Slanking og helse

Nå har jeg vært i tenkeboksen en god stund. Ja, jeg har bedrevet mer tenkning enn slanking en periode nå. Mitt Prosjekt Ned i vekt er ikke ennå fullført, men etter 2 ½ år innser jeg at dette med slanking er noe jeg ikke lengre klarer å engasjere meg for. Tanken på å «bli slank» er blitt mindre vesentlig for meg enn andre ting – som helse, først og fremst.

God helse er et tema som opptar meg stadig mer. Det har fortsatt med kropp å gjøre, og jeg mener fortsatt at kroppsvekten har betydning for helsa. Dessuten; så overvektig som jeg var for 2 ½ år siden, og så andpusten som jeg ble av å bevege meg (med tilhørende smerter i brystet), var det uten tvil det å gå ned i vekt som var det viktigste jeg kunne ta tak i akkurat da.

lailasommer11Etterhvert som kiloene forsvant, ble formen bedre, og jeg kunne trene mer intenst. Senere la jeg om kostholdet til lavkarbo, hvilket skulle vise seg å gi enda flere helsemessige gevinster: Utslett på huden forsvant, og det samme gjorde magetrøbbelet jeg så ofte var plaget med. Bedre tannhelse må også nevnes. Jeg har ikke hatt hull i tennene siden jeg begynte med lavkarbo, og tannlegen har bemerket at det er stor forskjell på før og nå!

På et tidspunkt hadde jeg gått såpass ned i vekt at jeg kunne forlate «stormote»-avdelinger og begynne å kjøpe klær ved vanlige klesbutikker.

Dette har vært litt av en reise. Selv om det fortsatt er et stykke igjen til det uttalte målet mitt (å veie 69 kg.), er livskvaliteten allerede såpass forbedret at jeg vil betegne forskjellen som skjellsettende. Jeg merker at det å være i form og ved god helse betyr mer for meg enn hvilket tall vekten stopper på.

En viktig årsak til at jeg føler det sånn, er nok også de kronisk vonde armene mine, som til stadighet setter meg ut av spill. Forrige uke kunne jeg både øve på piano og gå lange turer i naturen uten problem. De siste fire dagene har jeg sittet her med smerter i venstre skulder, som stråler ned gjennom armen. Når jeg da kompenserer ved å bruke høyrearmen desto mer, går det etterhvert ut over den, også. Slik blir jeg nokså immobilisert. En slik påtvungen passivitet trigger i neste omgang min trang til å overspise, og så har en det gående.

Hva jeg derfor ønsker meg, er ikke først og fremst en slank kropp, men en frisk, sterk og fit kropp!

Jeg fikk booket en time hos fastlegen mandag om 1 uke, men jeg har såpass vondt at jeg nå har ringt og fått fremskjøvet timen til i ettermiddag. Jeg er nokså sikker på at skulderen er betent. Det er ikke første gang det skjer, heller. Dette har jeg hatt to ganger før – én gang i hver skulder. Hva det kommer av, aner jeg ikke – og akkurat dét er veldig frustrerende. Hadde jeg bare visst hvorfor dette skjer eller hva jeg gjør galt, så kunne jeg ha unngått det!

Nå har jeg brukt tre formiddager på å skrive dette innlegget – med høyre hånd – så nå skal jeg avslutte. Når jeg etterhvert blir frisk fra dette her, skal jeg for alvor begynne å trene opp kroppen, slik at den blir sterkere og mer motstandsdyktig. Da blir det ikke å handle om slanking, men om å holde seg fit og i form! Så får den videre vektnedgangen heller komme som en konsekvens derav. Kan hende velger jeg å opprette en ny blogg i den anledning, uten hovedfokus på slanking, men det får jeg bestemme senere.

Henter meg inn

Nå er det lenge siden jeg gjennomførte min 28-dagersplan. Det var ikke meningen at det skulle bli en engangsforeteelse, men jeg må konstatere at det faktisk er gått 7 måneder uten at jeg har fulgt noen spesifikk plan. Er det da rart at mitt Prosjekt Ned i vekt står i stampe? Jeg har hele veien vært fast bestemt på at jeg skal nå målet mitt, men hva er vel et mål, hvis du ikke har noen plan for hvordan du skal komme dit?

Et mål uten en plan er bare et ønske.

Nemlig. Jeg er altså fast bestemt på hva jeg vil – den er grei. Jeg vil få kroppsvekten ned til 69 kg., basta. Men hvis jeg skal oppnå dette – ikke bare ville det – fordrer det altså en plan. Først da kan man kalle det et mål i ordets rette forstand.

Med andre ord trenger min aktivitet å bli mer målrettet. Det er klart at, hadde jeg jevnt over handlet planmessig og målbevisst, så hadde ikke dette prosjektet tatt så lang tid som det gjør. Sannheten er at jeg mistet entusiasmen et sted på veien. Siden dess har det gått svært trått, og etterhvert begynte jeg til og med å oppleve denne bloggen som en byrde mer enn som en inspirasjon. La på meg 6 kg. gjorde jeg også.

Apropos entusiasme… for et herlig ord! Smak på det da, dere! Entusiasme. Finnes det noe som kan måle seg med det å være entusiastisk for noe?! Akkurat nå fremstår det for meg som nettopp den tilstanden jeg ønsker å være i fremfor noen. Ja, den har allerede begynt å gjøre seg gjeldende igjen, merker jeg. Og takk for det! Jeg innser nå at jeg rett og slett trenger å kjenne entusiasme for dette prosjektet. Uten det går det ikke.

Dessuten må det som sagt mer planmessig og målrettet handling til.
Altså:

MÅL + PLAN + ENTUSIASME

Er lik …… ? Orgasme? LOL, neida… :-D Men altså, jeg tror det er en bra oppskrift! Var bare det jeg ville si.

Ihvertfall satser jeg på det, og så kommer jeg tilbake med en ny PLAN om ikke lenge! Kanskje en ny 28-dagersplan, vi får se.

På tur i Mosvannsparken

Pulverkurer – for meg en gåte

Mange overvektige velger visstnok å gå ned i vekt ved hjelp av pulverkurer som erstatning for måltider. Det finnes flere typer – i farten kan jeg komme på NOKA, Cambridge, Nutrilett, Go123 og CampKilo. Selv har jeg ikke prøvd noen av dem, og jeg vurderer det heller ikke nå. Nei, jeg kan faktisk ikke se for meg at det noen gang blir aktuelt for meg å gå på pulverkur.

Helt ærlig, så skjønner jeg ikke greia med sånne pulverkurer. Jovisst er det lettvint, og man går sikkert raskt og effektivt ned i vekt med dem. De inneholder sikkert også endel næringsstoffer, vitaminer og mineraler som kroppen trenger – det tror jeg så gjerne. Det jeg ikke skjønner, er hvordan slike pulverkurer overhodet kan passe for oss ekstra matglade—og derav overvektige—mennesker.

La meg ta et eksempel: Mannen min har et helt annerledes forhold til mat enn jeg har. For ham er mat nærmest et nødvendig onde her i livet. Han synes ofte det er et mas, dette med at man må spise mat flere ganger pr. dag. En gang ga han uttrykk for at han skulle ønske det fantes en pille, som dekket hele kroppens behov for næring og ferdig med det!

Dersom pulverblandingene hadde vært ment for sånne som ham, så hadde jeg skjønt det. Det måtte jo være ideelt, for da kunne de slippe å spise.

Men sånn er det ikke. Tvert imot er pulverkurer ment for oss som i utgangspunktet er så glad i mat at vi ofte spiser mer enn det vi trenger. Vi kan altså velge å kutte ut måltider og erstatte dem med pulver og vann? Hvorfor det? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en fryktelig utilfredsstillende løsning for en matmons. Ei heller er det jo nødvendig å kutte ut måltider. Man kan tross alt gå ned i vekt og samtidig nyte god mat.

Likevel velger visstnok mange frivillig å berøve seg selv den opplevelsen av matglede, for i stedet å leve på pulver og vann. Noen lykkes til og med, og opplever at det fungerer greit på den måten. Der er det noe som skurrer for meg. Lyver de for seg selv, eller hva? Jeg mener; Hvis de faktisk ikke har problemer med å holde seg unna matfatet, hvorfor ble de da så overvektige til å begynne med?

Alt dette er for meg en gåte. Jeg forstår det simpelthen ikke.

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

En følelse får 15 minutters anerkjennelse

Ja ja, så måtte jeg bare innse at det er for sent å bruke den gode, gamle Levis-buksa mi. Jeg hadde gledet meg til igjen å kunne bruke den, men sjansen ble forspilt fordi jeg ikke var klar over hvor mye kroppen hadde krympet.

Midt oppe i all gleden over å ha krympet mer enn jeg trodde, kjente jeg et stikk av noe sårt innvendig. Jeg mener at følelser er til for å anerkjennes, så jeg velger å ta følelsen som det den er, og tillater meg å kjenne på den – et kvarters tid, ihvertfall ;-) Så får det være nok. Lengre enn det har jeg ikke tenkt å pleie ubehaget. Jeg kan jo benytte sjansen til å sette ord på følelsen med det samme, da. Det skal visstnok være viktig å gjøre det, så here goes:

Det jeg føler ved tanken på buksa, ligner mest på… Fortsett å lese «En følelse får 15 minutters anerkjennelse»

Nok et år er gått – og HVILKET år det har vært!!

Vi skriver 10. november 2010, og kalenderen viser at det er to år siden jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt! Min første veiedag var 9. november 2008. I år som i fjor, tar jeg et tilbakeblikk på året som er gått.

Status for nøyaktig ett år siden var 9,5 kg. vekttap. Bare fem dager senere nådde jeg en milepæl da vekten viste at jeg hadde tatt av 10 kg.. På det tidspunktet hadde jeg nettopp lagt om kostholdet. To uker før ettårsmarkeringen gikk jeg nemlig over til lavkarbo.

På ergometersykkelenUtover høsten og vinteren sluttet jeg å trene på treningssenter, for i stedet å gå turer eller sykle på ergometersykkelen hjemme.

Midt i januar nådde jeg «halvveis«-merket og hadde tatt av drøyt 12 kg.. Januar gikk, og med noen ganske få unntak, hadde jeg da i 3 måneder styrt unna sjokolade og annen mat med mye karbohydrater. Utslett på huden var forsvunnet, og likeledes mine gamle plager med stadig tilbakevendende tarmkatarr. Imidlertid uteble den helt store vektnedgangen, som jeg vel hadde forventet ville komme som følge av kostomleggingen. Jeg begynte derfor å bli lei av hele matdisiplinen og skeiet ut med søtsaker flere ganger – naturligvis med den følge at vekten gikk opp istedenfor ned.

Jeg vurderte å ta en periode fri fra slanking, men innså at det å utsette vektnedgangen til senere, ville være stikk i strid med hva jeg egentlig ønsket. Jeg ønsket meg jo nettopp litt mer fortgang i sakene. Derfor Fortsett å lese «Nok et år er gått – og HVILKET år det har vært!!»

Oppsummering av bloggens hittil lengste kommentartråd

Etter antall leserinnspill å dømme, er posten OK, vi får se hvem som ler sist! det mest «populære» blogginnlegget mitt så langt. Jeg har skrevet en aldri så liten oppsummering av den lange tråden, og her følger den.

(NB: Det kan være en fordel å ha lest den aktuelle bloggposten før du leser videre).

Aller først: Det er en kjensgjerning at jeg ikke oppga noen lenke til de omdiskuterte foruminnleggene, så alle innspill jeg fikk, må av den grunn forsåvidt ses på bakgrunn av min gjengivelse alene. (Med unntak av én persons innspill: Julie kom hit nettopp via forumsiden). Når jeg først har valgt å skrive denne oppsummeringen av tråden, kan jeg starte med å rydde den saken av veien en gang for alle. Jeg ønsker fremdeles ikke å lenke til forumet, men jeg kom på en annen måte å fikse biffen på. For å fjerne enhver tvil om hva det var snakk om: Her er et skjermbilde av de aktuelle kommentarene som jeg gjenga:
Fortsett å lese «Oppsummering av bloggens hittil lengste kommentartråd»

– Gjør meg en tjeneste og slutt med den dietten din!

Folk kan få seg til å si de merkeligste ting når du er på slanker’n. Vi er sikkert flere som har erfart det. Det følgende opplevde jeg for noen dager siden.

Forrige uke ble vi invitert til rekeaften sammen med noen bekjente og slektninger av mannen min. Både reker og majones er fin lavkarbomat, så vi takket ja til invitasjonen. Fordi jeg ville unngå å spise brød eller loff til rekene, valgte jeg å ta med meg en liten boks med salat og en avocado hjemmefra. Det gikk helt fint. De andre spiste loffskiver med reker og majones på, mens jeg spiste avocado med reker og majones samt litt salat. Det var forresten både krabber og reker på bordet, og jeg smakte litt krabbe, også.

Dessuten drakk jeg vin. Et og et halvt glass hvitvin tok jeg imot og drakk, med vann ved siden av. Noen stusset over at jeg spiste majones når jeg er på diett (det var både ekte- og lettmajones på bordet, og jeg valgte den ekte). «Hun går ned i vekt ved å spise fett,» sa mannen min, hvoretter jeg forklarte kort om lavkarboens prinsipper.

Etter måltidet ble det servert kaffe, og jeg drakk 2-3 kopper kaffe, også. Cognac til kaffe’n takket jeg nei til, og likeledes Baileys likør (som jo er veeeldig søt). Da en cappuccino-kake kom på bordet, valgte jeg også å stå over. Jeg holdt meg til kaffekoppen og tok i stedet en bit av en AtkinsBar (som jeg alltid har liggende i håndvesken).

Vi var 7 stykker til bords. Tre av oss røykte, og det ble insistert på at vi skulle sitte og røyke ved bordet med de andre. Derfor gjorde vi det. Alt i alt ble det en hyggelig kveld med masse skravling, vitsing og latter. Vi trivdes og koste oss. Da vi skulle dra hjem, ga en bekjent uttrykk for at dette hadde vært kjempetrivelig og at vi måtte gjenta det en gang. Så så hun på meg og la til:
Fortsett å lese «– Gjør meg en tjeneste og slutt med den dietten din!»

Les og lær, snusfornuftige!

Jeg har ingen fysiologisk sykdom som har gjort meg feit. Men jeg bærer på ting som har tvunget meg til å kompensere med mat.

Dette – og mer – skriver Rolf-Arne Schulze i sin bloggpost Takk og lov, noen med tyngde snakker Kari Jaquesson i mot. Jeg anbefaler alle å lese den, men henstiller spesielt til Kari Jaquesson og andre snusfornuftige i den pågående fedme-debatten om å prøve å ta til seg det denne mannen åpent forteller.

Hvis dere gidder, da. Det spørs kanskje…

 

Relaterte poster:

— Vis meg din overvekt, og jeg skal si deg hvem du er! (jan. -08)

OK, vi får se hvem som ler sist!

Ja vel, så nå har jeg opplevd dét, også. Jeg blir latterliggjort av noen på internett. Tenke seg til… Jeg oppdaget det helt tilfeldig idet jeg sjekket webstatistikken for bloggen. Flere besøkende har nemlig kommet hit via et diskusjonsforum, så jeg ble nysgjerrig og klikket meg inn der for å sjekke om noen har omtalt bloggen min der borte og lenket hit. Og ganske riktig, der fant jeg det. Noen har sitert meg på noe jeg har skrevet her i bloggen. Deretter ler de hånlig av meg, som om jeg må være en idiot.

Jeg ønsker ikke å lenke til forumet, men her er avsnittet de har kopiert (fra min post Oppsummering av uke 8):
Fortsett å lese «OK, vi får se hvem som ler sist!»

Et mål uten en plan er ikke SMART

Her en dag kom jeg over en setning som talte til meg:

A goal without a plan is just a wish.

Et mål uten en plan er bare et ønske. Det var en amerikansk kvinne som sa dette i en video på YouTube. (Som jeg tidligere har nevnt, liker jeg å se på YouTube-videoer.) Shanti heter hun, og i likhet med meg begynte hun å gå ned i vekt i 2008 og har fremdeles et stykke igjen til målet. I en video forrige uke inviterte hun seerne sine til å bli med på en 28 dagers utfordring, og det var i den forbindelse hun understrekte viktigheten av å ha en PLAN såvel som et mål å jobbe mot.

28 Day Challenge chartÅ vite hvor du skal eller hva som er målet ditt, er én ting. Men hvordan har du tenkt å komme deg dit? Uten en bestemt plan for dette, har du strengt tatt ikke et mål i ordets rette forstand, men bare et ønske. For å lykkes med en målsetning, må du ha en plan, sier hun og legger til at en slik plan må være både spesifikk, målbar, oppnåelig, realistisk og tidsbundet. Fem kriterier, altså.

Som en hjelp til å huske disse fem kriteriene, introduseres vi for begrepet S.M.A.R.T.-goal (S.M.A.R.T.-mål). Bokstavene S, M, A, R og T står for hvert sitt under-ord og kan således brukes som en sjekkliste når du legger din plan:
Fortsett å lese «Et mål uten en plan er ikke SMART»

Må tenke som en vinner!

Siden den katastrofale uke 32, med selskapeligheter, kakespising og vektoppgang, har jeg holdt meg strengt til lavkarbo. Jeg har vært i ketose i 4 strake uker, jeg har mosjonert jevnlig og tatt av 2,1 kg..

Når jeg er disiplinert og flink såpass lenge ad gangen, begynner jeg etterhvert å tenke og føle at det er på tide med en ekstra belønning. Derfor valgte jeg i går å unne meg en is. Det var en sånn karamell-ispinne fra Isbilen, som mannen min kjøpte for et par-tre uker siden. Å du å du, den smakte vel godt til kaffe’n! Himmel og hav…

Dermed røk jeg naturligvis ut av ketose, og insulinet begynte vel momentant å jobbe med både blodsukker og fettlagring, tenker jeg. Ja ja… Jeg synes nå likevel at det var verdt det, jeg da. For meg er mat nært forbundet med livskvalitet, og jeg nøt virkelig isen til fulle :o)

Når det gjelder neste delmål (-20 kg.), begynner jeg så smått å innse at det på tross av min innsats den siste måneden, nok blir for tøft å komme dit innen 7. oktober. Det føles litt leit, for det betyr i så fall at jeg neppe heller blir ferdig med Prosjekt Ned i vekt i løpet av 2010, slik jeg hadde håpet. Men for all del, det er ikke å anse som et problem. Ikke på noen måte. Et håp er tross alt bare et håp, og blir det ikke innfridd, nei vel, så fører det til en skuffelse, det er ikke verre. Dessuten – når jeg en vakker dag kommer helt i mål, vil seieren uansett veie opp for all motgang og alle skuffelser underveis! Dét er det fine med dette her ;-)

Når det er sagt, må jeg skynde meg å legge til at det fremdeles er mer enn 3 uker igjen til 7. oktober, så det er faktisk for tidlig å se skuffelsen i øynene ennå. Delmålet gjelder enn så lenge, så det er bare å kjøre på, Laila! (Snakker til meg selv her. Noen ganger har jeg nemlig en lei tendens til å erkjenne nederlag før de overhodet er blitt en realitet. Det må jeg slutte med! Bare tapere gjør sånt!)

OK, jeg ligger 2,5 kg. unna delmålet, og det er 23 dager igjen til «fristen» 7. oktober. Altså må jeg i gjennomsnitt ta av… *regne regne* … 109 gram pr. dag (!!) for å klare det. Hjeeelp, jeg trenger en ny tur til Sirdal!! :-O

Motivasjonen er ikke den viktigste drivkraften

Jeg har fått mange kommentarer fra lesere som gir uttrykk for at de er imponert over min utholdenhet og innsats i Prosjekt Ned i vekt. Hege er en av dem. Hun skriver blant annet:

At du klarer å holde motivasjonen oppe over lang tid er godt gjort!

Dette fikk meg til å ville skrive denne posten. For egentlig er jeg ikke så veldig motivert over lang tid ad gangen. Tro meg. Motivasjonen kommer og går stadig vekk, føler jeg. Den er veldig ustabil, og sånn tror jeg faktisk det er for de aller fleste. Ved slanking som varer over en viss tid, kan man ikke basere seg på at motivasjonen holder seg oppe, for sånn fungerer det ikke. Det må ligge noe annet til grunn enn det å føle seg motivert for oppgaven.

Jeg kan fortelle hva det er som først og fremst driver meg og får meg til å holde ut i lengden. Det er et dypt og oppriktig ønske om å bli slank og lett i kroppen. Dette ønsker jeg så sterkt at jeg har satt meg det som mål – et mål jeg er villig til å jobbe hardt (og lenge, om nødvendig) for å oppnå. Og sannelig tar det tid, og jammen er det hardt! I utgangspunktet hadde jeg tross alt en vekt og en kroppsmasseindex som tilsvarte fedme (BMI = 32,9), så det er klart at denne prosessen både tar tid og krever en innsats av meg.

I forrige avsnitt er det to stikkord som er helt vesentlige i en situasjon som min. Det ene er «mål», og det andre er «villig».

Mål
Allerede før jeg tenkte på å opprette Lailas slankeblogg, satte jeg meg som mål å få kroppsvekten ned fra 93,5 til 69 kg.. Det nye tallet presiserer hvor jeg skal hen, det bidrar til at målet blir så konkret for meg som mulig. Det hjelper ikke å være god til å sikte eller beregne, hvis du ikke vet nøyaktig hvor målet er! For å kunne komme dit man vil, er det helt essensielt at man vet hvor—og hvor langt unna—det stedet er. Jo mer nøyaktig, desto bedre. Hvordan skal du forresten kunne vite at du har nådd målet, hvis du ikke på forhånd har definert hvor målet er?! Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er å ha et bestemt mål å jobbe mot…

Villig
Før jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt, spurte jeg meg selv:
— Er jeg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet?
Vel vitende om at det ville kreve veldig mye av meg, tenkte jeg meg godt om, og deretter svarte jeg ja. Jeg var faktisk villig. Så sterkt ønsket jeg dette.

Siden den dagen har jeg vært fast bestemt på å nå målet mitt. Der har du forsåvidt enda et nøkkelord – fast bestemt. Jeg tror nemlig at man er nødt til å være det, for å lykkes med dette. Det nytter ikke å «prøve» å få det til – ikke hvis det er snakk om å gå fra fedme til normalvekt. For å klare det, må en være fast bestemt på å gjennomføre det.

Tilbake til dette med motivasjon, som jeg nevnte innledningsvis. Det er motivasjonen som får deg til å gå løs på en oppgave i utgangspunktet. Motivasjon hjelper deg til å sette i gang, og det er utmerket. Godt føles det, også – ja, nesten berusende, som Jo-hoo, her kommer jeg! :-) Hvis oppgaven er stor og tidkrevende, vil du imidlertid behøve andre drivkrefter etterhvert. Ren motivasjon er som sagt ikke til å stole på i lengden. Om du vil lykkes eller ikke, avhenger av hva slags valg du egentlig tar. Til syvende og sist er det så enkelt som dette:

Enten har du et mål, eller så har du en unnskyldning.

Gå ikke i den fella å satse på at motivasjonen vil holde seg oppe, for det gjør den mest sannsynlig ikke! Manglende motivasjon er da heller ingen legitim unnskyldning for ikke å lykkes (i motsetning til for eksempel sykdom, som kan være det)! Det er ikke motivasjonen det kommer an på!

Her er min oppskrift på suksess:

  1. Sett deg et konkret definert mål om å komme dit du ønsker!
  2. Tenk over hva det vil kreve av deg, og erklær deg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet!
  3. Vær deretter fast bestemt på at du skal nå målet!

En god hjelp underveis kan være å visualisere for ditt indre at du allerede har nådd målet. Gjør dette med jevne mellomrom, og spesielt når du trenger inspirasjon. Lukk øynene og se for deg at du holder på med noe, hvordan det oppleves og hvordan du føler deg da. Prøv å gjøre bildene så levende og detaljerte som mulig, slik at du virkelig kan leve deg inn i og kjenne på hvordan den nye situasjonen vil bli for deg. Dette gjør jeg selv ganske ofte, og hver gang blir jeg fylt med glede og sitrende forventning til det som skal bli min nye virkelighet! :-)

Mine tanker om det å utlevere seg på en slik blogg

I gårdagens VG-artikkel om meg og tre andre slankebloggere, siterte avisen Hege Gade ved Senter for sykelig overvekt, Helse Sør-øst i Tønsberg. Ifølge papirutgaven av VG skal hun ha uttalt følgende:

Før du kringkaster private opplysninger, som bilder, egne opplevelser, private tanker og følelser, bør du tenke gjennom følgende:

  • Hvor greit er det for deg at «alle» skal vite private ting om deg og eventuelt hvordan du ser ut?
  • Hva gjør du når nedturene i vekttapsprosessen kommer, og er du forberedt på ulike reaksjoner da?
  • Vil en slik blogg føre til at du blir enda mer kroppsfiksert og selvopptatt?
  • Hvor komfortabel og forberedt er du på alle typer tilbakemeldinger på deg selv – også eventuelle negative?

Her er mine egne tanker om disse problemstillingene:

Fortsett å lese «Mine tanker om det å utlevere seg på en slik blogg»