Henter meg inn

Nå er det lenge siden jeg gjennomførte min 28-dagersplan. Det var ikke meningen at det skulle bli en engangsforeteelse, men jeg må konstatere at det faktisk er gått 7 måneder uten at jeg har fulgt noen spesifikk plan. Er det da rart at mitt Prosjekt Ned i vekt står i stampe? Jeg har hele veien vært fast bestemt på at jeg skal nå målet mitt, men hva er vel et mål, hvis du ikke har noen plan for hvordan du skal komme dit?

Et mål uten en plan er bare et ønske.

Nemlig. Jeg er altså fast bestemt på hva jeg vil – den er grei. Jeg vil få kroppsvekten ned til 69 kg., basta. Men hvis jeg skal oppnå dette – ikke bare ville det – fordrer det altså en plan. Først da kan man kalle det et mål i ordets rette forstand.

Med andre ord trenger min aktivitet å bli mer målrettet. Det er klart at, hadde jeg jevnt over handlet planmessig og målbevisst, så hadde ikke dette prosjektet tatt så lang tid som det gjør. Sannheten er at jeg mistet entusiasmen et sted på veien. Siden dess har det gått svært trått, og etterhvert begynte jeg til og med å oppleve denne bloggen som en byrde mer enn som en inspirasjon. La på meg 6 kg. gjorde jeg også.

Apropos entusiasme… for et herlig ord! Smak på det da, dere! Entusiasme. Finnes det noe som kan måle seg med det å være entusiastisk for noe?! Akkurat nå fremstår det for meg som nettopp den tilstanden jeg ønsker å være i fremfor noen. Ja, den har allerede begynt å gjøre seg gjeldende igjen, merker jeg. Og takk for det! Jeg innser nå at jeg rett og slett trenger å kjenne entusiasme for dette prosjektet. Uten det går det ikke.

Dessuten må det som sagt mer planmessig og målrettet handling til.
Altså:

MÅL + PLAN + ENTUSIASME

Er lik …… ? Orgasme? LOL, neida… :-D Men altså, jeg tror det er en bra oppskrift! Var bare det jeg ville si.

Ihvertfall satser jeg på det, og så kommer jeg tilbake med en ny PLAN om ikke lenge! Kanskje en ny 28-dagersplan, vi får se.

På tur i Mosvannsparken

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

Sjokoladenissene er tilbake

Sjokoladenisser

Jeg måtte bare ta bilde av disse da jeg var på REMA her om dagen. Før jul i fjor var det en stor utfordring for meg å gå forbi dem, men i år var det ingen sak. Jeg kunne til og med stoppe opp og ta dette bildet uten å bli stresset. Jeg var helt avslappet og vurderte ikke et øyeblikk å kjøpe en. Er det ikke rart?

It’s all in the mind! Hele dramaet finner sted i sinnet. Der tankene i fjor lette febrilsk etter en unnskyldning for å kjøpe en sjokoladenisse, kan jeg i år stå og betrakte nissene med den største sinnsro. Som om de ikke angår meg lengre.

Det er en mental greie. Stikkord er bevisstgjøring—og endring—av tankemønstre. Jeg har jobbet med å omprogrammere min indre «harddisk», og nå høster jeg resultater av arbeidet :-)

PS!
Jeg har oppdatert vektdiagrammet i dag! Klikk på Vektdiagram/Delmål i menyen til høyre.