Ubrukelig skolelærdom – del 1

Jeg har alltid vært glad i ord. Ord og språk er gøy. Dessuten har jeg alltid likt spill. Følgelig liker jeg å spille Wordfeud. Den interaktive biten er genial, og det er gøy å få trent opp vokabularet sitt. Hurra for Wordfeud! Jippi!

Forresten, jippi er visstnok feil å skrive. I norsktimene på grunnskolen lærte vi nemlig noen huskeregler for rettskriving, som denne regla på rim:

I og Y, de er så kry.
De vil ingen J foran seg se.

Den skulle hjelpe oss å huske at bokstaven J aldri skrives foran I eller Y i et ord. Ikke noe jippi, altså.

Den lærdommen er imidlertid helt ubrukelig. Det er flere ord som skrives med J foran I eller Y, se bare disse eksemplene fra bokmålsordboka:

isjias
kjip
losji
sjikt
sjy

Skole er noe dritt. Jeg kunne ha laget en føljetong av innlegg under temaet ubrukelig skolelærdom. Kanskje kommer jeg til å gjøre det, også.

Per definisjon et offer

Etter gjeldende rett er seksuelle handlinger med noen under 16 år lynende straffbart. Som jeg blogget om i posten Seksuell utnyttelse eller gjensidig glede? ble en kvinne straffedømt for å ha hatt sex med en mindreårig. Hennes 18 år gamle kjæreste var nemlig under den seksuelle lavalder da forholdet ble innledet. 18-åringen stilte seg helt uforstående til straffen og fortalte at de elsket hverandre og planla giftemål, men myndighetene viste ingen nåde. Kvinnen ble pågrepet, dømt og satt i fengsel.

Gutten opplevde seg altså slett ikke misbrukt eller som et offer. Ikke desto mindre er samfunnet helt bestemt på at den tidlige seksuelle kontakten var skadelig for ham. Det er da også derfor straffereaksjonen er så streng i slike saker. Overbevisningen om at mennesket tar skade av seksuell kontakt i så ung alder, gjør seg sterkt gjeldende i samfunnet vårt.

Nå var dette en sak fra Sverige, men den kunne like gjerne ha funnet sted i Norge. Nordmenn har akkurat den samme panikkartede redselen for hva erfaringer med selv den minste seksuelle undertone, gjør med sjelslivet til en mindreårig (ref. saken om "lommemannen" for noen år siden). Det er ikke måte på hvor grusomt det scenariet kan fremstå i tankene (les: fantasien) til mange.

Hvordan den unge selv oppfatter erfaringen, vil i stor grad kunne bli påvirket av omgivelsenes reaksjoner og signalene fra samfunnet. I forbindelse med lommemannsaken ble dette godt illustrert – ikke bare av forsvarsadvokat Tor Erling Staff, men ironisk nok også av dem som kritiserte Staff for nettopp den påstanden (ref. Forståsegpåere illustrerer Staffs poeng forbilledlig).

Hvor stor betydning omgivelsenes respons kan ha, ser vi et veldig godt eksempel på i en sak av nyere dato. I skrivende stund er en mann fra Rennesøy under etterforskning, siktet for seksuelle handlinger med mindreårige. Tidligere denne uka publiserte Stavanger Aftenblad et anonymt intervju med et av de angivelige ofrene, som for anledningen ble kalt «Per». Per er i dag 29 år. Som tenåring var han ofte sammen med siktede, som jobbet med barn og unge i kommunen. Fra han var 13 og frem til han ble 21 år, fikk gutten massasje av mannen – til å begynne med fordi han hadde vondt i skuldrene og armene. Men massasjen ble etterhvert utvidet til hele kroppen, deriblant skrittet, hvor mannen også skal ha holdt rundt guttens penis og runket den. Per sier han ble massert med ujevne mellomrom opptil ukentlig. I løpet av de åtte årene dette pågikk, mener han det kan være snakk om hundre ganger. Disse massasjeseøktene foregikk hjemme hos gutten, på gutterommet hans, mens foreldrene var hjemme.

Per sier følgende til Aftenbladet:

— Jeg har aldri koblet sammen disse opplevelsene med overgrep.

Det vil si frem til i dag. For dette året, i en alder av 29, har han nemlig endret oppfatning. Det som gjorde utslaget i så måte, var en uttalelse hans kjæreste kom med da han fortalte dette til henne.

— Men det høres ut som et overgrep for meg, sa hun.

Og det har hun rett i. Gitt at Pers beretning er sann, var det seksuelle overgrep rennesøymannen begikk da han masserte penisen til den 13, 14 og 15 år gamle Per. Det slår loven fast. Straffbart er det, også, uten tvil. Per definisjon var altså den unge Per et offer.

Ikke desto mindre viser eksemplet samtidig at Per selv opplevde massasjeseansene som noe helt annet enn overgrep. Ikke bare sier han det med ord, historien hans bekrefter det også, i og med at han jo fortsatte å la seg massere av mannen helt til han var 21 år gammel. Når Aftenbladet i dag spør ham om hvordan han opplevde disse massasjestundene den gangen, svarer han at han synes det var ekstremt ubehagelig. (I den neste setningen bruker han uttrykket voldsomt ubehagelig.) I mine ører høres dette noe underlig ut, må jeg innrømme. Skjønt, nå hører det også med til historien at Per har valgt å anmelde mannen etter samtalen med sin kjæreste. Og dette intervjuet med Per i avisen publiseres vel å merke samtidig som politiet etterforsker saken, og da blir vel fremstillingen hans deretter.

Her ser vi altså et godt eksempel på hvor sterkt omgivelsenes formeninger og reaksjoner kan påvirke opplevelsen til den det gjelder. At samfunnet helt automatisk dytter mennesker inn i en offerrolle, burde være et lite tankekors.

1,4 omsorgsovertakelser pr. time…

3 bøker som beskriver hvordan barnevernet jobber

Skal man tro barnevernet, står det dårlig til med norske foreldres evne til å ta oss av våre egne barn. Ja, ekstremt dårlige må vi være på å gi ungene våre en forsvarlig omsorg, etter barnevernsstatistikken å dømme. Rundt 50 000 barn er nemlig blitt fjernet fra sine hjem bare de siste fire årene. NB: Se fotnote [1] Det tilsvarer i gjennomsnitt 34 barn pr. dag (eller 1,4 barn pr. time)!

Hvert år fødes i overkant av 60 000 barn i Norge. Mer enn 1/5 av det antallet blir altså fjernet fra foreldrene sine. Og stadig flere blir det: For hvert kalenderår settes det ny rekord i antall offentlige omsorgsovertakelser her til lands.[2]

"Vi kommer i morgen og henter dine barn" – en av flere bøker som beskriver hvordan barnevernet jobberHva forteller dette oss?
– eller hva forteller det om oss, for den saks skyld?

Kongefamilien er ikke et øyeblikk i tvil om hva tallene forteller: Vi trenger enda flere fosterhjem! Fredag den 16. desember gikk vårt kongehus med Kronprinsen og Kronprinsessen i spissen, offentlig ut og lanserte en stor fosterhjemskampanje i regi av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).

Kai Stene fra Prosjekt Oppreisning kalte kampanjen upassende – en betraktning både jeg og flere deler med ham. Torsdag den 8. desember, åtte dager før Kronprinsparet lanserte fosterhjemskampanjen, avslørte Adresseavisen (etterfulgt av flere andre aviser) at siden år 2000 er 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem. Dette gikk frem av en kartlegging av dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Hva gjelder overgrepenes art, gjengir avisartikkelen 16 av tilfellene i detalj. Det er sterk lesning, for å si det mildt.

52 barn siden 2000 er mange. Og enda verre blir det når man innser at antallet i realiteten må være enda høyere. Langt fra alle overgrep kommer jo opp for retten, så her kan man nok regne med relativt store mørketall. Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.

Barnemishandling forekommer også i biologiske hjem, det vet vi først og fremst takket være medias dekning av slike saker, som for eksempel Alvdalsaken og Christoffer-saken. Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492NB!, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier. Heller enn å ukritisk støtte Bufetats fosterhjemskampanje, burde noen og enhver, ja både kongelige og andre – ikke minst også våre politikere – snart stoppe opp og begynne å stille seg noen betimelige spørsmål:

Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. Hva ligger bak den skremmende utviklingen? Hva skjer egentlig i barnevernsnorge??

3 bøker som beskriver hvordan barnevernet jobber

---------------------------
Fotnoter:
  1. Antallet fremgår av denne artikkelen som VG Nett publiserte 1. juledag. Dette antallet lar seg imidlertid ikke bekrefte av Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine nettsider.
    Statistikk, barnevern, SSB
    Tallene som VG oppgir for 2008, 2009 og 2010, ser snarere ut til å være hentet fra en SSB-tabell som viser det totale antall barn som til enhver tid VAR under offentlig omsorg. (Klikk på bildet for å forstørre.) Hvor mange barn som blir overtatt av det offentlige pr. år, fremgår ikke direkte av noen statistikk, men beregninger kan tyde på at tallet ligger et sted mellom 1000 og 2000. Det er fremdeles høyt!

    []

  2. I artikkelen presiseres det at «Tallene sier ikke noe om hvor mange av disse barna som er plassert frivillig (med samtykke fra barn og eller foreldre) eller hvor mange som er plassert utenfor hjemmet etter vedtak i Fylkesnemda.» Dette er imidlertid alt annet enn presist og derfor lett å tolke feil. En må først ha kjennskap til den terminologi barnevernet opererer med. Når barnevernet benytter ord som "frivillig" og "samtykke", ligger det som regel en grad av tvang bak – i den forstand at barnevernet har gitt foreldrene et ultimatum: "Enten skjer plasseringen av barna med deres samtykke, eller så kan dere risikere å ikke få treffe barna mer." Når foreldre derfor av frykt signerer plasseringsvedtaket, heter det at plasseringen skjer "frivillig" på barnevernsk. []

 

Forsøk på å blogge med iPhone

Dette er en test, hvor jeg prøver å poste et innlegg fra iPhone’n. Det ser ikke ut som det går an å legge til et bilde? Hmmm, så dumt, da! Eller er det bare meg som ikke skjønner hvordan man gjør det?

Eller vent… Her fant jeg en knapp. Skal vi se… Her skal det komme et bilde:

20111128-223402.jpg

La oss alle holde hverandre i hendene!

Vår trang til å stå sammen som medmennesker merkes ekstra sterkt i denne tunge tiden etter massedrapene i Oslo og på Utøya. Det er nok derfor VG.no har laget denne siden, hvor vi alle kan «holde hverandre i hendene». Selv om det bare skjer via internett, synes jeg sånne tiltak er kjempeflotte. Vi er én verden, én menneskehet, så la oss markere at vi holder sammen og tar vare på hverandre!

Til nå har over 295 tusen personer skrevet seg på! Oppdatert 26. juli kl. 1200: Nå er antallet oppe i 814 tusen! Klikk her og vær med, du også!

Navnene på deltakerne Les resten av innlegget »

Barnevernet ignorerer overordnede myndigheter

TV2s nyhetsreportasje om den 13 år gamle bergensgutten som er blitt alvorlig syk etter å ha blitt tvangsplassert på barnevernsinstitusjon, har nylig fått mange til å reagere. Reportasjen var forsåvidt grei, men jeg savnet et par viktige anførsler, som jeg synes ikke kom godt nok frem.

Blant de ting som ble fremhevet, var at barnevernet alltid må vurdere hva som er til barnets beste. Dette ble uttalt av jurist og menneskerettighetsekspert Gro Hillestad Thune. For oss seere kunne det nærmest virke som om barnevernet her hadde glemt dette hensynet. Hva reportasjen unnlot å si, var at det kommunale barnevernet anser sin håndtering av den 13 år gamle gutten som å nettopp VÆRE til barnets beste. Dette gikk bare indirekte frem, idet Bergen kommunes representant Finn Strand mente at de ulike avveiningene i saken var blitt foretatt.

De fleste vet kanskje at dette er en selvfølge i barnevernssaker, da barnets beste er barnevernets målsetning nummer én. Likevel synes jeg reportasjen burde sagt det uttrykkelig: Håndteringen av 13-åringen er etter barnevernets egen oppfatning til hans beste. For så kunne befolkningen kanskje i større grad få øynene opp for hvordan barnevernet faktisk tenker – og jobber.

Hvis folk får det inntrykket at barnevernet iblant glemmer å legge mest vekt på barnets beste-hensynet, vil saker som denne bli oppfattet som om barnevernet her har gjort en feil. Det er i så fall synd, da det ikke er snakk om «feil» i den forstand. Barnevernet har bare sin egen, spesielle formening om hva som er til det beste for barn – en formening som altfor ofte handler om å rive barn opp fra sine røtter, sin familie og sitt nærmiljø. Det ser vi i sak etter sak.

Barnevernet har ikke lov til å handle i strid med et vedtak i fylkesnemnda, men de gjør det stadig vekkIdeologien bak barnevernets familiefiendtlige praksis strider ikke bare mot endel vanlige menneskers syn. Heller ikke fra sin overordnede myndighet, fylkesnemnda, får barnevernet alltid gehør for sine metoder og tiltak (selv om det riktignok skjer ofte). I saken til 13-åringen fra Bergen foreligger det således et gyldig fylkesnemndsvedtak, hvor fylkesnemnda har bestemt at gutten skal bo i et fosterhjem i nærheten av familie og venner. Slike vedtak plikter barnevernet å etterleve. Å handle i strid med et fylkesnemndsvedtak har barnevernet ikke rettslig adgang (lov) til. Likevel er det nettopp det de har gjort – i denne saken som i mange andre (se for eksempel siste lenke i forrige avsnitt, hvor barnevernet endog overkjørte en lagmannsrettsdom). Dette er det andre punktet jeg mener ikke kom tydelig nok frem i TV2s reportasje. Man gjorde grundig rede for hvor dårlig det går med gutten etter barnevernets inngripen, og det ble poengtert at dette tiltaket ikke kunne være til barnets beste. Dertil uttalte juristen Thune at dette var i strid med menneskerettighetene. Det man derimot ikke poengterte med ett ord, var at barnevernet ikke engang har myndighet til å iverksette det tiltaket de har gjort.

Ekstra graverende blir det derfor at barnevernet i tillegg fikk med seg politiet da de hentet gutten på skolen. Politiet stiller altså villig opp for å bistå barnevernet, selv når tvangstiltaket er ulovlig iverksatt! Heller ikke dette ble problematisert av TV2.

Har ikke TV2 god nok kjennskap til disse rettsreglene, eller unnlot de bevisst å fortelle seerne hvor grovt barnevernets overtramp egentlig er?

Videoblogg: Piano-jazz/blues

Jeg fant en kul piano-jazz/blues-jingle ved navn «Buddy» i videoredigeringsprogrammet iMovie, og jeg likte den med én gang. Derfor bestemte jeg meg for å øve den inn på piano. Jeg har ikke notene, så jeg måtte bare lytte til den om og om igjen og kopiere det jeg hørte.

Her er resultatet så langt. (Instrumentet jeg spiller på, er mitt C. Bechstein-flygel fra 1919.)


 

Jeg er ikke helt fornøyd ennå. Det er fremdeles rom for forbedringer her og der. For eksempel bruker jeg sustain-pedalen for mye i dette klippet.

Originalen kan du høre her:


 

Noe hele verden burde reflektere over

«USAs cowboymetoder med rett til å likvidere hvem de vil uten lov og dom setter nok en gang folkerettslige hensyn til side…«

Dette – og mer – skriver Christian Paaske i sin blogg i dag. Etter drapet på Osama Bin Laden og den mediedekning hendelsen har fått, har Paaske skrevet et uhyre aktuelt innlegg, med et budskap jeg mener vi alle burde ta oss tid til å reflektere over.

Her er en direkte snarvei: Maktens språk (av Christian Paaske)

Virkelig lesverdig!

- Vær så mangfoldig du vil, bare ikke kristen

Artikkel i The Mail, søndag 17.04.2011

Jeg var nylig i London en tur. På flyet hjem fra Heathrow på søndag kikket jeg litt i avisen The Mail. I lederspalten tok de opp et tema som var nærmere presentert i en tosiders artikkel lengre fremme i avisen.

Søndagens leder i The Mail

Artikkelen omhandlet en pågående tvist mellom Colin Atkinson, en helt vanlig engelskmann, og hans arbeidsgiver. Saken er ganske oppsiktsvekkende, men langt fra enestående. Den reiser en problemstilling som er mer aktuell i tiden enn den er unik for denne saken.
Les resten av innlegget »

Oppsiktsvekkende uttalelser fra NAV-ansatte på nett

Ansatte i NAV har gått ut med uttalelser på internett, hvorav spesielt én etter min mening burde kvalifisere som førstesidestoff i mediene. Her vil jeg belyse hva det er snakk om, samt hvorfor jeg mener uttalelsen(e) er oppsiktsvekkende.

Innledningsvis er det på sin plass å innta et større perspektiv på saken:

Norge er en rettsstat. Som i enhver rettsstat, er borgernes rettsvern overfor statsmakten et viktig prinsipp også hos oss. Prinsippet kommer da også til uttrykk i Grunnloven vår. For eksempel kan ikke staten straffe noen uten at det foreligger en gyldig dom, og den dømmende statsmakt kan ikke dømme noen uten å ha lovhjemmel for det[1]. Ei heller kan staten anvende en lovbestemmelse på forhold som fant sted før loven trådte i kraft[2]. Alt dette er regler som er ment å innskrenke statens makt over borgerne, slik at ikke makten misbrukes og enkeltmennesker blir fullstendig overkjørt av staten.

NAV er et statlig forvaltningsorgan med fullmakt til å utøve myndighet i forhold til den enkelte borger. Denne myndigheten skal derfor utøves på en måte som samtidig ivaretar den private parts rettslige interesser. I praksis betyr det at når NAV skal fatte vedtak som får direkte (økonomiske eller andre) konsekvenser for deg som bruker, skal saksbehandlingen foregå etter bestemte regler. Forvaltningsloven står sentralt i den sammenhengen.

Dette vet alle jurister. Selv jeg, som bare har studert juss grunnfag, har lært såpass. Les resten av innlegget »

---------------------------
Fotnoter:
  1. jfr. Grl § 96 []
  2. jfr. Grl § 97 []

 
Powered by WordPress