Tiden går, så kanskje jeg bare skulle…

Her kunne jeg ha skrevet et innlegg om at jeg egentlig bare føler for å gi opp – kapitulere og legge hele slankeprosjektet bak meg. Sånn føler jeg det, nemlig. «Problemet» er bare at jeg forbyr meg selv å gi opp, så det er ingen vits i å tenke i de baner engang. I stedet lar jeg denne posten handle om delmål, tidsrammer, motivasjon og disiplin.

Jeg har allerede estimert at jeg skal være ferdig med prosjektet i midten av juni 2010, det vil si om knapt 10 måneder. Siden dette fordrer et gjennomsnittlig vekttap på 1,7 kg. pr. måned, kan jeg regne meg frem til at mitt neste delmål bør nås innen 27. september.

Neste delmål er et vekttap på 10 kg., og for å være i rute, må jeg altså oppnå dette innen fem uker fra i dag! Og så jeg som har 2,5 kg. igjen! Det var dumt av meg å ikke benytte denne siste halvannen uka konstruktivt, men det har jeg altså ikke gjort. Sant å si har jeg gått som i en døs i mange uker og ikke giddet foreta meg så mye.

Hva er det jeg venter på?!
Jeg har ikke noe godt svar på det, jeg aner ikke. Det er jo forsåvidt en kjensgjerning at jeg mangler motivasjon, det må innrømmes. Men hva så? At jeg ikke er motivert, hva betyr det? Jo, det betyr at jeg ikke er motivert, punktum. Hverken mer eller mindre. Det er ingenting som heter at man må føle seg så og så motivert for å kunne gjøre et eller annet. Man er tross alt ikke avhengig av motivasjon (å hevde det er bare en unnskyldning). Er man ikke motivert for å gjøre en jobb, så gjør man den likevel! Sånn er det det fungerer.

Eller som Nike sier det: Just do it. (Et glimrende ordspråk, når jeg tenker på det.)

Enten gjør man det, eller så gjør man det ikke. Så forbanna enkelt er det. Å utsette det betyr å IKKE gjøre det, Laila. Ja, nå skriver jeg til meg selv her. For jeg snakker ikke om tilfeller hvor man faktisk har en legitim unnskyldning for å utsette å trene, jeg snakker om tilfeller som mitt. Og for meg kan det faktisk sies så enkelt som at jeg hver eneste dag tar valget om å enten gjøre det, eller ikke gjøre det. Jeg er nemlig frisk som en fisk og feiler ingenting, så alt ligger til rette for at jeg skal kunne lykkes med å gjennomføre dette prosjektet innen juni neste år. Og så driver jeg og kaster bort dag etter dag, ja uke etter uke, uten å jobbe disiplinert mot målet!? Hva er det for slags tull?!

— Get real, ville Dr. Phil ha sagt til meg.

Ja ja, tiden går, så kanskje jeg bare skulle…

Slutt på praten! Herfra er det ren selvdisiplin som gjelder – motivert eller ikke motivert, det spiller ingen rolle. Ja, fader heller, altså..

(Tok jeg munnen for full? Watch me ;)



Both comments and pings are currently closed.

1 kommentar til “Tiden går, så kanskje jeg bare skulle…”

  1. [...] Det verste er når nedturen er selvforskyldt. Ikke fordi jeg frykter negative reaksjoner utenfra, for dét er likevel ingenting i forhold til den dårlige selvfølelsen jeg allerede da har pådratt meg selv ved ikke å gjøre det jeg skulle. Hva jeg gjør da? Vel, jeg gir meg selv en ny sjanse, jeg tillater meg å ta et nytt og bedre valg. (Hva annet kan jeg gjøre?) Her er et eksempel som viser hvordan jeg tidligere taklet nettopp en sånn selvforskyldt nedtur: Tiden går, så kanskje jeg bare skulle… [...]

Powered by WordPress | Find Cheap Phones at Bestincellphones.com. | Find the Best CD Rates online, Free Cell Phone Deals and Fat burning Furnace Review