Skjerpings

Jeg har ikke vært i slankemodus på flerfoldige uker. Lagt på meg har jeg også, for jeg har spist endel snop. Denne uka har jeg tatt meg sammen. Jeg holder meg til lavkarbo og går lange turer.

I går varte turen 2 timer og 20 minutter. I dag ble det 1 times tur.

På tur rundt Mosvannet, 24. februar 2011

Jeg går raskt, slik at pulsen stiger og jeg blir varm i kroppen. Da jeg kom hjem, tok jeg sit-ups og noen andre øvelser på gulvet. Etterpå tok jeg en vanilje-proteinshake, og nå har jeg laget meg lavkarbo-pizza til middag.

Lavkarbo-pizza slik jeg liker den

Føler meg veldig god i kroppen, og nå skal jeg kose meg. Nam nam!

Jeg samler på skritt…

For halvannen uke siden arrangerte Oriflame Wellness Club en skritteller-konkurranse. Den skal vare frem til 25. mai, og den som klarer å gå flest skritt innen den tid, får en flott premie. Tidspunktet kunne ikke ha vært mer beleilig, så jeg kastet meg på utfordringen med én gang. Det var det flere som gjorde, også. Til nå har vi vært fire stykker som har knivet om å ligge på topp 3-listen om dagene.

14754 skrittFor øyeblikket ligger jeg på 2.-plass! Nummer én på lista har cirka 20000 flere skritt enn meg så langt. Det krever sitt å holde tritt med henne, phu! Men jeg føler konkurranseinstinktet og lar det inspirere meg til å gå stadig lengre turer.

I går gikk jeg cirka 17 km. (1,7 mil)! Jeg er ikke vant til å gå så langt, men jeg ble overrasket over hvor store anstrengelser kroppen faktisk tåler. Visst var jeg stiv, støl og sliten da jeg kom hjem, men i dag var jeg helt fin og klar for å gå ut på tur med skrittelleren igjen. Bildet viser hvor mange skritt jeg har gått i løpet av dagen i dag.

En kan vinne delpremier underveis, også, i form av herlige hudpleieprodukter fra Oriflame.

Hovedpremien er helt utrolig bra: Vinneren får et halvt års (!) gratis forbruk av proteinshaken Natural Balance Shake og Wellness Pack (vitaminer og mineraler)! Proteinshaken har allerede hjulpet meg ned i vekt (se innlegg her og her), så jeg har veldig lyst til å vinne denne premien! Jeg skal gjøre mitt beste.

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

I påvente av neste milepæl

Vi er inne i førjulstiden, og det ser ut til at begrepet advent får en helt spesiell betydning for meg dette året. Jeg hadde veiedag i går, og vekten stoppet på 74,4 kg.. Bare 900 gram til, så har jeg tatt av 20 kg.! Det har vært mitt delmål siden juni (!), så jeg ser virkelig frem til den dagen jeg passerer den milepælen.

Forøvrig kan jeg nå skimte også det endelige målet i horisonten! Jeg ligger bare 5,4 kg. fra målstreken, dere!!

Ellers, når det gjelder nederlaget ved å ha mistet/tapt ens favorittklesplagg, er det aldri så galt at det ikke er godt for noe. OK, jeg måtte gi slipp på «drømmen» om å gå med Levis-buksa mi, men hva har jeg fått i stedet?!

Ny outfitEn splitter ny outfit! Ikke fra en stormote-avdeling denne gangen, men fra en helt vanlig klesbutikk!

Jeg kan til og med gå med støvletter, jo. Tenk, det har jeg aldri gjort før! Bortsett fra ridestøvlettene jeg brukte som hestejente da jeg var tenåring, har jeg aldri eid et par støvletter. Da var det kanskje på tide, eller??
:-D

Jeg føler meg meget vel i disse klærne – faktisk mer vel enn jeg ville ha følt meg i Levis-buksa, tror jeg. De er ytterst behagelige å ha på, og jeg nyter det!

Var de ikke fine, forresten? Hver sin smak, selvsagt. Selv falt jeg helt for disse plaggene da ekspeditøren fant dem frem, en etter en. Jeg måtte nemlig ha hjelp til å finne «min stil», for jeg hadde i utgangspunktet ikke mer enn en vag anelse om hva jeg var ute etter. Ekspeditøren var således av uvurderlig betydning for meg. Jeg hadde aldri i livet klart å sette sammen denne outfiten uten henne. She made my day, rett og slett (og jeg hennes? Jeg tror hun var glad for dette salget, hehe, for jeg kjøpte enda flere ting, også). Hurra for dyktige og serviceinnstilte butikkekspeditører!

Kall meg gjerne forfengelig, for det er utvilsomt en side ved meg, det også. Og hva så?
Som jeg svarte til VG da jeg stod frem i avisen sist vår:
Fortsett å lese «I påvente av neste milepæl»

28-dagersplanen: Oppsummering av uke 1

28-dagersplan uke 1

Den første uka av min 28-dagers plan er overstått, og yay, jeg har fått et smilefjes! (Klikk på bildet for å forstørre.) Mr. Smiley er fornøyd med min innsats så langt. Jeg har gjort det jeg skulle – trent på ELIXIA 3 x 1 time, samt drukket 2 liter vann hver dag.

Vekten er også glad; jeg har tatt av 0,6 kg. denne uka :-) OK, det er vel bare de 600 grammene jeg la på meg forrige uke, som dermed gikk av igjen, men det føles bra uansett.

Allerede nå merker jeg fordelen ved å ha en spesifikk plan å gå etter. Det er mye lettere å forholde seg til hva jeg skal gjøre helt konkret, enn å la dagsformen bestemme, hadde jeg nær sagt. Det er ingen tvil om at denne planen hjelper meg til å stå på. Jeg sier ikke at det er lett, for det krever saktens noe av meg. Det har vært en utfordring å komme meg på trening 3 ganger denne uka, og jeg må vedgå at det er vanskelig akkurat nå å se for seg at dette skal bli en vane. Skjønt, det er jo nettopp det det bør bli!

Mitt håp er at selv om det er nokså krevende akkurat nå, så vil det å gå på treningssenteret etterhvert kunne oppleves som ren rutine – noe jeg bare gjør, liksom. Ah, hvor supert hadde ikke det vært! Jeg er litt misunnelig på dem som allerede har det sånn. Mon tro om det også kan bli meg? Hvis jeg kjenner etter, er tanken både forlokkende og skremmende på én gang. Der står jeg altså nå. Med andre ord er jeg mentalt ikke helt klar for å omfavne en sånn livsstil ennå.

Men vi får se. Kanskje kan gjennomføringen av min 28-dagers plan få en viss effekt som vil endre hvordan jeg opplever det å dra på trening? Uansett, nå går jeg ihvertfall løs på uke nummer to!
:-)

Jeg har en plan!

Nå har jeg laget ferdig den planen som jeg skrev om for 3 dager siden. Det ble noe à la den 28 Day Challenge som jeg fikk idéen til via en YouTube-kanal jeg følger.

Jeg er allerede i gang med å sette planen ut i livet :-) Jeg begynte nemlig i går, så dagen i dag er den andre av de ialt tjueåtte dagene planen gjelder for. Og her ser dere planen min – ta-da!

28-dagers plan

Dette er en plansje jeg har laget. Den er forholdsvis stor, og den skal henge på kjøleskapet (såsnart jeg finner de runde magnetene vi har liggende et eller annet sted). Den er vel i og for seg nokså selvforklarende, men min målsetning (som står med grønn farge under overskriften) er altså at jeg skal trene på ELIXIA minimum 1 time 3 ganger pr. uke + at jeg skal drikke 2 liter vann hver dag. Dette kvalifiserer til å være et såkalt S.M.A.R.T-goal fordi det er:
Fortsett å lese «Jeg har en plan!»

Motivasjonen er ikke den viktigste drivkraften

Jeg har fått mange kommentarer fra lesere som gir uttrykk for at de er imponert over min utholdenhet og innsats i Prosjekt Ned i vekt. Hege er en av dem. Hun skriver blant annet:

At du klarer å holde motivasjonen oppe over lang tid er godt gjort!

Dette fikk meg til å ville skrive denne posten. For egentlig er jeg ikke så veldig motivert over lang tid ad gangen. Tro meg. Motivasjonen kommer og går stadig vekk, føler jeg. Den er veldig ustabil, og sånn tror jeg faktisk det er for de aller fleste. Ved slanking som varer over en viss tid, kan man ikke basere seg på at motivasjonen holder seg oppe, for sånn fungerer det ikke. Det må ligge noe annet til grunn enn det å føle seg motivert for oppgaven.

Jeg kan fortelle hva det er som først og fremst driver meg og får meg til å holde ut i lengden. Det er et dypt og oppriktig ønske om å bli slank og lett i kroppen. Dette ønsker jeg så sterkt at jeg har satt meg det som mål – et mål jeg er villig til å jobbe hardt (og lenge, om nødvendig) for å oppnå. Og sannelig tar det tid, og jammen er det hardt! I utgangspunktet hadde jeg tross alt en vekt og en kroppsmasseindex som tilsvarte fedme (BMI = 32,9), så det er klart at denne prosessen både tar tid og krever en innsats av meg.

I forrige avsnitt er det to stikkord som er helt vesentlige i en situasjon som min. Det ene er «mål», og det andre er «villig».

Mål
Allerede før jeg tenkte på å opprette Lailas slankeblogg, satte jeg meg som mål å få kroppsvekten ned fra 93,5 til 69 kg.. Det nye tallet presiserer hvor jeg skal hen, det bidrar til at målet blir så konkret for meg som mulig. Det hjelper ikke å være god til å sikte eller beregne, hvis du ikke vet nøyaktig hvor målet er! For å kunne komme dit man vil, er det helt essensielt at man vet hvor—og hvor langt unna—det stedet er. Jo mer nøyaktig, desto bedre. Hvordan skal du forresten kunne vite at du har nådd målet, hvis du ikke på forhånd har definert hvor målet er?! Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er å ha et bestemt mål å jobbe mot…

Villig
Før jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt, spurte jeg meg selv:
— Er jeg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet?
Vel vitende om at det ville kreve veldig mye av meg, tenkte jeg meg godt om, og deretter svarte jeg ja. Jeg var faktisk villig. Så sterkt ønsket jeg dette.

Siden den dagen har jeg vært fast bestemt på å nå målet mitt. Der har du forsåvidt enda et nøkkelord – fast bestemt. Jeg tror nemlig at man er nødt til å være det, for å lykkes med dette. Det nytter ikke å «prøve» å få det til – ikke hvis det er snakk om å gå fra fedme til normalvekt. For å klare det, må en være fast bestemt på å gjennomføre det.

Tilbake til dette med motivasjon, som jeg nevnte innledningsvis. Det er motivasjonen som får deg til å gå løs på en oppgave i utgangspunktet. Motivasjon hjelper deg til å sette i gang, og det er utmerket. Godt føles det, også – ja, nesten berusende, som Jo-hoo, her kommer jeg! :-) Hvis oppgaven er stor og tidkrevende, vil du imidlertid behøve andre drivkrefter etterhvert. Ren motivasjon er som sagt ikke til å stole på i lengden. Om du vil lykkes eller ikke, avhenger av hva slags valg du egentlig tar. Til syvende og sist er det så enkelt som dette:

Enten har du et mål, eller så har du en unnskyldning.

Gå ikke i den fella å satse på at motivasjonen vil holde seg oppe, for det gjør den mest sannsynlig ikke! Manglende motivasjon er da heller ingen legitim unnskyldning for ikke å lykkes (i motsetning til for eksempel sykdom, som kan være det)! Det er ikke motivasjonen det kommer an på!

Her er min oppskrift på suksess:

  1. Sett deg et konkret definert mål om å komme dit du ønsker!
  2. Tenk over hva det vil kreve av deg, og erklær deg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet!
  3. Vær deretter fast bestemt på at du skal nå målet!

En god hjelp underveis kan være å visualisere for ditt indre at du allerede har nådd målet. Gjør dette med jevne mellomrom, og spesielt når du trenger inspirasjon. Lukk øynene og se for deg at du holder på med noe, hvordan det oppleves og hvordan du føler deg da. Prøv å gjøre bildene så levende og detaljerte som mulig, slik at du virkelig kan leve deg inn i og kjenne på hvordan den nye situasjonen vil bli for deg. Dette gjør jeg selv ganske ofte, og hver gang blir jeg fylt med glede og sitrende forventning til det som skal bli min nye virkelighet! :-)

Nå skal de siste kiloene av!

Hei og hå! Jeg har unnet meg drøyt 3 ukers pause fra slanking og veiing, og det var godt! Å ta den pausen var et riktig valg, føler jeg. Jeg har nok dermed gått litt opp i vekt, men det var likevel verdt det, for nå føler jeg atter en ny giv. Det har jeg ikke gjort på lenge.

I morgen søndag skal jeg oppdatere vektdiagrammet, og så går jeg løs på resten av kiloene som gjenstår! Forhåpentligvis vil jeg greie å nå målet og veie 69 kg. i løpet av 2010.

Mitt neste delmål er imidlertid 20 kg. vekttap, så det er det jeg tar sikte på aller først. Lone inspirerer meg i så måte, for hun har nylig passert -20 kg.! Etter å ha ligget helt likt i løypa en stund, har hun nå gått forbi meg, hehe :o) Vi konkurrerer ikke, men det er gøy å følge med noen som er på tilnærmet samme stadium som meg i slankingen (selv om hun er myyye yngre enn meg, da – under halvparten av min alder :-).

Det er godt å være tilbake!

17. juli 2010

Tiden går, så kanskje jeg bare skulle…

Her kunne jeg ha skrevet et innlegg om at jeg egentlig bare føler for å gi opp – kapitulere og legge hele slankeprosjektet bak meg. Sånn føler jeg det, nemlig. «Problemet» er bare at jeg forbyr meg selv å gi opp, så det er ingen vits i å tenke i de baner engang. I stedet lar jeg denne posten handle om delmål, tidsrammer, motivasjon og disiplin.

Jeg har allerede estimert at jeg skal være ferdig med prosjektet i midten av juni 2010, det vil si om knapt 10 måneder. Siden dette fordrer et gjennomsnittlig vekttap på 1,7 kg. pr. måned, kan jeg regne meg frem til at mitt neste delmål bør nås innen 27. september.

Neste delmål er et vekttap på 10 kg., og for å være i rute, må jeg altså oppnå dette innen fem uker fra i dag! Fortsett å lese «Tiden går, så kanskje jeg bare skulle…»