Motivasjonen er ikke den viktigste drivkraften

Jeg har fått mange kommentarer fra lesere som gir uttrykk for at de er imponert over min utholdenhet og innsats i Prosjekt Ned i vekt. Hege er en av dem. Hun skriver blant annet:

At du klarer å holde motivasjonen oppe over lang tid er godt gjort!

Dette fikk meg til å ville skrive denne posten. For egentlig er jeg ikke så veldig motivert over lang tid ad gangen. Tro meg. Motivasjonen kommer og går stadig vekk, føler jeg. Den er veldig ustabil, og sånn tror jeg faktisk det er for de aller fleste. Ved slanking som varer over en viss tid, kan man ikke basere seg på at motivasjonen holder seg oppe, for sånn fungerer det ikke. Det må ligge noe annet til grunn enn det å føle seg motivert for oppgaven.

Jeg kan fortelle hva det er som først og fremst driver meg og får meg til å holde ut i lengden. Det er et dypt og oppriktig ønske om å bli slank og lett i kroppen. Dette ønsker jeg så sterkt at jeg har satt meg det som mål – et mål jeg er villig til å jobbe hardt (og lenge, om nødvendig) for å oppnå. Og sannelig tar det tid, og jammen er det hardt! I utgangspunktet hadde jeg tross alt en vekt og en kroppsmasseindex som tilsvarte fedme (BMI = 32,9), så det er klart at denne prosessen både tar tid og krever en innsats av meg.

I forrige avsnitt er det to stikkord som er helt vesentlige i en situasjon som min. Det ene er «mål», og det andre er «villig».

Mål
Allerede før jeg tenkte på å opprette Lailas slankeblogg, satte jeg meg som mål å få kroppsvekten ned fra 93,5 til 69 kg.. Det nye tallet presiserer hvor jeg skal hen, det bidrar til at målet blir så konkret for meg som mulig. Det hjelper ikke å være god til å sikte eller beregne, hvis du ikke vet nøyaktig hvor målet er! For å kunne komme dit man vil, er det helt essensielt at man vet hvor—og hvor langt unna—det stedet er. Jo mer nøyaktig, desto bedre. Hvordan skal du forresten kunne vite at du har nådd målet, hvis du ikke på forhånd har definert hvor målet er?! Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor viktig det er å ha et bestemt mål å jobbe mot…

Villig
Før jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt, spurte jeg meg selv:
— Er jeg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet?
Vel vitende om at det ville kreve veldig mye av meg, tenkte jeg meg godt om, og deretter svarte jeg ja. Jeg var faktisk villig. Så sterkt ønsket jeg dette.

Siden den dagen har jeg vært fast bestemt på å nå målet mitt. Der har du forsåvidt enda et nøkkelord – fast bestemt. Jeg tror nemlig at man er nødt til å være det, for å lykkes med dette. Det nytter ikke å «prøve» å få det til – ikke hvis det er snakk om å gå fra fedme til normalvekt. For å klare det, må en være fast bestemt på å gjennomføre det.

Tilbake til dette med motivasjon, som jeg nevnte innledningsvis. Det er motivasjonen som får deg til å gå løs på en oppgave i utgangspunktet. Motivasjon hjelper deg til å sette i gang, og det er utmerket. Godt føles det, også – ja, nesten berusende, som Jo-hoo, her kommer jeg! :-) Hvis oppgaven er stor og tidkrevende, vil du imidlertid behøve andre drivkrefter etterhvert. Ren motivasjon er som sagt ikke til å stole på i lengden. Om du vil lykkes eller ikke, avhenger av hva slags valg du egentlig tar. Til syvende og sist er det så enkelt som dette:

Enten har du et mål, eller så har du en unnskyldning.

Gå ikke i den fella å satse på at motivasjonen vil holde seg oppe, for det gjør den mest sannsynlig ikke! Manglende motivasjon er da heller ingen legitim unnskyldning for ikke å lykkes (i motsetning til for eksempel sykdom, som kan være det)! Det er ikke motivasjonen det kommer an på!

Her er min oppskrift på suksess:

  1. Sett deg et konkret definert mål om å komme dit du ønsker!
  2. Tenk over hva det vil kreve av deg, og erklær deg villig til å gjøre det som skal til for å nå målet!
  3. Vær deretter fast bestemt på at du skal nå målet!

En god hjelp underveis kan være å visualisere for ditt indre at du allerede har nådd målet. Gjør dette med jevne mellomrom, og spesielt når du trenger inspirasjon. Lukk øynene og se for deg at du holder på med noe, hvordan det oppleves og hvordan du føler deg da. Prøv å gjøre bildene så levende og detaljerte som mulig, slik at du virkelig kan leve deg inn i og kjenne på hvordan den nye situasjonen vil bli for deg. Dette gjør jeg selv ganske ofte, og hver gang blir jeg fylt med glede og sitrende forventning til det som skal bli min nye virkelighet! :-)

Both comments and pings are currently closed.

10 kommentarer til “Motivasjonen er ikke den viktigste drivkraften”

  1. Hege sier:

    Takk for kloke ord:-) Disse tar jeg med meg videre.
    I dag føler jeg meg topp motivert, etter en helg full av festligheter. Jeg har startet dagen med en treningsøkt Eller: startet er vel å ta i, jeg har en liten tass som våkner halv seks, så når klokka er halv ni er jeg klar for litt trening;-)
    Så må jeg bare jobbe videre med å spørre meg selv hva jeg er villig til å gi avkall på av godsaker, der ligger mitt problem. Hver dag er mer eller mindre en kamp om hva jeg putter i munnen. Men jeg ser at når de gode vanene tar overhånd, blir kampen mindre og søtsuget likedan. Så jeg vet at bare jeg er i gang igjen, så demper suget seg.

    Igjen: takk for gode ord, og ha en riktig fin dag!

    Hege

  2. Laila sier:

    Hei Hege,

    og takk for kommentaren! Så bra at du synes det er noe å hente ut av denne posten. Det er nok ganske mange som kunne hatt fordel av å tenke over akkurat dette, tror jeg. Ihvertfall ser jeg stadig flere som velger å gi opp når den opprinnelige motivasjonen ikke lengre er tilstede. Kanskje innbiller de seg at man MÅ føle seg motivert for å kunne fullføre en påbegynt oppgave? Det er i så fall bare en illusjon. Det er ikke sånn det fungerer.

    Hege, du sier at du må spørre deg selv hva du er villig til å gi avkall på av godsaker, og jeg merker meg forskjellen mellom dette og mitt spørsmål («Er jeg villig?» Ja/Nei). Du stiller ikke et sånt enten/eller-spørsmål, men et spørsmål med en rekke mulige svaralternativer («HVA er jeg villig til …?»). Med andre ord: Du forhandler med deg selv, søker å finne et eller annet kompromiss. Jeg går derfor ut ifra at du ikke har noe klart definert mål som du skal nå (?).

  3. Hege sier:

    Hm, nå fikk jeg enda mer å tenke på….
    Jo, jeg har et mål, jeg skal ned 11 kilo, og har gått ned fire. Så det er ikke uoverkommerlig. Jeg følger ingen spesiell diett, men prøver å styre unna disse karbohydratene, da….
    Jeg vil ikke si til meg selv at jeg slanker meg, for da blir jeg så fokusert på at jeg ikke skal spise det og det. Og da får jeg lyst på det så klart. Og jeg spiser litt godis i ny og ne, fullstendig uten dårlig samvittighet..
    Jeg har kuttet en og en ting bort fra menyen, og det har funket fint for meg. Da har det ikke vært så overveldende.
    Men det er nok riktig som du sier, at jeg stadig inngår kompromisser med meg selv. Det skal jeg ta med meg, og gruble litt på…;-)

  4. Laila sier:

    Hege,

    OK, jeg forstår. Det må litt grubling til, hehe :o)

    Det er dumt å fokusere på hva du IKKE skal spise, ja. Helt enig, det går bare ikke.

  5. Lothiane sier:

    Så bra post!!!

    Her fikk du i gang tanker hos meg og. Motivasjonen her i gården går nemlig også opp og ned, både når det gjelder slanking og andre ting. Det må nok noe mer til, ja.

    Jeg har selv levd ganske lavkarbo siden januar 2009 og har i løpet av den tida gått ned 7-10 kg (varierer litt, kan du si). Og der stopper det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det til å fortsette, for målet mitt er å gå ned i hvert fall 10 kg til, helst nærmere 15. Men vil jeg det nok i forhold til hva jeg må gi opp? Og kan jeg få det til når jeg har ME og dermed ikke får til å være så mye i aktivitet? Insulinresistensen krøller sikkert til den også, hormonene hjelper ikke akkurat til.

    Men denne posten fikk meg i hvert fall til å tenke at jeg ikke skal gi meg ennå, jeg må lete videre etter den hjelpen jeg trenger for å få det til. Og så må jeg fortsette å tåle at det går med minimuseskritt.

    Lykke til videre med den store jobben du gjør!

  6. Laila sier:

    Lothiane,

    Ja, det går sakte fremover for meg, også, og det er i seg selv en stor utfordring. Skulle virkelig ønske at det gikk litt fortere, men sånn er det bare. Og ikke søren om jeg gir opp for det! Dette får bare ta den tiden det må ta, for i mål skal jeg – basta! :-)

    Kjekt å høre at du fikk noe ut av denne posten! «Ønsker jeg det sterkt nok?», er et relevant spørsmål, ja. Slik bevisstgjøring kan virke veldig klargjørende, noe som jo er en hjelp i seg selv!

    Jeg vet ikke hva som er realistisk med tanke på ME og sånt, men kan tenke meg at det er smart av deg å velge en lavkarbodiett, siden man da strengt tatt ikke behøver å trene for å gå ned i vekt.

    Du får ha lykke til på veien videre, og tusen takk for kommentaren!

  7. Lothiane sier:

    Det er skikkelig tungt når det stopper opp, men det jeg føler er at dietten gjør godt for kroppen min på andre måter enn vektnedgang, og det i seg selv er grunn til å fortsette. Likevel merker jeg at jeg ikke er like nazi når det gjelder å si nei takk, men jeg har heldigvis holdt stand mot de verste utskeielsene.

    Tror kanskje det er en form for selvdestruktivitet når jeg gir blaffen, og det kjente jeg i forhold til røykingen også. Jeg har altså blitt snillere mot meg selv, og det synes jeg faktisk jeg fortjener. :)

    Lavkarbo funker for ganske greit for meg. Jeg har insulinresistens og dermed må jeg bare ligge unna sukker. Har skjønt at det ikke passer for andre, men jeg tenker at det ikke spiller så mye rolle. Enhver må finne fram til det som fungerer for den. Det er flere veier til Rom osv. :)

  8. Laila sier:

    Lothiane,

    Ja, jeg har den samme erfaringen med lavkarbo. Det gir en mye bedre følelse i kroppen, og jeg tror faktisk hormonbalansen er gjenopprettet etter å ha vært «på bærtur» i flere år. Utslett på huden er forsvunnet, og plager av både PMS og allergi er merkbart redusert etter at jeg begynte på lavkarbo. Det er så herlig.

    Ikke dermed sagt at lavkarbo passer for alle, nei. Hver enkelt må finne sin måte, det tror jeg du har helt rett i :o)

  9. […] foran oss. Det er så åpenbart, likevel greier vi ikke mestre det mer enn i korte perioder. Jfr. Lailands bloggpost om motivasjon. Mange misbrukere greier å holde sitt misbruk i sjakk lenge, men jeg tror ikke jeg vet om noen som […]

  10. […] noe. Det er mine egne forventninger jeg forholder meg til. Min drivkraft kommer innenfra og har gjort det hele tiden – da dypest sett i form av et sterkt og oppriktig ønske om å veie mindre enn 70 kg.. Så […]

Powered by WordPress | Find Cheap Phones at Bestincellphones.com. | Find the Best CD Rates online, Free Cell Phone Deals and Fat burning Furnace Review