1,4 omsorgsovertakelser pr. time…

30. desember 2011

1,4 omsorgsovertakelser pr. time…

Skal man tro barnevernet, står det dårlig til med norske foreldres evne til å ta oss av våre egne barn. Ja, ekstremt dårlige må vi være på å gi ungene våre en forsvarlig omsorg, etter barnevernsstatistikken å dømme. Rundt 50 000 barn er nemlig blitt fjernet fra sine hjem bare de siste fire årene. ^{NB: Se fotnote} ^[1] Det tilsvarer i gjennomsnitt 34 barn pr. dag (eller 1,4 barn pr. time)!

Hvert år fødes i overkant av 60 000 barn i Norge. Mer enn 1/5 av det antallet blir altså fjernet fra foreldrene sine. Og stadig flere blir det: For hvert kalenderår settes det ny rekord i antall offentlige omsorgsovertakelser her til lands.^[2]

"Vi kommer i morgen og henter dine barn" – en av flere bøker som beskriver hvordan barnevernet jobber Hva forteller dette oss?
– eller hva forteller det om oss, for den saks skyld?

Kongefamilien er ikke et øyeblikk i tvil om hva tallene forteller: Vi trenger enda flere fosterhjem! Fredag den 16. desember gikk vårt kongehus med Kronprinsen og Kronprinsessen i spissen, offentlig ut og lanserte en stor fosterhjemskampanje i regi av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).

Kai Stene fra Prosjekt Oppreisning kalte kampanjen upassende – en betraktning både jeg og flere deler med ham. Torsdag den 8. desember, åtte dager før Kronprinsparet lanserte fosterhjemskampanjen, avslørte Adresseavisen (etterfulgt av flere andre aviser) at siden år 2000 er 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem. Dette gikk frem av en kartlegging av dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Hva gjelder overgrepenes art, gjengir avisartikkelen 16 av tilfellene i detalj. Det er sterk lesning, for å si det mildt.

52 barn siden 2000 er mange. Og enda verre blir det når man innser at antallet i realiteten må være enda høyere. Langt fra alle overgrep kommer jo opp for retten, så her kan man nok regne med relativt store mørketall. Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.

Barnemishandling forekommer også i biologiske hjem, det vet vi først og fremst takket være medias dekning av slike saker, som for eksempel Alvdalsaken og Christoffer-saken. Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492^NB!, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier. Heller enn å ukritisk støtte Bufetats fosterhjemskampanje, burde noen og enhver, ja både kongelige og andre – ikke minst også våre politikere – snart stoppe opp og begynne å stille seg noen betimelige spørsmål:

Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. Hva ligger bak den skremmende utviklingen? Hva skjer egentlig i barnevernsnorge??

3 bøker som beskriver hvordan barnevernet jobber

---------------------------

Fotnoter:

Antallet fremgår av denne artikkelen som VG Nett publiserte 1. juledag. Dette antallet lar seg imidlertid ikke bekrefte av Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine nettsider.

Tallene som VG oppgir for 2008, 2009 og 2010, ser snarere ut til å være hentet fra en SSB-tabell som viser det totale antall barn som til enhver tid VAR under offentlig omsorg. (Klikk på bildet for å forstørre.) Hvor mange barn som blir overtatt av det offentlige pr. år, fremgår ikke direkte av noen statistikk, men beregninger kan tyde på at tallet ligger et sted mellom 1000 og 2000. Det er fremdeles høyt!

[↩]
I artikkelen presiseres det at «Tallene sier ikke noe om hvor mange av disse barna som er plassert frivillig (med samtykke fra barn og eller foreldre) eller hvor mange som er plassert utenfor hjemmet etter vedtak i Fylkesnemda.» Dette er imidlertid alt annet enn presist og derfor lett å tolke feil. En må først ha kjennskap til den terminologi barnevernet opererer med. Når barnevernet benytter ord som "frivillig" og "samtykke", ligger det som regel en grad av tvang bak – i den forstand at barnevernet har gitt foreldrene et ultimatum: "Enten skjer plasseringen av barna med deres samtykke, eller så kan dere risikere å ikke få treffe barna mer." Når foreldre derfor av frykt signerer plasseringsvedtaket, heter det at plasseringen skjer "frivillig" på barnevernsk. [↩]

Arkivert i Betraktninger,

Stikkord: barnevern, betenkelig, samfunn

Du kan skrive en kommentar, eller opprette tilbaketråkk fra din egen nettside.

http://vedal.net/blogg Sissel Vedal

Hei Laila

«Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier.»

Bare et lite innspill her. Mange av disse barna er søsken og kommer fra samme familie, så det er jo ikke slik at det er et så stort antall familier det er snakk om. Syns bare det var viktig å få med.

«Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.»

Dette er jeg veldig enig med deg i Laila. Det er ikke bra at de nå setter inn støt på å få flere fosterhjem når eksisterende fosterhjem rapporterer om manglende oppfølging hos det enkelte barnevern. Når barnevernet selv svarer med at dette er de ikke enig i og følgelig heller ikke har noen tiltak å sette inn, så er det grunn til bekymring (beklager at jeg ikke har en link å vise til her, men dette hørte jeg på radioen, mulig det var P1, Her og Nå, for noen uker siden)

«Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. «

Jeg regner med at det første spørsmålet er av retorisk art :) Jeg jobber jo ikke i barnevernet så jeg kjenner dårlig til arbeidet de gjør, men jeg jobber jo med konflikter og volsproblematikk knyttet til nære relasjoner og har litt lyst å kommentere dette likevel.
Hvor god omsorgsperson man er handler mindre om hva man er og mer om hvilke valg man som foreldre tar, tenker jeg. Å kontinuerlig ta dårlige valg (som for eksempel å utøve vold mot sin partner eller forbli i et voldelig forhold) er et valg mange tar i dag hver eneste dag og som er svært skadelig for barn, mer skadelig enn å bli utsatt for vold selv, hevder noen forskere. Det samme er destruktive forhold foreldre velger å ha til hverandre etter at de har gått fra hverandre. Dette vet du jo, men jeg nevner det fordi jeg mang en gang har lurt på hvorfor barnevernet ikke har vært inni bildet når foreldre gang på gang tar disse valget og det er helt tydelig at barn lider under dette. Mange foreldre får hjelp og tar i mot den – noen velger å fortsette det samme møstret. Alvorlige mobbesituasjoner på skoler avdekker ofte at voldsutøver selv har vært utsatt for psykisk eller fysisk vold, hvor dette ikke blir avdekket i sin fulle bredde før det skjer noe alvorlig og hvor dette har pågått i hjemmet i mange år.

Mitt inntrykk er altså at barnevernet får inn flere bekymringsmeldinger enn det de faktisk følger opp og som ender med vedtak om omsorgsoverdragelser – og når man ser på det totale antall barn som blir overført til midlertidige eller varige fosterhjem så er det klart man kan bli bekymret fordi dette må bety at antallet kanskje skulle vært mye høyere.

Når det gjelder kvaliteten på fosterhjemmene og det som har blitt avdekket så syns jeg det er fryktelig lesning og noe som MÅ tas tak i. Jeg er enig med deg i at rekrutteringskampanjen er upassende, og jeg syns ikke den skal komme nå. Først må man ta tak i barnevernet og kvaliteten på denne.

Jeg tenker uansett at det er viktig å skille ting litt fra hverandre:
1. Er vi for dårlige foreldre i dag kontra tidligere, implisitt går barnevernet for tidlig inn?
2. Kvaliteten på barnevernstjenesten
og derav også 3. Kvaliteten på fosterhjemmene
http://www.lailand.net/blogg Laila

Sissel,

Etter min oppfatning er det antall barneskjebner (for å bruke det ordet) som er det vesentlige. Og det antallet er like høyt uansett hvor mange av de barna som kommer fra samme familie. Jeg ser virkelig ikke poenget i å understreke at antallet berørte familier er lavere enn antallet barn som tas vekk fra sine hjem og familier. Hvorfor er det viktig å få med, mener du?

Nei, spørsmålet om vi nordmenn er blitt så udugelige som foreldre, var ikke retorisk ment. Med et gjennomsnitt på 1,4 omsorgsovertakelser pr. time, synes jeg faktisk spørsmålet reiser seg selv. Dessuten, som du er inne på, følger ikke barnevernet i tilstrekkelig grad opp bekymringsmeldinger – som altså potensielt sett kunne medført enda flere omsorgsovertakelser! Jeg finner derfor spørsmålet høyst betimelig.
http://vedal.net/blogg Sissel Vedal

«Etter min oppfatning er det antall barneskjebner (for å bruke det ordet) som er det vesentlige. Og det antallet er like høyt uansett hvor mange av de barna som kommer fra samme familie.»

Det er jeg enig i.

«Jeg ser virkelig ikke poenget i å understreke at antallet berørte familier er lavere enn antallet barn som tas vekk fra sine hjem og familier. Hvorfor er det viktig å få med, mener du?»

Fordi i innlegget ditt stiller du spørsmålet: «har vi blitt så udugelige som foreldre». Jeg er enig i at antall barneskjebner er det viktige her, men når du nå engang også velger å fokusere på antall foreldre og deres dugelighet/udugelighet så kan det være greit å understreke/minne om at det ikke handler om tilsvarende antall foreldre ansvarlig for omsorgssvikt som barn som er utsatt for det. Samme sett foreldre er ansvarlig for omsorgssvikt overfor flere av sine barn. Mulig du syns dette er unødvendig. Ok. Jeg syns ikke det. Jeg syns dette må med i statistikken fordi det er viktig informasjon.
Gry

Dette var skremmende høye tall, og selvfølgelig har ikke foreldrene i Norge blitt dårligere nå enn før.
Men folk må kanskje ha blitt «flinkere» til å sende bekymringsmeldinger.
Jeg selv har «ikke mer» enn litt over 2,5 år med trusler, grove løgner og trakassering bak meg, men alt jeg har sett og opplevd……
Dette er ikke normalt! Dette er utenfor alt som heter virkelighet og sunn fornuft! De som utfører disse groteske handlingene må være mennesker som elsker kontroll og makt! De setter det så høyt at de lar barn og familier gå til grunne, uten samvittighetskvaler.
Dette kan umulig være friske mennesker….dette grenser absolutt til den reneste galskap. Eller tror de selv at de gjør det rette??
Jeg gikk forøvrig selv å spurte disse menneskene om støttekontakt, og samtidig ble mitt barn skolevegrer…
Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg aldri satt min fot innenfor deres fire vegger, for maken til behandling har jeg aldri opplevd i mine 52 år…
Dette er så horribelt at man skulle ikke tro det var sant.
Aldri før har jeg møtt så kunnskapsløse og «kalde» mennesker…
De lyver i annenhver setning, men så glemmer de også det de sier. Det kan komme våkne foreldre til gode!
De skal «veilede» foreldre der de ikke engang kjenner barnet, dets behov og problematikk.? Det er i utgangspunktet umulig……
Jeg kunne skrevet en tykk bok om alle løgnene, «frivillig tvang», deres såkalte «hjelpetiltak», trusler, trakassering og deres maktmisbruk som utføres daglig……
Jeg velger å avlutte her samtidig som jeg advarer alle foreldre mot å søke hjelp hos det såkalte barne»vernet»!
Bruk familie og venner framfor å gå dit…du får ikke hjelp!!
Og foreldre med «diagnosebarn»…..for all del, hold lang avstand fra disse menneskene. De har ikke den minste innsikt eller kompetanse til disse barna. De ØDELEGGER fler enn de hjelper.
http://www.lailand.net/blogg Laila

Sissel,

Du skrev:

Fordi i innlegget ditt stiller du spørsmålet: «har vi blitt så udugelige som foreldre». Jeg er enig i at antall barneskjebner er det viktige her, men når du nå engang også velger å fokusere på antall foreldre og deres dugelighet/udugelighet så kan det være greit å understreke/minne om at det ikke handler om tilsvarende antall foreldre ansvarlig for omsorgssvikt som barn som er utsatt for det. Samme sett foreldre er ansvarlig for omsorgssvikt overfor flere av sine barn. Mulig du syns dette er unødvendig. Ok. Jeg syns ikke det. Jeg syns dette må med i statistikken fordi det er viktig informasjon.

Når jeg nå engang velger… hvafornoe? Jeg har ikke med ett ord nevnt – langt mindre "valgt å fokusere på" – antall foreldre (hverken dugelige eller udugelige), så hvis det er din grunn, finner jeg den bemerkningen unødvendig, ja. Dessuten noe merkelig. Det du skriver her, stiller jeg meg uforstående til, Sissel. Det er jo ikke jeg men bare du selv som fokuserer på "antallet foreldre" i dette bildet. Greit at du synes det er viktig informasjon, men ikke fremstill det som om det jeg har skrevet, står i kontrast til denne på noen måte.

Ja, jeg skrev "Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre?" Med vårt høye antall omsorgsovertakelser pr. år, hvilket allerede har gjort Norge bemerket internasjonalt og fått selv EMK til å rette en advarende pekefinger mot "Norway", er det nok flere enn meg som stiller seg spørrende til akkurat det, Sissel.
http://www.lailand.net/blogg Laila

Gry,

Sterke ord du bruker.
http://www.sakkyndig.com Rune FArdal

Fakta: Færre barn hentet inn, betyr færre kroner til barnevernet. Flere barn betyr flere kroner til barnevenet. Allerede her ligger det en fare for at trange kommunale budskjetter kan bli fristst til å senke terskelen for å ta barn fra familier.

Fakta: Ansatte i barnevernet mangler vesentlig kompetanse i håndtering av barn i komplekse konflikter. Det dokumenteres fele steer i faglitteratur.

Fakta: overgrep som ofte fører til at barnevernet henter barn, skjer også i barnevernet. Fra 1990 til 2002 døde over 700 barn i barnevernets varetekt. Ingen ble holdt ansvarlig….

Fakta: En rekke saker som Christoffersaken, Alvdalsaken og Kvamsaken viser at barnevernet visste om grove overgrep mot barn i famiier, men bevisst unnlot å gripe inn. Ja i Kvamsaken der barnet beskrev seksuelle overgrep tvang barnevernsjefen i Kvam barnet til å si det ikke hadde skjedd, fordi overgriper var bekjent av barnevenret!

Konklusjon: Barnevenre har ikke troverdighet til å hjelpe barn og særlig ikke der barn virkelig trenger hjelp i komplekse saker. faktisk begår ansatte i barnevernet de samme overgep mot barn som de anklager foreldre for å begå! Når skal de bli holdt ansvarlige og fengslet?
Ann

For snart 2 år siden kom barnevernet inn i bildet her også, fordi min sønn er et såkalt diagnosebarn, og skolevegrer. Det var ingen som brukte ordet skolevegrer, og ingen nevnte at skolen kunne være årsaken. Grunnen til at barnevernet kom inn, var at pga at gutten var skolevegrer, så mente PPT og skolen at barnevernet kunne være behjelpelig sånn at gutten fikk den oppfølgingen han skulle ha på skolen, og skolen fikk økonomi til å tilrettelegge skoledagen for han. Men hva gjorde barnevernet? De mente at ettersom gutten var så lite villig til å gjøre det han skulle på skolen, så måtte feilen ligge her hjemme. Og da ble det satt inn hjelpetiltak her. Jeg fikk akkurat samme oppfatning av det såkalte hjelpetiltaket som Gry i kommentaren over her, og dette så ille at jeg blir kvalm bare jeg hører ordet bufetat. Et hjelpetiltat skal være oppdatert på situasjonen når det gjelder diagnosebarn, men at disse ikke visste noe, oppdaget jeg med en gang. Jeg fant en bok om diagnosen, men den ble slengt unna. Diagnosen ble brukt som en brekkstang for omsorgsovertakelse, og det virket som om det var målet hele tiden. De brukte et år for å få gjennomført dette, og min sønn er i dag i fosterhjem. Og hvorfor? Og, må jeg få tilføye, på ansvarsgruppemøtene ble det bestemt hvilke tiltak som skulle settes i gang på skolen, men ikke ett av de ble fulgt. PPT var på skolen en gang etter jul for å observere, og hun mente at det var mer komplekst. Ja, gutten scoret også høyt på asperger under utredningen av AD/HD, og det gjør det mer komplekst. Og dette vet PPT. BUP var også med på møtene, og sa ingenting annet enn å svare ja og nei på spørsmål som ble stilt. De vet også at han scoret høyt på asperger, men hun som var representert der, var en vi ikke hadde møtt før. Det som slår meg med hele denne saken, er at hverken barnevernet, det såkalte hjelpetiltaket, PPT, helsestasjon eller BUP tok hensyn til diagnosen hans, men slukte det barnevernet sa rått. Og det kan jeg skrive under på, barnevernet har ikke den fjerneste aning om barn med diagnoser! Og det virker som om de rett og slett gir blaffen i alt som heter konsekvenser for barnet. Det de kaller for barnets beste, er i så altfor mange tilfeller, barnets verste. Når barnevernet går inn i en familie og fjerner et barn med diagnose, betyr det at barnet blir sendt til en familie som ikke kjenner det, og heller ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Et barn med en diagnose, er mer sårbar og utsatt for angst enn et barn som ikke har det. Men når skal barnevernet lære? Etter min mening, har de fått turet fram i så mange år, særlig etter at fylkesnemnda kom inn i bildet, at de vet at de har den makten de behøver for å utsette barn for grov omsorgssvikt uten at vi som er foreldre til disse barna kommer noen vei med våre bekymringsmeldinger. Hva vet vel vi? Vi er jo ikke brukbare som foreldre, for det har jo barnevernet motbevist ved å flytte barna våre. Nå skal jeg også si at jeg har 32 års erfaring som mamma, og de 4 andre barna mine ikke har vært utsatt for omsorgssvikt. Så hva er det som gjør at barnevernet mener at min yngste sønn er blitt det? Jo, han har en diagnose som krever spesielle tilrettelegginger på skolen, og når skolen eller kommunen ikke er villig til å gi han det, er omsorgsovertakelse en enkel utvei. En sterk påstand kanskje, men sånn opplever jeg «hjelpen» fra kommunen. Men det verste er at jeg egentlig ikke tror at de som bestemmer her i kommunen egentlig vet hva som foregår på barnevernet. De får nok høre kun deres versjon, og den går i hvert fall ikke i foreldrenes favør.
Gry

Laila,
Ja, det er sterke ord. For det vi har opplevd de siste 2,5 årene, unner jeg ikke min verste fiende.
Når jeg vet at mine barn er fulgt opp hele veien fra de kom til verden og de aldri har manglet noenting hverken materielt eller kjærlighet, omsorg, oppfølging…Kan det bli sterke ord.
Det vet MANGE rundt meg, men hvordan få motbevist det offentliges grove løgner??
Barnet skulle vært fulgt opp fra det offentlige og også hatt tilrettelagt skole fra 1ste klasse, noe ingen har fulgt opp, da blir jeg mildt sagt sint!
Her handler det om mange innen det offentlige som skal ha ryggen fri. Her er det gjort mye rart og mange grove overtramp!
Jeg har også hørt om flere foreldre med «diagnosebarn» som opplever nogenlunde det samme. Husk Amandasaken, brennpunkt 2010.
Skal man ikke ha NOK med ett barn som krever litt mer enn andre, om ikke man skal få desto mer jobb med å forsvare seg mot andres grove løgner? Jeg synes det!
Jeg skulle gjerne ha litt tid til å være mamma før barnet blir 18… men jeg har forstått nå at det slett ikke lønner seg å gå til BV å spørre om hjelp!
Og hvorfor ser de ikke barna som lider under omsorgssvikt? Og også disse som blir utsatt for grov omsorgssvikt når de er under det offentliges omsorg?
De er på feil sted….i familier der det ikke er omsorgssvikt, og det i åresvis! De leter og finner på de utroligste av div. «hjelpetiltak» som slett ikke passer en slik type barn.
Når de ikke finner noen form for omsorgssvikt, tyr de til grove løgner. Jeg sitter med en rapport på 32 sider her som er så langt fra virkeligheten den kan komme. Alt som står kan motbevises, og mye av dette som står her, lar seg heller ikke gjøre.
Og dette sitter barnesakkyndig kommisjon og også Fylkesmannen å godtar….
Jeg har bedt om møte med noen og enhver, men det lar seg ikke gjøre. De sitter å skriver vedtak/tiltak på barn de ikke engang kjenner. De kjenner heller ikke foreldrene, og kan selvfølgelig bare godkjenne alt som er, helt til det motsatte er bevist.
Rettsikkerhet!!! Den mangler totalt!
Godt man har mange oppegående folk rundt seg som har sett hele galskapen…..
http://www.lailand.net/blogg Laila

Rune FArdal,

Fakta: Færre barn hentet inn, betyr færre kroner til barnevernet. Flere barn betyr flere kroner til barnevenet. Allerede her ligger det en fare for at trange kommunale budskjetter kan bli fristst til å senke terskelen for å ta barn fra familier.

Det ville i så fall være ekstremt kynisk, da.

Det dokumenteres fele steer i faglitteratur.

Hva skal dette bety?

Fakta: overgrep som ofte fører til at barnevernet henter barn, skjer også i barnevernet. Fra 1990 til 2002 døde over 700 barn i barnevernets varetekt. Ingen ble holdt ansvarlig….

Ja, de høye dødstallene blant barnevernsbarn er også et moment. Virkelig. Huff..

Fakta: En rekke saker som Christoffersaken, Alvdalsaken og Kvamsaken viser at barnevernet visste om grove overgrep mot barn i famiier, men bevisst unnlot å gripe inn. Ja i Kvamsaken der barnet beskrev seksuelle overgrep tvang barnevernsjefen i Kvam barnet til å si det ikke hadde skjedd, fordi overgriper var bekjent av barnevenret!

Jeg visste dette bare fra Alvdalsaken, men det overrasker meg ikke om de har unnlatt å gripe inn også i flere andre alvorlige saker. Jeg har ikke ord…

Når skal de bli holdt ansvarlige og fengslet?

Et høyst berettiget spørsmål, skulle jeg mene!

Takk for informasjonen!
http://www.lailand.net/blogg Laila

Ann skrev:

Hva vet vel vi? Vi er jo ikke brukbare som foreldre, for det har jo barnevernet motbevist ved å flytte barna våre.

Ja, det er nettopp det. For de "flytter jo ikke barn uten gode nok grunner for det, må vite..". Slik blir forklaringen sirkulær. Veldig godt poengtert, Ann.
Du skriver og formulerer deg veldig bra, synes jeg.
Bare et lite tips: Det blir litt tungt å lese alt når din tekst står i én stor bolk uten et eneste linjeskift. Du kan med fordel gjøre bruk av avsnitt, også, for så vil kommentarene dine garantert få flere lesere. Og det synes jeg de fortjener!
http://www.lailand.net/blogg Laila

Gry,

Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men seriøst.. nå kjemper ihvertfall jeg med tårene her. Jeg er klar over at saken om Amanda i Brennpunkt er langt fra enestående. Den reportasjen håper jeg virkelig at flest mulig ser, så jeg legger en snarvei til den på NRKs nett-TV her:

Brennpunkt: Flyktninger fra barnevernet (Familien til Amanda (11) ba helsevesenet om hjelp da jenta deres nektet å spise. Det endte med at barnevernet tok Amanda, og selv om hun etter hvert fikk en Asperger-diagnose, ble ikke saken sett på med nye øyne. Til slutt rømte moren med Amanda og søsknene hennes ut av Norge, som flyktninger fra barnevernet.)

Likeledes ser jeg grunn til å fremheve akkurat det du skrev her:

Og hvorfor ser de ikke barna som lider under omsorgssvikt? Og også disse som blir utsatt for grov omsorgssvikt når de er under det offentliges omsorg? De er på feil sted….i familier der det ikke er omsorgssvikt, og det i åresvis! De leter og finner på de utroligste av div. «hjelpetiltak» som slett ikke passer en slik type barn.

Barnevernet er på feil steder.. – trolig det mest treffende som er skrevet til nå.

Takk for ditt innspill!
Arild

Dette er et sørgelig blogginnlegg, men dessverre så alt for kjent for mange mennesker.

Folk som får informasjon om barnevernet via de offisielle kanalene og TV/aviser og har et perifert forhold til barnevernet, fatter ikke den tragedien som utspiller seg for barn som tas fra foreldrene, basert på inkompetente menneskers avgjørelser. Mange barn har problemer med hverdagen som den var og blir ekstrem når en flyttes til et totalt ukjent miljø fordi kunnskapen om deres problemer er lik null. For disse barna er omsorgsovertakelsen er katastrofe.

For barn med få eller ingen adferdsproblemer er problemene store, men disse barna er normalt bedre tilpasningsdyktige enn barn med store adferdsproblemer basert på en diagnose. I noen tilfeller har mor problemer/deperesjoner en kort periode hvor barna fjernes fra mor uten noen annen grunn en at mor trenger hjelp for en periode. Istedenfor en midlertidig hjelp, ender det opp med omsorgsovertakelse.

Alle disse omsorgsovertakelsene som skjer uten at barna forstår hvorfor deres verden skal legges i grus, med tap av nær og fjern familie, kan dessverre resultere i selvmord og selvskading.

Fra Aftenposten:

Det er langt flere selvmord blant barnevernsbarn enn blant andre barn. 150 barn og unge tilknyttet barneverntiltak begikk selvmord i 1990-2001, åtte ganger flere enn for andre barn og unge. Barn med tilknytning til barnevernet, og deres biologiske foreldre, er langt sykere enn andre familier. De har store helseproblemer. Det er flere selvmord blant disse foreldrene enn blant andre foreldre.

Det ble registrert 702 dødsfall blant 93 000 barn og unge som var eller hadde vært i barnevernstiltak i perioden. Dette i følge forsker Lars B. Kristofersen.

Disse omsorgsovertakelsene som normalt er helt meningsløse, omfatter ikke bare barnet, men som man ser også resten av den nære familien. Hele familier får en dårligere helse enn befolkningen forøvrig. Der hvor overtakelsen er reelt frivillig, vil naturlig nok prosessen ikke skape samme negative reaksjoner. Uten å kunne belegge dette med tall, vil jeg tro dette er et stort mindretall.

Et aspekt som er skremmende med dette, er den sosialistiske pressens og TVs knefall for sine brødre i offentlig tjeneste. For å beskytte byråkratiet og en stor offentlig sektor, velger de å overse denne 8-doblingen av selvmord og 52 grovt misbrukte barn. Her er det sikkert mørketall. Her er ideologi så viktig at disse barna ofres på deres politiske alter.

Hadde dette skjedd i privat regi, hadde pressen stått samlet og «ropt» korsfest, korsfest, og etterforskning ville tvunget seg frem. Nå er det sine egne som er i forkus, og da dempes dette ned så godt det er mulig. Det er ufyselig og neddrektig å være vitne til.

At AP, SV og SP er villige til å ofre barna for å sikre den ideologiske forankringen er forståelig. For dem har alltid ideologi stått over enkeltmennesket. Men at mitt parti Høyre har en så lite offensiv og undersøkende holdning til denne tragedien er bare sørgelig. Men man får vel noen gjentjenester for å ofre barna, antar jeg. Vi får bare håpe de sover godt om natten.
Gry

Arild.
I dag må for all del ikke nybakte mødre få en fødselsdepresjon! Det er grunn til å fjerne ett barn i BV’s øyne.
Man må heller ikke ha noen form for angst, det tilsier det samme som omsorgsovertagelse.
Man må ikke miste ett kjært familiemedlem for hvis man da reagerer med sorg er man alvorlig psykisk syk.
Alt dette og mer til er så langt utenom sunn fornuft det kan komme!!!
Har de aldri hørt om normalreaksjoener?
En fødslelsdepresjon blir man frisk fra….
En sorg må man igjennom….
Angst kan også jobbes med hvis de får riktig hjelp og ingenting sier, en gang angst = alltid angst.
De har så lite innsikt i både psykiatri og det meste annet, at det skulle ikke vært lov for slike mennesker å sitte med den makten de gjør!
Det eneste jeg har opplevd fra den kanten er løgn, trusler, «frivillig tvang» og trakassering….og selvfølgelig misbruk av makt.
Man skulle helst vært roboter alle mann i deres øyne, uten noen form for medmenneskelighet og følelser!
Hadde jeg gjort det samme mot en offentlig tjenestemann/kvinne som de har gjort med oss, hadde jeg sittet bak lås og slå!
Dette er så krenkende at jeg har aldri i mitt liv vært borti maken…
-Og virkelig en skremmende utvikling av dagens barnevern….Håper vi får ett bedre år i 2012, med rettferdig. Sannheten må fram i lyset og barnevernet må begynne å jobbe for barnas beste.
De kan jo starte med å følge lover og regler slik vi andre i Norges befolkning må…vi hadde vært langt på vei allerede da!
http://www.lailand.net/blogg Laila

Arild skrev:

Et aspekt som er skremmende med dette, er den sosialistiske pressens og TVs knefall for sine brødre i offentlig tjeneste. For å beskytte byråkratiet og en stor offentlig sektor, velger de å overse denne 8-doblingen av selvmord og 52 grovt misbrukte barn.

Ja, og at barnevernet beskytter seg selv istedenfor barna, kan man se eksempel på hvis man leser min kronikk «Barnevern-vern» fra 2008 – her er en snarvei:

Barnevern-vern (Dagbladet.no)
http://www.lailand.net/blogg Laila

Gry skrev:

I dag må for all del ikke nybakte mødre få en fødselsdepresjon! Det er grunn til å fjerne ett barn i BV’s øyne.

Dette høres utrolig ut, og det er synd dersom leserne av den grunn blir forledet til å tro at du overdriver, for jeg vet at dette er fakta.

Man må heller ikke ha noen form for angst, det tilsier det samme som omsorgsovertagelse.
Man må ikke miste ett kjært familiemedlem for hvis man da reagerer med sorg er man alvorlig psykisk syk.
Alt dette og mer til er så langt utenom sunn fornuft det kan komme!!!
Har de aldri hørt om normalreaksjoener?
En fødslelsdepresjon blir man frisk fra….
En sorg må man igjennom….
Angst kan også jobbes med hvis de får riktig hjelp og ingenting sier, en gang angst = alltid angst.

Ja. Selv daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ble i 1998 sykemeldt på grunn av depresjon. Han ble også frisk igjen, og senere uttalte han følgende under et seminar om ledelse og psykisk sykdom i London:

"Det er viktig å bryte ned fordommen om at man ikke kan ha ansvar om man har vært psykisk syk."

Barnevernet resonnerer helt motsatt; Hvis man har vært psykisk syk, kan man ikke ha ansvar for barna sine.
Mechthild

De tallene beror høyst sannsynligvis på en feiltolkning. VG skrev i en artikkel, nevnt i bloggen, at nær 12.500 barn ble i 2010 flyttet fra sine foreldre. Bloggeren ganget tallet med fire, og kom frem til 50.000 barn flyttet i fire år. Problemet er bare at de 12.500 sannsynligvis er barn som var under omsorg i løpet av 2010. Dette innbefatter barn som har vært flyttet i årene før! Det kommer bedre frem i faktaboksen i VG-artikkelen: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10016699 og hvis man sammenligner dette med SSBs statistikker, se f.eks. http://www.ssb.no/barnogunge/2011/tabeller/barnevern//barnev0500.html Der står det at f.eks. i 2009 hadde 7787 barn et omsorgstiltak, mens det var 448 «nye barn» (dvs. som hverken hadde hjelpe- eller omsorgstiltak året før) med omsorgstiltak. Omsorgstiltak er ufrivillige plasseringer, mens de frivillige plasseringer sorteres under hjelpetiltak. VG skriver i faktaboksen at de hadde de frivillige plasseringene med, derfor må de 11.355 med plasseringsvedtak for 2009 være barn som VAR (ikke BLE) frivillig eller ufrivillig plassert i 2009. Samme tall for 2010 var 12.492, nær 12.500.

Tallet 12.500 lar seg altså ikke sammenligne med fødselstallet i 2010, og det lar seg heller ikke gange med fire for å få antall barn flyttet de siste fire år.
http://www.lailand.net/blogg Laila

Mechthild,

Hmmm, jeg ser dette her, og skjønner hva du mener. Merkelig, for VG skriver jo vitterlig at:

I fjor ble 12.492 barn flyttet bort fra sine biologiske foreldre av barnevernet. Rapportering til nå tyder på at det blir flere i år.

hvilket er så klart og utvetydig at det ikke kan mistolkes. Dessuten står det der ennå, fortsatt likelydende. Hvis dette var en glipp fra VGs side, er det rart at de ikke har korrigert det i ettertid.

Omsorgstiltak er ufrivillige plasseringer, mens de frivillige plasseringer sorteres under hjelpetiltak.

De såkalt «frivillige» ja. (Viktig å merke seg hva ordene frivillig og samtykke betyr innen barnevernet, ref. denne fotnoten ovenfor.) Jeg ser grunn til å tro at det i realiteten ligger flere plasseringer bak de tallene der, enn hva tabellen tilsynelatende viser.
Mechthild

Nå ga VG-journalisten meg en oppklaring på hvor tallet 12.492 barn (angivelig flyttet fra sine biologiske foreldre i 2010) kommer fra. De 12.500 (eller rettere 12.492) barn er barn som var under barnevernets omsorg per 31.des.2010. Se SSB-tabellen http://www.ssb.no/barneverng/tab-2011-06-27-09.html. Det omfatter også barn som har vært plassert i årene før, men som fortsatt er under omsorg. Det omfatter både frivilllige og ufrivillige plasseringer.
Det er feil å sammenligne dette tallet med fødselstallet, eller gange det med fire for å hevde at 50.000 barn plassert i løpet av fire år, eller dele det med timetallet i året.
Jeg fant noe mer relevant hos SSB: Antallet barn flyttet én gang i 2010 er 1885. Det fremkommer av http://www.ssb.no/barneverng/tab-2011-06-27-17.html Dette omfatter også barna som ble flyttet fra fosterhjem til institusjon. Barn flyttet fra sine foreldre i 2010 er altså MAKSIMALT 1885.
Sammenlignet med antall timer i året ble et barn flyttet mellom hver fjerde og femte time. 1885 er 2,7 prosent av fødselstallet+innvandring-utvandring, som er rundt 70.000. Det er vel en av 50. Det er ille nok.
Mechthild

VGs journalist får være unnskyldt. Jeg har sett flere andre gjøre samme feil ved lesing av SSBs tabeller. Det er på tide at SSB publiserer det som interesserer oss, nemlig antall barn flyttet fra sine biologiske foreldre.
Og nå ser jeg at de 1885 en-gangs-flyttede barn i 2010 heller ikke er helt det vi vil ha. Det kan nemlig også hende at et barn ble flyttet to ganger i 2010, en gang fra foreldrene til fosterhjem, og en gang til institusjon. Vel, men man får et innblikk i størrelsesorden. Det ekte tallet ligger mellom 1000 og 2000, snarere enn over 12000.
http://www.lailand.net/blogg Laila

Mechthild,

Der står faktisk de tre tallene som VG oppgir, i den tabellen til SSB ja, ser jeg. Takk skal du ha!
Jeg er enig med deg.

Takk for et konstruktivt innspill!
http://www.lailand.net/blogg Laila

Da har jeg redigert innlegget.
Ulf Larsstuvold

Hei,
interessant innlegg og debatt, svært opplysende.. Dette er utbredte erfaringer som ikke kommer offentlig fram, ofte fordi familiene som er ofre for Barnevernstjenestens «hjelp» blir knuste av prosessen, etter først å ha kjempet mot problemer de aldri fikk hjelp til å mestre.
Det er imidlertid et viktig poeng som ikke er nevnt, nemlig de store beløpene som nå går til å admininstrere erstatninger til tidligere barnevernsbarn (knuste foreldre får ingenting) – det er et større apparat igang over hele landet… Motvillige kommuner bruker flere år på å slutte seg til erstatningsordninger, og det nevnes bare stykkevis og delt i nyhetene.
Jeg kan også skrive under på at kompetansenivået i Bvt er langt under pari når det gjelder «diagnosebarn» – enten de har diagnose eller ei; jeg var 8 år i styret for Adopsjonsforums lokalavdeling, og adopterte er overrepresentert i barnevernssaker, på tross av at foreldrene er grundig vurdert på forhånd. Bvt nekter å forstå at adopterte kan ha traumer fra tidlig barndom, såkalt «reaktiv tilknytningsforstyrrelse» og tilsvarende problemer som mobbing og rasisme i skolehverdagen, som resulterer i atferdsproblemer.
Barnevernstjenestens sosionomer og bv-pedagoger syns kun å ha en virkelighetsforståelse og forklaringsmodell, nemlig at foreldre er den eneste årsak til barns problemer!
Den eneste aktuelle løsningen da er bv-lovens paragraf 4 om omsorgsovertakelse – enten «frivillig» eller ved tvang. Omfanget av dette er et stort samfunnsproblem, som så forsøkes løst gjennom økt fosterhjemsrekruttering!
Noen fosterhjem/beredskapshjem jeg kjenner til er trygdede som sper på inntekten med over 300,000 i året for å være i beredskap for Bvt! Ofte får de ikke barn til oppbevaring, eller det er et eneste stort rot, men pengene flommer uansett.
Når de har barn der, er oppfølgningen minimal og useriøs.
BUFetat, som faktisk har noen gode tilbud som PMTO og MST, bruker
Det ville kostet samfunnet langt mindre å faktisk hjelpe familier!
Etter flere «close encounters» med kommunalt barnevern og BUFetat er erfaringen at de er gode på møter og kaffedrikking, samt å ivarea egne interesser i statsapparatet, og svært lite opptatt av barn og mennesker!
http://www.lailand.net/blogg Laila

Ulf Larsstuvold,

Du skrev:

Barnevernstjenestens sosionomer og bv-pedagoger syns kun å ha en virkelighetsforståelse og forklaringsmodell, nemlig at foreldre er den eneste årsak til barns problemer!
Den eneste aktuelle løsningen da er bv-lovens paragraf 4 om omsorgsovertakelse – enten «frivillig» eller ved tvang. Omfanget av dette er et stort samfunnsproblem, som så forsøkes løst gjennom økt fosterhjemsrekruttering!

En bra nøyaktig observasjon der, og så så treffende satt ord på!

Det ville kostet samfunnet langt mindre å faktisk hjelpe familier!

Ja, det er det ingen som helst tvil om.

Takk, jeg setter stor pris på din kommentar. Den tar virkelig situasjonen helt på kornet!
Ann

Barnevernet spurte meg om jeg hadde noen ønsker i forbindelse med gutten min. Jeg sa da at jeg ønsket en støttekontakt for han er redd for å prøve nye ting, og jeg mente at en støttekontakt ville få han med ut mer.
Barnevernet sa at jeg ikke hadde krav på det, og det var den første løgnen jeg visste de kom med.
Å lese gjennom sakspapirene fra dem, er like deprimerende hver gang, for jeg vet jo at de skriver om meg, men jeg kjenner ikke igjen meg selv.
Jeg hadde et såkalt hjelpetiltak her hjemme. det var to damer på rundt 60 år. Den ene satt stort sett og halvsov, mens den andre «hjalp» oss. Eller rettere sagt, hun hjalp gutten, ikke meg. Det var hennes egne ord da jeg spurte.
Da de kom, presenterte de seg med fornavn, og ikke mer. Men jeg begynte ganske raskt å kjenne igjen barneverneren på henne som snakket.
Jeg savnet at de presenterte seg med fullt navn, og sa litt om hvilken erfaringer de hadde, men det fikk jeg ikke høre før vi var i fylkesnemnda i sommer.
De var her som et hjelpetiltak, men de var også her for å observere oss på barnevernets oppfordring.
Gutten, som altså har en diagnose, og scoret høyt på en annen, likte ikke at de kom, og vår dag, som i utgangspunktet var rolig og forutseende, ble kaotisk for han. Han reagerte med å utagere.
Jeg stolte ikke på de, og det gjorde heller ikke gutten.
Jeg følte ganske tidlig at dette var ikke for å hjelpe oss, men for å hjelpe barnevernet med å finne en unnskyldning for omsorgsovertakelse.
Jeg laga kaffe til de de første gangene, men det slutta jeg med ganske fort, for jeg serverer ikke kaffe til noen som vil skade gutten min.
Vi hadde evalueringsmøte samme dag barnevernet gjorde meg oppmerksom på at de ville søke fylkesnemnda, og hun som snakket, maste hele tiden om jeg ikke var bekymret for gutten. Jeg sa som sant var, at jeg ikke var det, for jeg visste at jeg klarte å håndtere han, men hun gav seg ikke.
Da jeg sa at han har jo AD/HD, sa hun… tull, når han får medisinen sin, så er jo symptimene borte! Da skjønte jeg at dette aldri ville gå bra, for når det som liksom skulle være et hjelpetiltak, ikke visste bedre, hvilken sjanse hadde jeg da?
Far til gutten gav han fra seg frivillig. Da jeg spurte han om han ville hjelpe meg og kjempe for gutten, sa han at det ikke spiller noen rolle for han hvor han bor, han hadde besøksrett likevel.
Han fikk belønning av barnevernet. 27 timer, annenhver mnd. Jeg får 6 timer annenhver mnd.
Da barnevernet sa de skulle søke fylkesnemnda om å overta omsorgen for gutten, slo det meg at de virket så likegyldig. Jeg tenkte da at enten bryr de seg ikke, eller så vinner de stort sett alle sakene.
Og, dessverre, det var det siste.
Må tilføye at da vi var i fylkesnemnda, overhørte jeg at kommuneadvokaten spurte de to fra barnevernet om de skulle kjøre hjem om kvelden. Nei, de skulle bo på hotell, sa de. Å, så dette blir som en husmorferie dette da, sa advokaten.
Tenk å ta slike avgjørelser som er så fatale for et barn og kalle det husmorferie!
En annen ting var at saksbehandleren fra barnevernet var her før nemnda, men etter at gutten hadde snakket med barnets talsperson. Hun spurte om hva han hadde sagt, og gutten sa at han ville bo hjemme.
Det er fordi du ikke vet at det kan være bedre å bo et annet sted, sa hun.
Barnets talsperson… en helsesøster fra en nabokommune som aldri har møtt gutten før.
Sakkyndig i nemnda…. Psykolog på barnevernspedagogutdanninga.
Saksbehandleren i barnevernet….. sykmeldt og slutter.
Den andre saksbehandleren, hun som var på husmorferie, men likevel gikk an å prate med…… permisjon i ett år for å gå marte mio-kurs.
Kommuneadvokaten….. var for ikke så lenge siden advokat for en mor som hadde mistet barna sine. Altså, ett bein i hver leir.
Nancy

Hehe uff… Ikke en gang skriver du at et barn med diagnose også krever mere av foreldrene og oppfølging og tilrettelegging i hjemmet. Du prater bare om skolen, og at de tar barnet ditt pga diagnose og at skolen har problemer. Får tilføye eg da at mange barn med diagnoser og problemer på skolen bor hjemme. Du vet nok godt ut i fra saksdokumenter fra fylkesnemnda at det er omsorgen, oppfølgingen etc som gjør at barnet er flyttet ut.

lailand.net

/blogg