Jeg samler på skritt…

For halvannen uke siden arrangerte Oriflame Wellness Club en skritteller-konkurranse. Den skal vare frem til 25. mai, og den som klarer å gå flest skritt innen den tid, får en flott premie. Tidspunktet kunne ikke ha vært mer beleilig, så jeg kastet meg på utfordringen med én gang. Det var det flere som gjorde, også. Til nå har vi vært fire stykker som har knivet om å ligge på topp 3-listen om dagene.

14754 skrittFor øyeblikket ligger jeg på 2.-plass! Nummer én på lista har cirka 20000 flere skritt enn meg så langt. Det krever sitt å holde tritt med henne, phu! Men jeg føler konkurranseinstinktet og lar det inspirere meg til å gå stadig lengre turer.

I går gikk jeg cirka 17 km. (1,7 mil)! Jeg er ikke vant til å gå så langt, men jeg ble overrasket over hvor store anstrengelser kroppen faktisk tåler. Visst var jeg stiv, støl og sliten da jeg kom hjem, men i dag var jeg helt fin og klar for å gå ut på tur med skrittelleren igjen. Bildet viser hvor mange skritt jeg har gått i løpet av dagen i dag.

En kan vinne delpremier underveis, også, i form av herlige hudpleieprodukter fra Oriflame.

Hovedpremien er helt utrolig bra: Vinneren får et halvt års (!) gratis forbruk av proteinshaken Natural Balance Shake og Wellness Pack (vitaminer og mineraler)! Proteinshaken har allerede hjulpet meg ned i vekt (se innlegg her og her), så jeg har veldig lyst til å vinne denne premien! Jeg skal gjøre mitt beste.

Premien som venter meg ved målstreken

Som jeg skrev for noen dager siden, trenger jeg noe å strekke meg etter – en skikkelig gulrot som kan hjelpe meg til å stå på det siste stykket til mål. Synlig vekttap på et vektdiagram er ikke noe som gjør meg entusiastisk. For noen av dere er det kanskje inspirerende å se den nedadgående vektkurven min, men for meg har den en ganske annen betydning. For meg står den der til skrekk og advarsel og minner meg om mer enn 2 års slit for å komme ned i vekt – en prosess jeg aldri i livet hadde orket å gjenta en gang til! Derfor liker jeg ikke å klikke- og se på vektdiagrammet mitt engang. Bare synet av det gjør meg utmattet.

Da er det noe annet med bildet nedenfor. Synet av det gjør meg både inspirert og motivert! Som jeg i forrige post lovte at jeg ville avsløre; her er «gulrota» mi – premien jeg skal få når jeg har nådd vektmålet mitt!
Fortsett å lese «Premien som venter meg ved målstreken»

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

(Be)lønningsdag og kredit til en medtrønder

Etter tips fra en trofast leser/kommentator her på bloggen, har jeg endret tankegang i forhold til dette med å belønne meg selv. Tidligere tenkte jeg som følger:

Jeg har vært i ketose i 4 strake uker, jeg har mosjonert jevnlig og tatt av 2,1 kg.. Når jeg er disiplinert og flink såpass lenge ad gangen, begynner jeg etterhvert å tenke og føle at det er på tide med en ekstra belønning. Derfor valgte jeg i går å unne meg en is. Det var en sånn karamell-ispinne fra Isbilen, som mannen min kjøpte for et par-tre uker siden. Å du å du, den smakte vel godt til kaffe’n! Himmel og hav…

Så postet Marit fra Trondheim et par kommentarer (h.h.v. her og her), hvor hun skrev at:

Også tru æ,når du vil belønne dæ me noe etter noen uka igjen, ka me spa, et klesplagg eller noe?

Jeg tror,fortsetter du med å trene som du gjør nå,og belønner deg me andre ting enn mat og godt,blir det resultater på vekta!

Det var nesten så jeg måtte klaske meg i panna og undre meg over hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det selv?! Men så fokusert på mat går det altså an å være, for jeg reflekterte ikke et øyeblikk over andre mulige belønninger enn iskrem og sjokolade. Så anstrengt var/er mitt forhold til mat. Den nye ideen skal Marit ha hele æren for å ha kommet opp med. Tusen takk, Marit! Den trengte jeg din hjelp for å se!  ((Marit er forresten på god vei ned i vekt, hun også, slik som meg ved hjelp av trening og ketolysekuren. Ja, hun er faktisk helt rå på å trene!))

Siden har jeg faktisk fullført en 28-dagers handlingsplan, med godt resultat. Før jeg legger—og iverksetter—en ny, lignende plan, føler jeg det er på sin plass å belønne meg selv for vel gjennomført 28-dagersplan. Vel å merke ikke i form av søtsaker denne gangen, men noe jeg faktisk har myyye mer glede av!

Jeg har således gått til innkjøp av de 7 produktene du ser på bildet nedenfor, som jeg i skrivende stund er bortimot ekstatisk for å ha anskaffet meg! Jeg simpelthen elsker dem og gleder meg vilt til å ta i bruk disse Fortsett å lese «(Be)lønningsdag og kredit til en medtrønder»