barnet og barnets rettigheter og behov, og siden barn normalt ikke berøres av voksnes soveromslek hverken på godt eller vondt, har de voksnes sex-liv og legninger ingenting i en slik drøftelse å gjøre. Overhodet ingenting, hverken som begrunnelse eller argument – nei, ikke engang som et moment. Så har det da heller aldri vært noen forutsetning i loven at adoptivforeldres seksuelle preferanser måtte være sånn eller slik! Dette er derfor en utidig avsporing i en ellers viktig debatt.
I vår tids stadig mer sex-fokuserte samfunn er det snart ikke rom for å se noen tema i lys av annet enn sex og legninger, men jeg synes likevel det er forsøket verdt: Jeg påpekte ovenfor hva som burde ha vært problemstillingen man diskuterte og vil nå gå litt videre på det. En faktor som barnet nemlig forholder seg til og opplever på jevnlig basis, er omsorgspersonenes kjønn (ref. formuleringen enkjønnede par og tokjønnede par).
Legg merke til at jeg ikke dermed sier noe om hvor stor eller liten vekt dette kjønnsaspektet må tillegges. Vektleggingen er en del av selve drøftelsen (som jeg ikke skal begi meg inn på). Det jeg sier, er at i en diskusjon som i bunn og grunn angår barns livsvilkår, er det de momenter som berører barnet på et eller annet vis, som må gripes fatt i. Momentene må med andre ord være relevante. Å unnlate helt å vurdere mors- og farsfigurens rolle og betydning, for eksempel, mens man derimot gjør et poeng ut av den seksuelle legningen til de voksne, er i beste fall villedende.
Vi snakker altså om adopsjon, noe som for de barn det gjelder, får følger av livsvarig betydning. Hva som er til barnets beste burde derfor – ikke bare tjene som et utgangspunkt for-, men også være den overordnede og sentrale problemstillingen gjennom hele debatten. Hva jeg derimot registrerer – og det med en viss forferdelse, om jeg må si det – er at nesten alle bloggdeltakere utelukkende ser saken i lys av homofiles rettigheter. Kun 1 person (eller er det to?) har etter hva jeg kan se, vinklet saken ut ifra adoptivbarnets ståsted og innsett at dette med de voksnes kjønn i det minste påkaller svar på enkelte spørsmål. Når så han på sin side igjen, velger å ignorere hva internasjonal forskning har funnet vedrørende barn med likekjønnede omsorgspersoner, ja da har jeg bare en ting mer å si:
Jeg er IKKE imponert!
Arkivert i 
Stikkord: 
Hei Laila.Denne ene personen du nevner antar jeg er meg =)
Jeg til takke for at du komplimenterer meg for at jeg ser saken ifra adoptivbarnets ståsted. I likhet med deg anser jeg det som skremmende at forkjempere først og fremst trekker frem “homofiles rettigheter”. Jeg må si meg å være uenig. Jeg mener det er rettigheter homofile ikke skal ha. Jeg mener at det er rettigheter homofile frasier seg så lenge de er i et forhold med en av samme kjønn.
Når det gjelder den internasjonale forskningen på barn med likekjønnede omsorgspersoner, var dette noe jeg hadde tenkt å ta opp i mitt neste innlegg på http://ekteskapet.abcblogg.no
Så da vet du dèt.Jeg vil imidlertid ikke sette noen tidsfrist for meg selv i en så viktig sak.
Men jeg kan røpe for deg noe av det jeg vil legge frem: nemlig at de forskningsresultatene som har blit forelagt og som sies å være “seriøse” av forkjemperne for homofil adopsjon, er laget av pro-homofile organisasjoner.Et av disse såkalte seriøse forskningsresultatene- foretatt i Sverige- (jeg mener også å huske at den skal være den mest “seriøse”) viser riktignok til at barn som bor med to lesbiske damer har det stort sett bra, men det man da ser bort ifra, er at mange av disse barna har jevnlig kontakt også med far. Dette er nemlig ikke forskning som angår adopterte barn, men barn som bor med to damer, der den ene har hatt med seg barn ifra tidligere forhold.Derfor mener jeg at disse forskningsresultatene ikke er gode nok i denne sammenheng.
Når det gjelder foreldrenes seksuelle preferanser, mener jeg ikke at dette har innvirkning på hvordan de fungerer individuelt som omsorgspersoner.Jeg tror mange homofile og lesbiske kan være mye bedre foreldre enn heterofile. Poenget her er samspillet. Samspillet mellom to individer av samme kjønn og to indivder fra hvert. Jeg mener at et barn trenger et tokjønnet par som rollemodeller, for å få en fullt utviklet kjønnsidentitet.
Du velger å ta det som et kompliment, mener du, Martin. Min intensjon var hverken å si hvem den enslige personen i mengden var, eller å gi vedkommende noe kompliment. Til det ser jeg det som altfor selvfølgelig at saken ses fra adoptivbarnets ståsted.
Ellers skrev jeg vitterlig at jeg ikke har til hensikt å ta del i denne debatten, så det er ingen vits i å videreføre den her. Det er dine meddebattanter, ikke jeg, som lenge har ventet på at du skal imøtegå Victorias forelagte forskningsresultater fra A.P.A. med noe.
Ja, jeg valgte å ta det som et kompliment riktignok.En lite gjennomtenkt begynnelse på kommentaren min der. Imøtegå dem skal jeg, men til min egen tid.
Takker for kommentar til mitt innlegg, Laila og må si meg helt enig med deg at utgangspunktet alltid må være barnets beste. Dette har jeg også skrevet om tidligere der jeg, som du, registrerte at bloggdebatten om dette temaet manglet dette aspektet. Hvis du er interessert kan du lese det her:
Barnets beste, barnets rettigheter og homofil adopsjon
Hei Tiqui! Jeg har lest din bloggpost, og…. Vel, bortsett fra at den bygger på den misoppfattelse at en registrert partner ikke kan adoptere den andre partnerens barn, og selv om du faller for fristelsen å bruke det populistiske men misvisende uttrykket “homofil adopsjon”, samt til slutt antyder at dagens regler er tuftet på fordommer…, – ja så foretar du utvilsomt en mer saklig tilnærming til adopsjonsspørsmålet enn de fleste. Det skal du ha.
[...] jeg har skrevet i en tidligere post, må man i vurderingen av adopsjonsreglene, ikke skyve barna foran seg men sette barnet i sentrum. [...]