Å formalisere samlivet beviser ikke noe som helst
Mennesker kan være så utrolig naive! Mange burde virkelig begynne å ta til fornuft. Endel innbiller seg, tilsynelatende i fullt alvor, at det å innstifte et samliv formelt er et bevis på kjærlighet. Ja, noen vil gifte seg nettopp fordi de vil vise verden at de elsker hverandre. Disse forvirrede sjelene bør få en aldri så liten realitetsorientering:
Hvis du og din kjære ikke klarer å overbevise omverdenen om at dere virkelig elsker hverandre allerede nå (som samboere, for eksempel, eller bare som kjærester), så vil dere heller ikke klare det etter å ha innstiftet samlivet formelt. Merk dere, først som sist, at det å ha papir på at man lever i ekteskap eller registrert partnerskap ikke tilsier noen ting om kjærlighet. Les forrige setning om igjen. Hva det i høyden viser, er at man har inngått en formalisert avtale om juridiske og økonomiske, gjensidige forpliktelser. (Mange gifter seg da også av rent økonomiske grunner.) Såsnart "kjønnsnøytralt ekteskap" er innført, kommer endel giftemål dessuten til å være motivert av at man vil skaffe seg barn – verken mer eller mindre.
For det andre bør dere notere dere at det å leve i papirløst samboerskap, verken direkte eller presumptivt betyr at kjærligheten mangler. Les også den setningen om igjen.
Djeez..
Relaterte poster:
Må ekte kjærlighet dokumenteres? (des. -06)
Jeg er jo selvsagt enig med deg, og har skrevet opp og ned og i mente om dette på egen blogg. Et ekteskap er en juridisk, økonomisk avtale mellom to mennesker som ønsker å forplikte seg til hverandre – jeg personlig ser ikke noe galt i at mennesker skal få gjøre uavhengig av kjønn eller kjærlighet. Jeg syns det er flott at folk inngår forpliktende samliv i økonomisk, juridisk forstand for det betyr at man tar ansvar i forhold til de menneskene man lever sammen med.
Men når det kommer til dette å vise omverdenen at man elsker hverandre, så skal nå ikke dette bagatalliseres. Mennesker har alltid og i all sin tid hatt behov for ritualer og seremonier for å gjøre store markeringer i sine liv. Jeg syns ikke folk er naive om de ønsker en litt storslagen markering eller føler for å “rope ut sin kjærlighet”.
Problemet oppstår når det økonomisk/juridiske blandes med det seremonielle. Dette bør holdes adskilt all den tid det øk/jur er offentlig, mens det seremonielle er personlig/privat.
Sissel,
Ja, men dette gjaldt altså ikke et ønske om å ha en storslagen markering eller seremoni. (Den nye ekteskapsloven gir jo ikke flere eller andre muligheter for slike markeringer enn man hadde fra før.) Jeg prøver ikke å bagatellisere behovet for å vise verden ens kjærlighet, men minner om at man har kunnet gjøre dette hele tiden (såfremt det virkelig er kjærlighet). Når noen tror de trenger en vigselsattest for at omverdenen skal se deres kjærlighet, har de misforstått noe alldeles, for det første. For det andre bagatelliserer de hva kjærlighet er for noe. Og for det tredje virker det utrolig naivt overfor omverdenen (alminnelig fornuftige mennesker greier jo å forstå at kjærlighet ikke lar seg dokumentere på den måten).
Holdningen bunner kanskje i at de selv har fordommer mot andre samlivsformer (som det papirløse samliv), eller kanskje er det bare ren ubetenksomhet som kommer til uttrykk. Hva vet jeg. Uklokt er det iallefall.
Takk for kommentar :-)
“Når noen tror de trenger en vigselsattest for at omverdenen skal se deres kjærlighet, har de misforstått noe alldeles, for det første. For det andre bagatelliserer de hva kjærlighet er for noe.”
Ja dette er jeg jo enig i, men jeg vet ikke om det er vigselsattesten de “trenger”, men mer den storslagne seremonien. Så rart det enn kan høres så eksisterer fortsatt jentedrømmen om å skli opp langs kirkegulvet mens familie og venner sitter og betrakter henne og er fullstendig enige om at de aldri har sett henne så vakker før. Jeg har aldri lest eller hørt noen snakke om viktigheten av en juridisk/økonomisk avtale i samme åndedrag som de snakker om disse bryllupene. Så for mange ligger nok kjærlighetens (hvertfall tilsynelatende) tyngde i hva man klarer å demonstrere på bryllupsdagen mellom matchende servitter, sterarinlys og duker – det fulle innholdet i det papiret de har skrevet under på er det mindre kunnskaper rundt.
Siden bryllupsdagen har blitt selveste dokumentasjonen på kjærligheten de føler, ikke papirene og hva man har forpliktet seg til, så er det ikke vanskelig å skjønne at det finnes fordommer rundt andre samlivsformer.
Bare løse tanker, så ikke siter meg :) Men jeg følger tankegangen din.
Sissel,
Løse tanker er kurant, det. Pleier å tenke høyt iblant, jeg også :-)
Du følger tankegangen min. Hadde bare jeg kunnet si det samme! :-/ Men det må være en eller annen “missing link” et eller annet sted. Iallefall finner ikke jeg din teori særlig troverdig. Fordi:
Muligheten for alle slags par til å markere og feire den store dagen hvor de formelt vier seg til samliv med hverandre, er jo ikke noe nytt nå. Det har alle kunnet gjøre de siste 15 år. At man nå har valgt å skifte litt om på begrepene, har absolutt ingen juridisk – ei heller noen reell – betydning i så måte. Selv kirken står fremdeles fritt til å velge å vie – eller ikke vie – homofile par, akkurat som før.
Det henger ikke på greip når noen sier at de har måttet vente til nå for å innstifte samlivet formelt, på lik linje med heterofile par. Det er simpelthen ikke sant, så enkelt er det. Så det må være noe annet de har ventet på.
De som later som om de ikke har kunnet registrere samlivet og ha en markering før nå, de er tydeligvis ikke opptatt av å feire “sin kjærlighet”, men snarere noe så banalt som en begrepsendring, etter alt å dømme. (Dypest sett er det kanskje “seieren” over kristne i denne saken de egentlig feirer?)
Altså er det det å ha et dokument med ordet “ekteskap” påskrevet, som er det de vil vise verden.
Hvordan ellers forklare det?