Aldri gi opp!

Der satt den!!!! 🏆

23. mars 2023 stoppet vektnålen på 68,8 kg.

14 år, 4 måneder og 13 dager tok det. Ikke akkurat det tidsperspektivet jeg hadde ved oppstart av Prosjekt Ned i vekt i 2008 her på min slankeblogg.

Men i dag oppdaget jeg at jeg jammen har nådd målet fra den gangen, som var å få kroppsvekten ned fra 93,5 (og en tilstand av fedme) til en normalvekt på 69 kg.

Sensommeren 2011 kom jeg vel å merke til et veiskille, hvorifra jeg lot alt handle om HELSE fremfor vekt og slanking. Det var et bra valg, som har vært helt avgjørende for min suksess.

Slanking og helse

Nå har jeg vært i tenkeboksen en god stund. Ja, jeg har bedrevet mer tenkning enn slanking en periode nå. Mitt Prosjekt Ned i vekt er ikke ennå fullført, men etter 2 ½ år innser jeg at dette med slanking er noe jeg ikke lengre klarer å engasjere meg for. Tanken på å «bli slank» er blitt mindre vesentlig for meg enn andre ting – som helse, først og fremst.

God helse er et tema som opptar meg stadig mer. Det har fortsatt med kropp å gjøre, og jeg mener fortsatt at kroppsvekten har betydning for helsa. Dessuten; så overvektig som jeg var for 2 ½ år siden, og så andpusten som jeg ble av å bevege meg (med tilhørende smerter i brystet), var det uten tvil det å gå ned i vekt som var det viktigste jeg kunne ta tak i akkurat da.

lailasommer11Etterhvert som kiloene forsvant, ble formen bedre, og jeg kunne trene mer intenst. Senere la jeg om kostholdet til lavkarbo, hvilket skulle vise seg å gi enda flere helsemessige gevinster: Utslett på huden forsvant, og det samme gjorde magetrøbbelet jeg så ofte var plaget med. Bedre tannhelse må også nevnes. Jeg har ikke hatt hull i tennene siden jeg begynte med lavkarbo, og tannlegen har bemerket at det er stor forskjell på før og nå!

På et tidspunkt hadde jeg gått såpass ned i vekt at jeg kunne forlate «stormote»-avdelinger og begynne å kjøpe klær ved vanlige klesbutikker.

Dette har vært litt av en reise. Selv om det fortsatt er et stykke igjen til det uttalte målet mitt (å veie 69 kg.), er livskvaliteten allerede såpass forbedret at jeg vil betegne forskjellen som skjellsettende. Jeg merker at det å være i form og ved god helse betyr mer for meg enn hvilket tall vekten stopper på.

En viktig årsak til at jeg føler det sånn, er nok også de kronisk vonde armene mine, som til stadighet setter meg ut av spill. Forrige uke kunne jeg både øve på piano og gå lange turer i naturen uten problem. De siste fire dagene har jeg sittet her med smerter i venstre skulder, som stråler ned gjennom armen. Når jeg da kompenserer ved å bruke høyrearmen desto mer, går det etterhvert ut over den, også. Slik blir jeg nokså immobilisert. En slik påtvungen passivitet trigger i neste omgang min trang til å overspise, og så har en det gående.

Hva jeg derfor ønsker meg, er ikke først og fremst en slank kropp, men en frisk, sterk og fit kropp!

Jeg fikk booket en time hos fastlegen mandag om 1 uke, men jeg har såpass vondt at jeg nå har ringt og fått fremskjøvet timen til i ettermiddag. Jeg er nokså sikker på at skulderen er betent. Det er ikke første gang det skjer, heller. Dette har jeg hatt to ganger før – én gang i hver skulder. Hva det kommer av, aner jeg ikke – og akkurat dét er veldig frustrerende. Hadde jeg bare visst hvorfor dette skjer eller hva jeg gjør galt, så kunne jeg ha unngått det!

Nå har jeg brukt tre formiddager på å skrive dette innlegget – med høyre hånd – så nå skal jeg avslutte. Når jeg etterhvert blir frisk fra dette her, skal jeg for alvor begynne å trene opp kroppen, slik at den blir sterkere og mer motstandsdyktig. Da blir det ikke å handle om slanking, men om å holde seg fit og i form! Så får den videre vektnedgangen heller komme som en konsekvens derav. Kan hende velger jeg å opprette en ny blogg i den anledning, uten hovedfokus på slanking, men det får jeg bestemme senere.

2. uke av 28-dagersplanen: Ikke helt som planlagt

Uke 1 og 2Slik ser plansjen ut etter to uker. Denne uka klarte jeg ikke å få to av hver bokstav. Det ble bare én A (= trening på Aktiv treningssenter) og én P (= Pilates). Jeg har for vondt i venstrearmen og -hånden til å gjøre styrkeøvelser.

Hadde bokstaven P stått for piano, så hadde jeg fått mange P’er. Jeg har nemlig spilt piano mange timer i strekk flere ganger denne uka. Der har du samtidig årsaken til den vonde armen/hånden. Det er ganske plagsomt at det skal være slik, og jeg må nok begynne å se på noen øvingsteknikker som forebygger sånne plager.

Ja ja. Til gjengjeld har jeg gått flere og lengre trimturer enn planlagt. I går gikk jeg i 1 ½ time, og på torsdag gikk jeg minst like lenge.

Matmessig går det helt fint. Dessuten har jeg spist endel mindre peanøtter enn jeg ga meg selv lov til. Jeg ligger langt under 50 gram pr. dag, hvilket er en seier i seg selv. Vekten endrer seg imidlertid ikke særlig mye, og det forundrer meg kanskje litt. Den har gått litt nedover, da – i underkant av 1 kg., så nå har den krøpet under 80 igjen, heldigvis.

Jeg kommer nok til å trene styrke og Pilates i uka som kommer. Ihvertfall vil jeg prøve og se hvordan det virker på armen. Enkelte øvelser må jeg bare unngå (for eksempel å skyve vekt oppover), men forhåpentligvis kan jeg gjøre endel andre ting.

Tur til Haugesund med medbragt proviant

På ferja fra Mortavika til Arsvågen

I går kjørte mannen min og jeg til Haugesund for å se og heie på Viking. Turen var ikke planlagt, men ble besluttet nokså spontant (typisk oss :-). Kampen skulle begynne kl. 18. Hvis vi skulle rekke halv fem-ferja fra Mortavika, fikk vi det travelt, så jeg måtte i hui og hast hive sammen noe lavkarbomat å ta med meg. Jeg laget en tunfisksalat, som jeg hadde i en Tupperware-boks. Den ble nokså mager, så heldigvis fikk jeg tak i majones på kafeen i ferja:
Fortsett å lese «Tur til Haugesund med medbragt proviant»

28-dagersplanen: Rapport etter uke 1

Første uke av min nye plan er overstått, og den har gått greit. Jeg har trent to ganger på treningssenter, trent Pilates to ganger, gått to turer, og så har jeg ikke spist mer enn 50 g peanøtter pr. dag. Helt etter planen, altså :)

I matveien går det i lavkarbo, og jeg nyter det. Unntakene blir faktisk færre og færre. Det går flere uker mellom hver gang jeg smaker noe som inneholder sukker, mel eller annet høykarbo. Preferansene mine har endret seg, virker det som.

I dag har jeg laget og kost meg med sukkerfri vaniljeis. Nam nam!

vaniljeis

Min plan for de neste 4 ukene

Hellu! Nå er jeg klar for en ny 28-dagersplan! Starter i morgen torsdag. Startdato er utsatt til mandag 13. juni, så planen blir å gjelde i perioden 13. juni – 10. juli.

Som sist, er det et S.M.A.R.T.-mål jeg har satt meg også denne gangen: Det betyr at jeg har bestemt hva jeg skal gjøre helt spesifikt (S), at det er målbart (M), oppnåelig (eng.: attainable = A) og realistisk (R), og at planen er tidsbundet (T).

Hva planen eksakt går ut på, forteller jeg i denne videoen:


 

Hjemmelaget iskrem uten sukker

Nå som vi går inn i sommermånedene, har jeg hentet frem ismaskinen. I sommer skal jeg kose meg masse med hjemmelaget lavkarbo-is. Årets første porsjon laget jeg i går.

Hjemmelaget lavkarbo-is

Isen ble brunbeige i fargen fordi jeg hadde en halv, oppskåret AtkinsBar oppi røren. Jeg liker å eksperimentere litt med ingredienser, og denne gangen brukte jeg:
Fortsett å lese «Hjemmelaget iskrem uten sukker»

Henter meg inn

Nå er det lenge siden jeg gjennomførte min 28-dagersplan. Det var ikke meningen at det skulle bli en engangsforeteelse, men jeg må konstatere at det faktisk er gått 7 måneder uten at jeg har fulgt noen spesifikk plan. Er det da rart at mitt Prosjekt Ned i vekt står i stampe? Jeg har hele veien vært fast bestemt på at jeg skal nå målet mitt, men hva er vel et mål, hvis du ikke har noen plan for hvordan du skal komme dit?

Et mål uten en plan er bare et ønske.

Nemlig. Jeg er altså fast bestemt på hva jeg vil – den er grei. Jeg vil få kroppsvekten ned til 69 kg., basta. Men hvis jeg skal oppnå dette – ikke bare ville det – fordrer det altså en plan. Først da kan man kalle det et mål i ordets rette forstand.

Med andre ord trenger min aktivitet å bli mer målrettet. Det er klart at, hadde jeg jevnt over handlet planmessig og målbevisst, så hadde ikke dette prosjektet tatt så lang tid som det gjør. Sannheten er at jeg mistet entusiasmen et sted på veien. Siden dess har det gått svært trått, og etterhvert begynte jeg til og med å oppleve denne bloggen som en byrde mer enn som en inspirasjon. La på meg 6 kg. gjorde jeg også.

Apropos entusiasme… for et herlig ord! Smak på det da, dere! Entusiasme. Finnes det noe som kan måle seg med det å være entusiastisk for noe?! Akkurat nå fremstår det for meg som nettopp den tilstanden jeg ønsker å være i fremfor noen. Ja, den har allerede begynt å gjøre seg gjeldende igjen, merker jeg. Og takk for det! Jeg innser nå at jeg rett og slett trenger å kjenne entusiasme for dette prosjektet. Uten det går det ikke.

Dessuten må det som sagt mer planmessig og målrettet handling til.
Altså:

MÅL + PLAN + ENTUSIASME

Er lik …… ? Orgasme? LOL, neida… :-D Men altså, jeg tror det er en bra oppskrift! Var bare det jeg ville si.

Ihvertfall satser jeg på det, og så kommer jeg tilbake med en ny PLAN om ikke lenge! Kanskje en ny 28-dagersplan, vi får se.

På tur i Mosvannsparken

Biffsnadder med Béarnaisesaus

Jeg forstår godt hvorfor denne retten er kalt biffsnadder, for dette er virkelig snaddermat. Utrolig mye godt man kan spise på lavkarbo!

biffsnadder

Her har jeg brukt biffstrimler, løk, champignon og paprika, som helt enkelt freses i stekepanna. Enklere blir det ikke. (Mannen min liker ikke champignon, så han fikk squash i stedet.)

Béarnaisesausen består, som tidligere beskrevet, av eggeplommer, litt vann, Béarnaise-essens, smør, litt sitronsaft, estragon, persille, salt og hvit pepper. Jeg skal poste oppskriften i et eget innlegg – med tilhørende bilder (eller video, vi får se hva det blir til). Fremgangsmåten er ikke vanskelig, men den må følges nøye for å unngå at sausen skiller seg (her har jeg prøvet og feilet noen ganger).

Proteinbrød med Ketolyse Bakemiks

Soyaproteinbrødet som jeg tidligere pleide å bake (videoblogg her), har jeg i ettertid skiftet ut med et lignende – men etter min smak enda bedre – proteinbrød. Forskjellen består i hovedsak av å bruke Bakemiks istedenfor Soyaprotein.

I dag gikk jeg tom for proteinbrød, så da hev jeg sammen et nytt. Det går rimelig raskt, og oppskriften står – praktisk nok – bakpå selve boksen med Ketolyse Bakemiks.

Proteinbrød

Jeg spiser max 1 skive av dette pr. dag, så ett slikt brød varer lenge hos meg. For holdbarhetens skyld skjærer jeg derfor opp hele brødet og fryser det ned i skiver.

Proteinbrød

Karbohydrat-innhold: ca. 1 gram pr. skive.

Pulverkurer – for meg en gåte

Mange overvektige velger visstnok å gå ned i vekt ved hjelp av pulverkurer som erstatning for måltider. Det finnes flere typer – i farten kan jeg komme på NOKA, Cambridge, Nutrilett, Go123 og CampKilo. Selv har jeg ikke prøvd noen av dem, og jeg vurderer det heller ikke nå. Nei, jeg kan faktisk ikke se for meg at det noen gang blir aktuelt for meg å gå på pulverkur.

Helt ærlig, så skjønner jeg ikke greia med sånne pulverkurer. Jovisst er det lettvint, og man går sikkert raskt og effektivt ned i vekt med dem. De inneholder sikkert også endel næringsstoffer, vitaminer og mineraler som kroppen trenger – det tror jeg så gjerne. Det jeg ikke skjønner, er hvordan slike pulverkurer overhodet kan passe for oss ekstra matglade—og derav overvektige—mennesker.

La meg ta et eksempel: Mannen min har et helt annerledes forhold til mat enn jeg har. For ham er mat nærmest et nødvendig onde her i livet. Han synes ofte det er et mas, dette med at man må spise mat flere ganger pr. dag. En gang ga han uttrykk for at han skulle ønske det fantes en pille, som dekket hele kroppens behov for næring og ferdig med det!

Dersom pulverblandingene hadde vært ment for sånne som ham, så hadde jeg skjønt det. Det måtte jo være ideelt, for da kunne de slippe å spise.

Men sånn er det ikke. Tvert imot er pulverkurer ment for oss som i utgangspunktet er så glad i mat at vi ofte spiser mer enn det vi trenger. Vi kan altså velge å kutte ut måltider og erstatte dem med pulver og vann? Hvorfor det? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en fryktelig utilfredsstillende løsning for en matmons. Ei heller er det jo nødvendig å kutte ut måltider. Man kan tross alt gå ned i vekt og samtidig nyte god mat.

Likevel velger visstnok mange frivillig å berøve seg selv den opplevelsen av matglede, for i stedet å leve på pulver og vann. Noen lykkes til og med, og opplever at det fungerer greit på den måten. Der er det noe som skurrer for meg. Lyver de for seg selv, eller hva? Jeg mener; Hvis de faktisk ikke har problemer med å holde seg unna matfatet, hvorfor ble de da så overvektige til å begynne med?

Alt dette er for meg en gåte. Jeg forstår det simpelthen ikke.