8. januar 2012
Etter gjeldende rett er seksuelle handlinger med noen under 16 år lynende straffbart. Som jeg blogget om i posten Seksuell utnyttelse eller gjensidig glede? ble en kvinne straffedømt for å ha hatt sex med en mindreårig. Hennes 18 år gamle kjæreste var nemlig under den seksuelle lavalder da forholdet ble innledet. 18-åringen stilte seg helt uforstående til straffen og fortalte at de elsket hverandre og planla giftemål, men myndighetene viste ingen nåde. Kvinnen ble pågrepet, dømt og satt i fengsel.
Gutten opplevde seg altså slett ikke misbrukt eller som et offer. Ikke desto mindre er samfunnet helt bestemt på at den tidlige seksuelle kontakten var skadelig for ham. Det er da også derfor straffereaksjonen er så streng i slike saker. Overbevisningen om at mennesket tar skade av seksuell kontakt i så ung alder, gjør seg sterkt gjeldende i samfunnet vårt.
Nå var dette en sak fra Sverige, men den kunne like gjerne ha funnet sted i Norge. Nordmenn har akkurat den samme panikkartede redselen for hva erfaringer med selv den minste seksuelle undertone, gjør med sjelslivet til en mindreårig (ref. saken om "lommemannen" for noen år siden). Det er ikke måte på hvor grusomt det scenariet kan fremstå i tankene (les: fantasien) til mange.
Hvordan den unge selv oppfatter erfaringen, vil i stor grad kunne bli påvirket av omgivelsenes reaksjoner og signalene fra samfunnet. I forbindelse med lommemannsaken ble dette godt illustrert – ikke bare av forsvarsadvokat Tor Erling Staff, men ironisk nok også av dem som kritiserte Staff for nettopp den påstanden (ref. Forståsegpåere illustrerer Staffs poeng forbilledlig).
Hvor stor betydning omgivelsenes respons kan ha, ser vi et veldig godt eksempel på i en sak av nyere dato. I skrivende stund er en mann fra Rennesøy under etterforskning, siktet for seksuelle handlinger med mindreårige. Tidligere denne uka publiserte Stavanger Aftenblad et anonymt intervju med et av de angivelige ofrene, som for anledningen ble kalt «Per». Per er i dag 29 år. Som tenåring var han ofte sammen med siktede, som jobbet med barn og unge i kommunen. Fra han var 13 og frem til han ble 21 år, fikk gutten massasje av mannen – til å begynne med fordi han hadde vondt i skuldrene og armene. Men massasjen ble etterhvert utvidet til hele kroppen, deriblant skrittet, hvor mannen også skal ha holdt rundt guttens penis og runket den. Per sier han ble massert med ujevne mellomrom opptil ukentlig. I løpet av de åtte årene dette pågikk, mener han det kan være snakk om hundre ganger. Disse massasjeseøktene foregikk hjemme hos gutten, på gutterommet hans, mens foreldrene var hjemme.
Per sier følgende til Aftenbladet:
— Jeg har aldri koblet sammen disse opplevelsene med overgrep.
Det vil si frem til i dag. For dette året, i en alder av 29, har han nemlig endret oppfatning. Det som gjorde utslaget i så måte, var en uttalelse hans kjæreste kom med da han fortalte dette til henne.
— Men det høres ut som et overgrep for meg, sa hun.
Og det har hun rett i. Gitt at Pers beretning er sann, var det seksuelle overgrep rennesøymannen begikk da han masserte penisen til den 13, 14 og 15 år gamle Per. Det slår loven fast. Straffbart er det, også, uten tvil. Per definisjon var altså den unge Per et offer.
Ikke desto mindre viser eksemplet samtidig at Per selv opplevde massasjeseansene som noe helt annet enn overgrep. Ikke bare sier han det med ord, historien hans bekrefter det også, i og med at han jo fortsatte å la seg massere av mannen helt til han var 21 år gammel. Når Aftenbladet i dag spør ham om hvordan han opplevde disse massasjestundene den gangen, svarer han at han synes det var ekstremt ubehagelig. (I den neste setningen bruker han uttrykket voldsomt ubehagelig.) I mine ører høres dette noe underlig ut, må jeg innrømme. Skjønt, nå hører det også med til historien at Per har valgt å anmelde mannen etter samtalen med sin kjæreste. Og dette intervjuet med Per i avisen publiseres vel å merke samtidig som politiet etterforsker saken, og da blir vel fremstillingen hans deretter.
Her ser vi altså et godt eksempel på hvor sterkt omgivelsenes formeninger og reaksjoner kan påvirke opplevelsen til den det gjelder. At samfunnet helt automatisk dytter mennesker inn i en offerrolle, burde være et lite tankekors.
Hva forteller dette oss?
