Nærmere 20 000 slår ring om nevrokirurgen


Torsdag ettermiddag gikk jeg og mange med meg, i fakkeltog. Dette for å markere at nevrokirurgisk avdeling ved Stavanger Universitetssykehus fremdeles må bestå.

Et nylig styrevedtak i Helse Vest innebar nemlig at rogalendinger i fremtiden må fraktes til Bergen ved behov for nevrokirurgi. Noe slikt ville ha gått på liv og helse løs i endel tilfeller, spesielt ved akutte skader hvor hvert minutt kan være avgjørende.

I skrivende stund har 19 231 personer skrevet seg på oppropslisten for vår nevrologiske avdeling, og flere underskrifter blir fremdeles lagt til omtrent hvert minutt. Dette er like rørende å være vitne til, som det var å delta i fakkeltoget.

Krybbedød for en god blogg

La oss si at jeg ikke lengre husker bloggens navn. Det er da heller ikke så viktig hva den het. Langt viktigere er det faktum at en viss blogg, til tross for sin korte levetid, har rukket å sette sine spor i flere. Så også i meg. Bare noen få dager var bloggen oppe og gikk, før den anonyme eieren i går fjernet den helt. Hans håp om å kunne bruke bloggen til å formidle hvordan hans hebefile legning bekymrer og plager ham, ble brått erstattet med en skremmende erkjennelse av hvilken risiko han derved løp; risikoen for å få sin identitet avslørt og i verste fall – sin tilværelse snudd på hodet.

En slik frykt er etter min mening fullt berettiget. Idet det slår meg hvilket unådig samfunn vi lever i, anser jeg slettingen av bloggen som intet mindre enn et strategisk klokt valg. La oss ikke snakke tøv; Verden er faktisk ikke kommet lengre enn at det jaktes grådig og uhemmet på enkeltstående syndebukker. Og når media, politi m.fl. først får kloa i en som tilfeldigvis kunne passe, må denne pent finne seg i å bli pålagt det meste av ansvaret for et større samfunnsproblem, som for eksempel barnepornografi. Dette selv om vedkommende måtte spille en perifer og alldeles uvesentlig rolle i det hele. Som om ikke dette var nok, kan altså teppet bli dratt fullstendig vekk under beina på en, idet ens private sfære også kan gå med i dragsuget.

Foruten å formidle min fulle forståelse for den fremmedes avgjørelse om å slette bloggen, vil jeg samtidig få uttrykke min respekt for beslutningen om å opprette den til å begynne med. De to valgene tilsammen – å opprette bloggen, samt å nedlegge den – betrakter jeg av en eller annen grunn som forsvarlige, begge to. Derfor anser jeg omstendighetene ikke som noe nederlag for vedkommende, hverken på den ene eller den andre måten. Snarere tvert om! At bloggen måtte dø, er snarere et pinlig nederlag for vårt samfunn anno 2006.

Villedende markedsføring av Big One Pizza

Slik ser Stabburets Big One Pizza RESTAURANT ut på esken:

Bilde av Big One Pizza

Og slik er den virkelige størrelsen:

Big One Pizza i virkeligheten

Selvmotsigende dødsdom for Saddam Hussein

Irakisk Høyesterett dømte i går Saddam Hussein til døden, nærmere bestemt ved hengning. Bortsett fra at enkelte nå jubler mens andre reagerer helt motsatt, hersker det også uenighet om metoden hvorpå han skal tas av dage.

Midt oppe i alt dette er det som kjent delte meninger rundt om i verden angående dødsstraff-ordningen som sådan. I likhet med mange er jeg selv ingen tilhenger av denne radikale og irreversible praksisen. Skjønt… At dødsdommen er irreversibel, altså ugjenkallelig, er likevel ikke mitt hovedanliggende for denne posten. Her og nå er det noe annet jeg mener fortjener å bli satt under lupen.

Som overskriften tilsier, ønsker jeg med denne bloggposten å gi uttrykk for at dommen mot Saddam Hussein har noe klart selvmotsigende ved seg. Og som om jeg ikke dermed kan se for meg hvordan mange enten rister på hodet eller løfter øyenbrynene, har jeg endatil satt meg fore å begi meg enda lengre ut på glattisen, idet jeg vil forsøke å begrunne dette. Så bær over med meg, hadde jeg nær sagt, og les for all del videre. Dette skal være relativt raskt overstått (forøvrig i likhet med hvordan hengningen (eller eventuelt skytingen) av Iraks eks-leder vil fortone seg når den tid kommer). Etterpå – altså etter min begrunnelse – må eventuelle motargumenter gjerne hagle i kommentarfeltet. Bare les det nedenstående først, er min klare oppfordring i så fall.

Mitt prinsipielle standpunkt mot dødsstraff er forankret i mitt holistiske livssyn. Som holist anser man alt og alle som å ha – ikke bare sin eksistensberettigelse, men også til enhver tid sin nødvendige (og dermed viktige) funksjon i—og for—helheten. Det å drepe et menneske betrakter jeg derfor som en krenkelse av eller forbrytelse mot menneskeheten, såvel som mot individet selv.

Paradoksalt nok er det akkurat denne betraktningen irakisk Høyesterett er inne på idet den ilegger Saddam dødsstraff. Mer spesifikt, viser man i domsbegrunnelsen til at han – ved å ha drept endel mennesker, har begått en forbrytelse mot menneskeheten. Er da ikke også selve dødsdommen en slik forbrytelse? (Som holist svarer jeg altså ja (eller jo) allerede her.)

For de som eventuelt ikke uten videre ville være med på den, her er:

Noen innlysende forhold.
At dommen gjenspeiler gjeldende rett i Irak, må en iallefall kunne fastslå all den stund det er landets øverste domstol det her er snakk om. Og for i det hele tatt å praktisere dødsstraff, må vel landet dessuten sies å være villig til å ofre menneskeverdet for en sak, i det minste.

Hvilken sak ofrer man så Saddam Husseins menneskeverd for. Jo, nemlig den jeg gjenga 3 avsnitt ovenfor og som hadde med forbrytelse mot menneskeheten å gjøre. Og da vil jeg bare avslutte med å si:

At en stat som til de grader mener seg ubundet av menneskerettighetene, presterer å vise nettopp til humanitetshensyn i en slik dom, gjør det bare enda mer selvmotsigende, etter min mening.

Nordstafett: etappe 30/40

Innehaver av bloggen Ja vi elsker…, Svorsken som han kaller seg, avrundet sin etappe i bloggstafetten ved å gi meg oppdraget: Skriv hvorfor jeg og andre som bor i Oslo, burde flytte til Stavanger. Jeg sier takk, griper pinnen og gjør herved mitt for å fullføre etappe nr. 30 i denne stafettens første runde.

(NB: Alle lenker i denne posten åpnes i nytt vindu/ny fane.)

 
Hvorfor Svorsken og andre som bor i Oslo, burde flytte til Stavanger.

Slik den strengt tatt står, altså etter sin ordlyd, etterlyser oppgaveteksten informasjon som jeg ikke har – og nok aldri vil få – tilgang til. Ikke engang det faktum at jeg i sin tid selv flyttet fra Oslo til Stavanger, kan tjene som å utpeke noen grunner for andre til å gjøre det samme. Det som utgjør hinderet, er det normative ordet "burde". Slike føringer kommer etter min mening innenfra den enkelte av oss. Og fordi min egen autonomi forbyr meg å vite noe om ukjente personers motiver for sine valg, måtte min besvarelse av oppgaven etter en slik bokstavtro tolkning av den, kort og godt ha blitt slik:

«Jeg vet ikke.»

Selv om enkelte nylig har påberopt en tvingende nødvendighet for enhver stafettdeltaker til å holde seg strengt til oppgaveteksten man får oppgitt, og de krever at man ellers må sendes på hodet rett ut av det gode selskap, er det noe som sier meg at 3 simple ord ikke representerer noe verdig bidrag. Jeg hadde dessuten planer – eller i det minste et håp – om å gjennomføre en lengre og mer utfordrende etappe i dette morsomme prosjektet. Jeg elsker nemlig både utfordringer og å skrive.

Så jeg tror jeg tenker what the heck, dette er min blogg, og her gjelder mine regler. Stafett eller ikke stafett; På Klinten fra hveten skjer alt vitterlig på bloggeiers premisser.

I sitrende spenning beveger jeg meg derfor bort fra en bokstavtro tolkning av oppgaven og over på en intuitiv. Og se, det åpner seg straks en hel verden av muligheter! Det er bare å velge og vrake. Jeg velger naturligvis den fortolkning som tiltaler meg mest, den som er mest "meg".

Hvorfor burde Svorsken og andre som bor i Oslo, flytte til Stavanger?, ble jeg spurt, og det første som slår meg er "å nei, du. Dere bør overhodet ikke flytte hit." Hva?!

Jo, nei, dette paradis på jord vil vi altså ha for oss selv, tusen takk. Det skulle tatt seg ut om det kom enda flere sultne mennesker til Vågen under Gladmat-festivalen hver sommer enn de som pr. i dag allerede går i trengsel og står i køer ved bodene. Ikke engang på en lystyaught eller seilbåt i havnen ville det da være plass til at dere kunne sitte med pilsen deres. Nei, hold dere der dere er!

Husk nå bare på hvilke sterke muskler dere utvikler av å måke snø der borte! Mmm… flotte, macho og sexy muskler. Hvis dere flyttet hit til Stavanger, ville jo kroppen sakte men sikkert forfalle mens dere satt og ventet på snøen som falt i fjor, hadde jeg nær sagt. Her er det grønt omtrent hele året, skjønner dere. Nei, ta til vettet og erkjenn ulempene ved et mildt klima, sier jeg. Vi går praktisk talt nesten glipp av årstidene her! Ta gjerne en svipptur bort en vintermåned i 2008 og se selv, hvis dere ikke tror meg. Ikke fordi jeg spår at været vil fortone seg helt typisk akkurat det året, det er ikke det jeg mener. Men i 2008 regner vi likevel med endel tilreisende i forbindelse med Kulturbyen Stavanger, så noen Oslo-folk til eller fra kan vel ikke skade i den anledning, tenker jeg.

Bare pass på at dere ikke kommer i skade for å kjøpe enveisbilletter! Det gjorde nemlig jeg i sin tid, som sagt, og siden er jeg blitt "integrert", som det heter så fint. Flott ord, riktignok, men det har jammen vist seg å være skumle saker, det der med å slå seg ned og ta seg arbeid her i byen. Det kan jeg bekrefte. For meg førte det til at intet mindre enn kjærligheten dukket opp en dag på jobben, og nå sitter jeg seriøst i klisteret, kan dere tro. PANG!, sa det bare, og der falt jeg pladask og ble liggende. Slikt gjør noe med en, skal jeg si dere. Ikke til å spøke med, nei. Nå ville ikke dere nødvendigvis oppleve det samme, da, men det er altså farlig å være her. Det var bare det jeg ville frem til.

Ja, apropos pang og smell… Dere følger vel med på nyhetene? Tenk bare om dere hadde kommet i skuddlinjen til Nokas-ranerne? Eller hva hvis jeg hadde? Jeg befant meg nemlig ikke så langt unna da dramaet utspant seg på Domkirkeplassen. Vel, da hadde ikke jeg sittet her og advart dere slik jeg gjør nå, og dere hadde kanskje glemt returbillettene i 2008 og… huff, nei. La oss glemme slike tanker og heller gå over på noe annet.


Noe helt annet, kanskje til og med. For når jeg tenker meg om, kunne dere selvfølgelig ha bragt med dere noe som byen trengte, for alt jeg vet. I så fall ville Stavanger selvsagt bare blitt enda mer beriket, variert og mangfoldig enn den allerede er. Så ville vi nok fikset det med trengselen på noe vis, he he… Jo da.

Vi kunne for eksempel behøve en nevrokirurg her borte. Flere enn én også, faktisk. Har noen av dere tilfeldigvis den utdanningen i boks, så nøl for all del ikke med å ta første fly vestover. Da snakker jeg enveisbillett og tannbørsten i lomma, altså. Universitetssykehuset vårt (SUS) er nemlig i mangel av slike, har jeg hørt. Nei, ikke tannbørster, men nevrokirurger! Det var da voldsomt med kverulering fra sidelinjen her! Jeg kunne formelig lese tankene til dere bokstavtro lesere akkurat her, nemlig. Og jeg tør minne om at vi fremdeles befinner oss i min private blogg, så ædda bædda eller noe i den duren. Deal with it!, lyder kanskje vel så treffende, forsåvidt.

Nåvel. Nok om det. Nå var det nevrokirurger jeg snakket om. Ellers må jeg si at nyskapere av alle slag passer som hånd i hanske med denne byen. Pionérene (og selvfølgelig de hardtarbeidende menn og kvinner) innen oljebransjen har jo hatt voldsomt mye å si for Stavanger (og omvendt). Den kalles ikke oljehovedstaden for ingenting, liksom. Selv er jeg ikke blant de nevnte, men det er til gjengjeld mannen min. Etter å ha fullført en lang karriere innenfor et av oljeselskapene, har han nå etablert sin egen, selvstendige virksomhet. Det er ikke akkurat få gründere her i distriktet, når sant skal sies. Og med tanke på hvor liten andel statlige overføringer denne regionen blir tildelt fra sentralt hold, er slike innovative sjeler desto mer kjærkomne. Norges laveste arbeidsledighetsprosent, hvor finner man vel den? Gjett én gang!

Sa jeg forresten at; med henblikk på innbyggerne, er Stavanger en veldig internasjonal by? Bortsett fra en rekke engelsktalende grupper, for eksempel, finner du også svensker her, eller altså "svorsker", rettere sagt. Ikke dermed sagt at du Svorsken nødvendigvis ville "finne deg sjæl" på denne kanten av landet mer enn du gjør på østlandet – eller i Sverige, for den del. Slikt tror jeg for det første ikke avhenger av geografi. For det andre vet jeg ingenting om hva som gjør deg – eller noen andre, for den del – lykkelig og hel som menneske. Jeg vet bare så mye at jeg selv, som opprinnelig er nord-trønder og som har hatt en mellomstasjon i Oslo, har funnet min yndlingshageplett på jord her midt iblant siddisene (som Stavanger-folk populært kalles, hva enten de er "ekte" eller "uekte" sådanne).

Jeg vet forresten en ting til, og det får bli mitt poeng avslutningsvis: Slik jeg ser det, skjer ingenting tilfeldig her i livet, så det må ha vært en eller annen grunn til at Svorsken ga meg akkurat den oppgaven han gjorde. Hva den grunnen var, skal jeg derimot ikke ha sagt noe om. Som nevnt i starten kan jeg ikke uttale meg om ukjente menneskers motiver for å gjøre som de gjør – eller spørre som de gjør, mer presist. Jeg er nemlig ikke tankeleser når det kommer til stykket, selv om jeg enkelte steder i teksten har latet som jeg er nettopp det. Bare for moro skyld! Sånn, da har jeg presisert det helt til slutt, dere som måtte føle at jeg hadde en aldri så liten negativ appell til dere. Okei? No hard feelings.

 
Neste stafettetappe skal gjennomføres av eieren av bloggen "Bak skyggene", nemlig Delirium. Oppgaven jeg gir henne, er relativt åpen og lyder som følger:

«Om menneskesinnets potensial

Lykke til!

Jeg skal dø

Hvor lenge jeg har igjen? Vel, ifølge en viss dødsklokke er det snakk om snaue 31 år til.

Det kontroversielle nettstedet DeathClock.com forteller meg at jeg skal dø tirsdag den 15. september 2037.

SkeletonsMange har reagert med forargelse over nettstedet og finner det fullstendig usmakelig. Man taster inn fødselsdato og -år, oppgir kjønn, BMI (kroppsmasseindex) samt hvorvidt man røyker eller ikke. Så velger man en av fire utregningsparametere – normal, pessimistisk, sadistisk eller optimistisk – og får deretter frem en automatisk kalkulert, fremtidig dato for ens død. Det hele er selvfølgelig basert på en meget upålitelig sannsynlighetsberegning og må således bare tas for det det er.

Hva det ER, er det imidlertid delte meninger om. Nettstedet innehar blant annet et arkiv med gjengivelser av en masse e-postmeldinger de har fått fra folk som fordømmer hele konseptet og ønsker å se nettstedet fjernet.

Jeg for min del synes konseptet er alldeles genialt! Ved siden av den oppgitte dødsdatoen er det et felt hvor antallet sekunder frem til datoen telles ned mens du ser på; tikk takk tikk takk… Sterkt? Ja, utvilsomt. Men i den grad siden har et budskap, forstår jeg det som å være dette:

Lev, mens du ennå gjør det!

Derfor sier jeg takk for påminnelsen og tar meg så i å tenke på noe som jeg har en stygg tendens til å utsette, men som jeg innerst inne virkelig ønsker å ha gjort innen jeg tar kvelden…

Tillit til rettsvesenet?

Inngangsparti_Høyesterettsbygningen«Folks tillit til rettsvesenet blir stadig bedre», melder Aftenposten i dag. Dette er basert på en spørreundersøkelse av 1003 personer over 15 år, utført av MMI. Nå ble ikke min mening etterspurt, men jeg kan jo gi uttrykk for den likevel, her i bloggen min :)

Har jeg tillit til rettsvesenet?

Her må jeg si både ja og nei. Ikke fordi jeg ikke kan bestemme meg, men fordi jeg ser svaret som å avhenge av hva en legger i spørsmålet. Ja, hva ligger det i "tillit til rettsvesenet"?

– Huff, nå begynner hun der igjen med sine tørre analyser, tenker kanskje noen. – Det er da så enkelt som å bare svare ja eller nei. Vel, dem om det. De som måtte mene at det er vilkårlig om en svarer ja eller nei – altså uinteressant om en tolker spørsmålet sånn eller slik – må gjerne fortelle meg hva et slikt svar skulle være av verdi for.

La meg si det slik: Hvis tillit til rettsvesenet betyr tillit til at domstolene jevnt over har sin juridiske dømmekraft intakt, eller at de altså evner å anvende jussen på sakens fakta (subsumsjon, som det heter), da har jeg tillit til rettsvesenet. Likeså hvis spørsmålet henspeiler på at domstolene søker å få avdekket sannheten før de dømmer. Det har jeg også tillit til at de gjør.

At en dermed stort sett kan regne med å få medhold i de krav og påstander som er berettigede, stoler jeg likevel ikke på. For selv om domstolene søker sannheten, innbiller jeg meg ikke at de som regel også finner den. Til det tror jeg vi har for få dyktige advokater. Og siden advokatene også er en del av rettsvesenet (ja, endog en viktig del), må jeg svare nei på spørsmålet om jeg stoler på at et berettiget, rettslig krav vil tas til følge. Å stole på det mener jeg ville være naivt.

Firefox kødder med bloggen min!

I alle dager… Etter å ha lastet ned nettleseren Mozilla Firefox i dag, ser jeg til min store forskrekkelse at bloggen min, altså denne, ser helt forferdelig ut i denne! Man ser ikke bakgrunnsdesignet engang, jo! For en dritt-nettleser! :(

Men OK, mange sverger visst til Mozilla Firefox, så da får jeg vel prøve å finne ut hvordan jeg må endre HTML-kodene mine, da.

Tips fra erfarne mottas med takk!

Kanskje bestemmer jeg meg for å endre hele designet med det samme. Jeg får se…

Politikken for meg: den tibetanske vei

Jeg tok en test på PoliticalCompass.org og skal ifølge denne befinne meg på følgende sted på det politiske kartet:

Klinten_fra_hveten

Nå har ikke jeg så god peiling på dette landskapet at det gjør noe, så jeg vet ikke om dette er treffsikkert og representativt for meg. Det eneste jeg kan bruke som indikator på om det kan være noe i dette, er bildet nedenfor, hvor kjente statslederes posisjoner er tegnet inn. Og da finner jeg noe interessant. For min røde prikk står faktisk på akkurat samme sted som Dalai Lama sin – en mann hvis ideer og overbevisninger jeg som teosof absolutt kan relatere meg til. Stilig! Testen godtas herved :)

Klinten_fra_hveten

Forøvrig innehar testen ganske mange gode og tankeutfordrende spørsmål, så for dere som leser godt engelsk kan jeg anbefale den! Snarveien finner du i begynnelsen av denne bloggposten.

Kjent advokat i bresjen for «individets prøvingsrett»

Den såkalte prøvingsretten har til nå vært eksklusivt forbeholdt Høyesterett – da nærmere bestemt som den adgang eller myndighet Høyesterett har til å kjenne et stortingsvedtak ugyldig. Selv om det forsåvidt kunne tenkes å passe som definisjon også på andre slags overprøvinger av vedtak, har begrepet prøvingsrett såvidt jeg vet, ikke vært vanlig å benytte i andre sammenhenger enn den nevnte. Likevel vet jeg sannelig ikke hvilket annet ord som kunne passe for det prinsippet stavangeradvokaten Atle Helljesen ser ut til å ha oppfunnet denne sommeren. Ja, for slik det klart virker på meg, er det en—for enkeltindividet—selvstendig prøvingsrett i forhold til rettsavgjørelser Helljesen ser for seg.

I artikkelen «Nødrett» å ta fosterbarna ut av Tyrkia på Aftenbladet.no kan man lese at "fosterforeldrene handlet i en nødrettssituasjon" da de smuglet de to fosterbarna ut av Tyrkia. Dette ifølge advokat Atle Helljesen. Han mener altså at handlingen var juridisk forsvarlig.

Hva slags nødssituasjon var det så tale om? Vel, en tyrkisk domstol hadde nedlagt forbud mot at de to fosterbarna – som er både norske og tyrkiske statsborgere – forlot Tyrkia (deres fars hjemland). Barnevernet i Stavanger fikk ikke rettens medhold i at en slik avgjørelse ville være i strid med en traktat som Tyrkia og Norge har ratifisert. Dommen ble anket av barnevernet, og ankesaken ble berammet til september måned.

Utsmuglingen ble imidlertid foretatt allerede i august, idet fosterfaren skal ha hevdet at "vi følte det tvingende nødvendig å få guttene hjem av hensyn til deres helse". Forholdet får derfor ingen rettslige følger for fosterforeldrene.

Skal vi se… Den angivelige nødrettsregelen, herr advokat Atle Helljesen, den må vel da formodentlig lyde slik som dette:

"Hvis det etter en privatpersons egen vurdering vil virke urimelig belastende for den selv eller dens familie å etterleve et rettslig nedlagt forbud, så kan hun/han fritt og uten å måtte stilles til ansvar for det, handle som om forbudet ikke gjaldt."

Jeg ville nå snarere betegne dette som en individuell adgang til å sette til side et rettskraftig myndighetsvedtak (hvis vedtaket/forbudet virker skremmende på en, for eksempel). Ettersom du jo er utdannet jurist, og siden det skal være likhet for loven, regner jeg med at vi nå kan betrakte dette som generelt retningsgivende for oss alle, Helljesen?

Powered by WordPress