Mine tanker om det å utlevere seg på en slik blogg

I gårdagens VG-artikkel om meg og tre andre slankebloggere, siterte avisen Hege Gade ved Senter for sykelig overvekt, Helse Sør-øst i Tønsberg. Ifølge papirutgaven av VG skal hun ha uttalt følgende:

Før du kringkaster private opplysninger, som bilder, egne opplevelser, private tanker og følelser, bør du tenke gjennom følgende:

  • Hvor greit er det for deg at «alle» skal vite private ting om deg og eventuelt hvordan du ser ut?
  • Hva gjør du når nedturene i vekttapsprosessen kommer, og er du forberedt på ulike reaksjoner da?
  • Vil en slik blogg føre til at du blir enda mer kroppsfiksert og selvopptatt?
  • Hvor komfortabel og forberedt er du på alle typer tilbakemeldinger på deg selv – også eventuelle negative?

Her er mine egne tanker om disse problemstillingene:

Hvor greit er det for deg at «alle» skal vite private ting om deg og eventuelt hvordan du ser ut?
Hvordan jeg trener, hvordan jeg ser ut og hvor mye jeg veier, går ikke under «private ting», slik jeg ser det. Om jeg går i butikken eller på treningssenteret, for eksempel, kan jo alle se hvordan jeg ser ut, hvordan jeg trener og sånn cirka hvor mye jeg veier. Hva så? Det eneste jeg presenterer og som kan sies å være litt privat, er min tendens til å overspise. Det er tre grunner til at jeg har valgt å fortelle åpent om dette:

  • For det første er mitt matinntak høyst relevant i forhold til vektreduksjonen.
  • For det andre virker det forløsende og dermed frigjørende for meg å være ærlig om hvordan det ligger an. Da slipper jeg å bruke så mye energi på å holde det hemmelig. Overspising som foregår i det skjulte, er befengt med skam og skamfølelse og har en tendens til å bare bli forsterket av selve hemmeligholdet. Dette sier jeg av egen erfaring.
  • For det tredje – og ikke minst – tror jeg at min åpenhet kan være av verdi for andre som overspiser men som kanskje ikke våger å innrømme eller snakke om det.

Med andre ord; det blir en vinn/vinn-situasjon. Så ja, det synes jeg er helt greit :-)

 

Hva gjør du når nedturene i vekttapsprosessen kommer, og er du forberedt på ulike reaksjoner da?
Det spørs om nedturen er selvforskyldt eller ikke. Snakker vi om nedtur i form av en skuffelse («søren og, vekten har jo stått stille i to uker!») eller nedtur i betydningen «huff, jeg har unnlatt å gjøre det jeg skulle, og nå ser jeg konsekvensen av det»?
Jeg har erfart begge deler. Skuffelser kan forekomme, men sånn er jo livet. En skuffelse er pr. definisjon bare en uinnfridd forventning. Du forventer et eller annet, som så ikke inntreffer. Ingenting å gjøre med det.

Det verste er når nedturen er selvforskyldt. Ikke fordi jeg frykter negative reaksjoner utenfra, for dét er likevel ingenting i forhold til den dårlige selvfølelsen jeg allerede da har pådratt meg selv ved ikke å gjøre det jeg skulle. Hva jeg gjør da? Vel, jeg gir meg selv en ny sjanse, jeg tillater meg å ta et nytt og bedre valg. (Hva annet kan jeg gjøre?) Her er et eksempel som viser hvordan jeg tidligere taklet nettopp en sånn selvforskyldt nedtur: Tiden går, så kanskje jeg bare skulle…

 

Vil en slik blogg føre til at du blir enda mer kroppsfiksert og selvopptatt?
Det vil den helt sikkert. Skjønt, det må jo ikke nødvendigvis være negativt. Erfaringen med å bli slankere, når du i utgangspunktet var sterkt overvektig, er jo i seg selv en høyst kroppslig—men positiv—opplevelse. En må kunne tillate seg å kjenne litt på det og gjerne nyte følelsen, også. Hvorfor skulle vel en kvinne som tidligere hadde fedme, unngå å kjenne på den glede som ligger i å endelig kunne velge flotte moteklær, for eksempel? Er forfengelighetens gleder bare for dem som har kunnet velge og vrake hele sitt liv?

 

Hvor komfortabel og forberedt er du på alle typer tilbakemeldinger på deg selv – også eventuelle negative?
Jeg tenker som følger: Det finnes så mange forskjellige folk, så en risikerer jo å kunne få alle slags bemerkninger, ikke minst på internett. Man kan ikke være enig med alle, og ikke alle behøver å like eller støtte deg. Hvis noen gir meg en negativ tilbakemelding som jeg føler treffer meg, vil det sikkert føles ubehagelig, men det tåler jeg da.
Both comments and pings are currently closed.

15 kommentarer til “Mine tanker om det å utlevere seg på en slik blogg”

  1. Synne sier:

    Hei!
    Ikke bry deg om hun helse sør-øst hurpa du!
    Synes du gjør en utrolig bra jobb, og finner bloggen din veldig motiverende. Og nå som bikini sesongen nærmerer seg skremmende kjapt er det bare å stå på!
    Go Laila Go! =)

  2. Laila sier:

    Hei Synne,

    og takk for oppmuntringen!
    Jeg synes det er vel verdt å tenke over spørsmålene som Hege Gade reiser, dersom man vurderer å utlevere seg på nettet. Det er tross alt aktuelle problemstillinger, som man høyst sannsylig vil bli stående overfor i en slik sammenheng. Like greit å være føre vàr, tror jeg.

  3. Anne Hamang sier:

    Hei Laila,
    du er supermotiverende!! Er veldig enig i alt du skriver, og særlig det med at det er godt å komme unna skammen. Det er en altoverskyggende del av overvektsproblematikken. Poenget er jo at alle er ikke like. Med allerede lav selvbilde er det ikke sikkert at det er riktig å «utsette» seg for dette i tillegg.
    Når det er sagt, så kan man jo gjøre det så privat man vil, samt at det er viktig at du ikke bli avhengig av andres tilbakemelding for å føle deg bra ;) Det er viktig at livet har flere faser enn bare vektreduksjon, ellers kan det bli en smell den dagen alle kiloene er borte.
    Gleder meg til å lese mer på bloggen din, du virker jo veldig reflektert og ser ut til å ha kommet langt på vei med å ta kontroll over eget liv og hverdag.

    Alle gode ønsker for fortsatt suksess!!
    Anne Hamang

  4. Nina sier:

    Hei Linda

    Synes du er god som har en slik blogg! Kan tenke meg det er motiverende med tilbakemeldinger og ikke minst ha vekttapet «svart på hvitt»!

    Synes bare du skal fortsette, og ikke tenke på hva som ble skrevet i VG.
    Det var nok mer generelt, og det er nok en del som ikke tåler f.eks. kritikk og negative tilbakemeldinger. Finnes jo dessverre alltid dem som MÅ skrive noe dritt!

    Stå på, du har vært knallgod! Trenger absolutt motivasjon selv, så jeg får kikke innom deg igjen ;)
    Hilsen Nina

  5. Nina sier:

    …hehe beklager, ser at jeg har klart å skrive feil navn over her.

    Skal jo selvfølgelig stå HEI LAILA!!

    Lykke til videre!!!

    Nina

  6. Laila sier:

    Nina,

    Hvis du ønsker det, kan jeg gå inn og rette opp feilen i din første kommentar.
    Gi beskjed i så fall.
    ?

  7. Laila sier:

    Hei, Anne Hamang!

    At skam er en altoverskyggende del av overvektsproblematikken, kan jeg ikke uten videre si meg enig i. Ihvertfall forbinder ikke jeg overvekt med hverken skam eller lavt selvbilde. Skammen jeg nevnte, knyttet jeg til det å drive å overspise i skjul fra ens omgivelser.
    Det finnes nok noen som føler skam eller har dårlig selvbilde på grunn av sin overvekt, men de vil vel neppe vurdere å utlevere seg på denne måten til å begynne med.

    Ja, det er viktig å ikke bli/være avhengig av andres tilbakemelding for å føle seg bra, det er jeg veldig enig med deg i! Det som til syvende og sist betyr noe, er hvordan man har det med seg selv.

    Likeledes det du nevner om å la livet handle om mer enn bare vektreduksjonen. Bra påpekt!

    Takk for et fint innspill (og for ros)!

  8. Laila sier:

    Hei Nina!

    Det var generelle råd fra Hege Gade, ja. Åpenbart. Gode råd, også, vil jeg si. Jeg synes det er vel verdt å stille seg slike sentrale spørsmål som hun setter opp, hvis man vurderer å utlevere seg i en slik blogg (for som du sier, er det jo alltid noen som MÅ skrive noe dritt, for eksempel).

    Jeg oppfattet ikke rådene som en kritisk pekefinger mot min egen utleverende bloggestil. Jeg syntes bare at vinklingen manglet et aspekt, nemlig hvilke fordeler (ikke bare ulemper) det kan ha å være åpen om ting utad. Med denne posten ville jeg derfor formidle hva slags innstilling jeg personlig har til problemstillingen – og dermed; hvorfor jeg har valgt å stå såpass åpent frem som jeg gjør. :-)

    PS: Tusen takk for lykkeønskning og ros!

  9. cecilie sier:

    Jeg har bare noen spørsmål til deg, som jeg håper på å få svar på :)
    1. hvor ofte spiser du i døgnet ?
    2. spiser du usunn mat til daglig?
    3. hva pleier du å spise til vanlig?
    4. Tror du sånn 40 dagers tabletter hjelper idet heletatt?

    Det var da noen ting jeg lurte på, jeg håper veldig på ett fint svar ! :):)

  10. Laila sier:

    Hei cecilie!

    Jeg spiser et måltid cirka hver fjerde-femte time, for eksempel:

    Frokost: 2 kokte egg, noen sardiner og 1 skive soyaproteinbrød med smør og pålegg
    Lunsj: Bacon + 3 stekte egg
    Middag: Wok’ede grønnsaker med kyllingfilet
    Kvelds: Tunfisksalat

    Ellers, som snacks spiser jeg Atkins Bar, Bacon Krisp, litt peanøtter, sukkererter, cherrytomater, oliven eller ost.

    Dessuten drikker jeg ca. 2 liter vann pr. dag.

    Usunn mat, hmmm.. Hvilken mat er det? Jeg vet ikke om jeg spiser noe usunn mat, egentlig.

    40 dagers tabletter har jeg ingen kjennskap til. Aner ikke hva det er snakk om.

  11. Lone sier:

    Hei Laila. Har sett på bloggen din i kveld, og begynte fra starten av.
    Du er ei utrolig flott dame som jeg er sikker på insprirer veldig mange andre til å gå ned i vekt.

    Syns det er utrolig bra at du vil dele dette med andre, kjenner selv at du gir meg masse motivasjon. Så en stor takk til deg :-)

  12. GirlofNorway sier:

    Det er på inspirasjon av deg at jeg nå selv også har laget min egen slankeblogg.
    Selv kjemper jeg mot dørstokkmila og søthungeret – som igjen fører til overspising. Det er faktisk godt å se at man ikke er alene og lese andres suksesshistorier, men også nedturene. Nedturer vil komme når man slanker seg, man vil komme utfor fristelser. Noen ganger faller man for de, andre ganger klarer man å holde seg.

    Når man er voksen vet man vel hvilke følger det kan få å «utlevere» seg selv på nettet. Og man er voksen nok til å ta den vurderingen selv. Uten at man skal møte på nesevise mennesker som skal fortelle en hvordan man skal oppføre seg.

    Med din suksess synes jeg jammen meg du fortjener å få rope ut til verden den jobben du har lagt ned og resultatet du har oppnådd!
    Også med tanke på at du er til inspirasjon for andre.
    Om man drar dette litt lengre og leker litt med tanken..
    Din blogg er til inspirasjon for andre som mer eller mindre bør gjennomgå en livsstilsendring, som meg selv. Ved å være den inspirasjonen hindrer man kanskje noen i å få livsstilssykdommer som staten må bruke mye penger på. Det er jo en vinn-vinn situasjon, for alle parter.

    Jeg har på ny valgt bort livsstilssykdommer – fordi jeg leste om deg på VGNett! Takk :)

  13. Laila sier:

    Hei Lone!

    Velkommen hit, og tusen takk for den koselige kommentaren! Den varmer :o)

  14. Laila sier:

    Hei GirlofNorway!

    Åh, så glad jeg blir for det du sier! Jeg har lenge hatt et håp om at bloggen kunne inspirere andre som trenger å ta av endel overvekt, men på et tidspunkt «innså» jeg vel at progresjonen min går for sakte til å kunne være særlig inspirerende for noen. Dermed mistet jeg nesten det håpet (men bare nesten, for heldigvis var det noen få som ga uttrykk for at det var spennende å følge med). Det er nettopp eksempler som det du nå beskriver, som vekker min ambisjon til live igjen: Tenk om noen som leser, begynner seriøst å gjøre noe med sin egen overvekt, slik at de kan unngå overvektsrelaterte livsstilssykdommer!

    Og det gjør du! Du har tatt et viktig valg, du nå, ser jeg. Hurra, jeg er så glad for deg! Herfra kan det bare gå den rette veien. Stå på, jente, og unn deg selv å oppleve at du når ditt mål (om det enn er å gå med bunad eller hva)! Ingenting gir en bedre følelse enn det.

    Mange takk for din tilbakemelding!

  15. […] meg gjerne forfengelig, for det er utvilsomt en side ved meg, det også. Og hva så? Som jeg svarte til VG da jeg stod frem i avisen sist […]

Powered by WordPress | Find Cheap Phones at Bestincellphones.com. | Find the Best CD Rates online, Free Cell Phone Deals and Fat burning Furnace Review