En uunngåelig problemstilling som gjerne unngås
Vi har alle ei mor og en far. Det er derfor vi kunne bli til.
Noen barn vet ikke hvem deres far (eller mor) er, på grunn av valg som en eller begge foreldre har tatt – valg som staten ikke blander seg borti.
En ting er at staten tillater en slik realitet.
Men bør staten dermed også gå aktivt inn for at mange flere barn må vokse opp uten kjennskap til den ene av foreldrene?
Dette er en interessant diskusjon. Bør staten aktivt gå inn og sørge for at flere barn må vokse opp uten kjennskap til den ene av foreldrene, eller bør staten slutte med kunstig befruktning? En tredje vei er at alle barn som er resultat av kunstig befruktning får vite dette av staten ved en viss alder (10? 12?) og ikke som i dag, hvor de vel aktivt må oppsøke denne informasjonen, og ikke får den før de er 18.
Personlig synes jeg dette er vanskelig. Hvis man først skal ha kunstig befruktning (med donorsæd), er det vanskelig å finne den rette alderen hvor barnet bør få vite det. Og hvis man (som i dag) overlater det til (de sosiale) foreldrene å opplyse om at man er kommet til på denne måten, risikerer man (når de sosiale foreldrene har ulikt kjønn) at de ikke forteller barnet om det.
Hei Bjørn,
Min hovedinnsigelse mot dette regelverket er at staten har lovfestet at assistert befruktede barn ikke har krav på å vite hvem faren er før de fyller 18 år. En 15-16-åring, for eksempel, kan altså ikke henvende seg til noe arkiv og få et svar på det hvis h*n vil. Jeg kan ikke se at en slik bestemmelse er forsvarlig.
På den annen side synes jeg heller ikke at staten på eget initiativ skal sende barnet slik informasjon. Som du nevner, risikerer vi i motsatt fall at de sosiale (heterofile) foreldrene ikke forteller barnet sannheten, men så mener da også jeg at barnet bør kunne få svar ved henvendelse til det offentlige. Hvis barnet derimot ikke selv har tenkt over spørsmålet engang, men lever i den tro at de sosiale foreldrene er dets mor og far, så ser jeg ikke det som noe problem. Sannheten kommer alltids for en dag – om ikke før, så senere.
Assistert befruktning som sådan har jeg ikke noe prinsipielt imot.
Her følger jeg ikke din argumentasjon helt. Det er altså viktig å kjenne sitt biologiske opphav, men hvis foreldrene bløffer for barnet og later som det er de som er det biologiske opphav, ser du ikke det som noe problem? Du er altså bare bekymret for de barna som faktisk vet at de ikke vet hvem biologisk far er?
Ok, i så fall er det jo enkle grep som skal til for å bedre situasjonen, for eksempel å redusere alderen for at barna skal få vite til for eksempel 15. Eller 14. Eller forsåvidt fjerne aldersgrensen helt, men det går vel en grense et sted hvor man kan påstå at barnet ikke selv har evne til å avgjøre hva det faktisk bør vite.
Bjørn,
Det ser ut til at du fulgte meg, for du forstod meg rett :) Skjønt jeg innser at min argumentasjon haltet litt. Jeg foretok en rask avveining av to hensyn uten å sette ord på den. Før jeg skrev at jeg “ser ikke det som noe problem” hadde jeg allerede (i tankene) veiet verdien av en tidlig introduksjon av sannheten opp mot ulempen med direkte statlig innblanding i familiære forhold. Hva jeg lot veie tyngst, sier seg vel selv, ut ifra min forrige kommentar.
Ja, det er de barna som vet at de har en annen far (eller mor?), jeg først og fremst tenker på.