To skritt frem og ett tilbake

Usj, så kjedelig. Jeg tok ikke av men gikk opp ½ kg. denne uka og er tilbake på 89 kg.. Lurer på hvor langt tid dette prosjektet vil ta. Det går jo i sneglefart. Sukk.

Jeg skulle ønske at jeg tok av ½ kg. pr. uke. Det ville ha gitt en opplevelse av stadig fremgang. Men det spørs om jeg ikke bare må smøre meg med tålmodighet og innse at dette nødvendigvis må ta sin tid.

Å trene går rimelig greit, men når det kommer til kostholdet, følger jeg ikke noe bestemt opplegg. Jeg spiser hva jeg vil når jeg vil. Det betyr ikke at jeg hiver innpå med alskens fetende mat, men det blir ofte til at jeg summa summarum har småspist for mye i løpet av en dag. «Bare litt av det» og «bare litt av det» og så «bare litt av det» utgjør tilsammen nok til å innvirke på vekten.

Dessverre kjenner jeg ikke til noe alternativ. Det er et vanskelig emne, dette med mat, og det eneste som i lang tid har fungert for meg, er å gi meg selv full frihet i matveien. Kun da er jeg i balanse og kan slappe av. Da slipper jeg å tenke på og bekymre meg om mat og matens innhold og kan bare lytte til kroppens signaler.

Mitt noe anstrengte forhold til mat og det å spise gjør det vanskelig å leve med rigide regler og forbud på det området. Det ville bare ha medført stress og gjort at jeg til slutt hadde avreagert ved å hive innpå uforholdsvis store mengder hvilken-som-helst mat på én gang. Og det betrakter jeg virkelig ikke som noe alternativ.

Derfor tror jeg at jeg må belage meg på at denne vektreduksjonen vil ta TID.

Both comments and pings are currently closed.

14 kommentarer til “To skritt frem og ett tilbake”

  1. Sissel sier:

    Hva slags mat liker du å spise?

    Jeg syns du er flink jeg Laila.

  2. Laila sier:

    Takk for det, Sissel :-)
    Å, jeg liker omtrent alt, jeg. Middag er favorittmåltidet, da. Hvis jeg ikke får varm/salt mat i meg, er ikke dagen helt den samme.

  3. Sissel sier:

    Jeg stikker innom her inn i mellom og syns det går jevnt og trutt nedover, så noe må du nå gjøre riktig.
    Jeg går også på kur, men vil ikke kalle det slanking siden det ikke var intensjonen da jeg startet – jeg er overallergisk for ordet slaking serru :) Men det går nedover med meg også likevel – kjøpte meg vekt for å dokumentere når og hvor mye, og sist jeg sjekket så var det jaggu blitt 4,5 kilo. Det var sånn ca det jeg la på meg etter en inaktiv vondt-periode.
    Hyggelig å få på seg yndlingsbuksen igjen :)

  4. Strekker sier:

    Jeg har noenlunde samme forhold til mat som deg, Laila (systemer og regler gjør at jeg spiser mye mer – et par veldig usunne vekttap i tenårene har satt spor i hodet). Du setter ord på noe jeg har tenkt på! Så bra at du vet hva du ikke kan pålegge deg selv i matveien. Det er virkelig noe i at det beste er det godes fiende.

    Jeg skal ikke ned i vekt, men har mye overvekt i familien – og prøver å være føre var.

  5. Laila sier:

    Sissel,

    Av en eller annen grunn havnet din kommentar kl. 1039 i spam-mappa. Godt at jeg oppdaget den.
    Så du liker ikke ordet slanking, he he.. Jeg har hørt om flere som misliker det ordet, uten at jeg skjønner hvorfor. Jeg skal jo slanke meg.

    Men slankekur, det holder jeg meg unna! Jeg gikk på Libra- og Grete Roede-kurs som ung, og som voksen har jeg fått tilbud om jobb som slankekursleder, men jeg har forlengst sluttet med slankekurer og mat-kontroll.

    Det høres ut som om du har funnet et opplegg du trives med og som fungerer slik du ønsker, og ingenting er jo bedre enn det :-)

    PS: Kjempesøt blogg du har opprettet! Den var fin. Flink du.

  6. Laila sier:

    Strekker,

    Ja, er det ikke rart hvor stor betydning ens tidlige erfaringer med mat har. Selv vokste jeg opp med ei mor som var kronisk opptatt av å snakke om kalorier. Min søster pleide å si at mor spiste ikke mat, hun spiste kalorier. Og som jeg sa til Sissel, gikk jeg på 2 slankekurs som ung (tenåring, faktisk). Utrolig å se på bilder fra den tiden, for jeg var da slett ikke overvektig! Men det lå i hodet.

    I dag, derimot, er jeg overvektig. Det er det ingen tvil om.

    Hva ligger det i at «det beste er det godes fiende»? Jeg tror ikke jeg helt forstod den.

  7. Strekker sier:

    Det jeg mente i dette tilfellet, er:

    Det kan godt hende at det rent fysiologisk ideelle i et gitt tilfelle ville være et kosthold bestående av x % karbohydrater, x % fett og x % proteiner. Samt rikelig med fiber, vitaminer og mineraler.

    Men dersom man har erfaringer som gjør at matsystemer (kurer?) faktisk fører til overspising/sprekker/et skyldfølelse-basert forhold til mat, kan det være bedre for både fysisk og psykisk helse å gjøre som deg – å spise etter lystprinsippet, og la trening være hovedårsaken til vekttapet.

    «Det beste» (et nøye planlagt og riktig sammensatt kosthold) kan bli «det godes» (det å spise noenlunde balansert – etter lyst – og trene mye ved siden av) fiende dersom man henger seg opp i at man skal gjøre alt riktig. Dersom man ikke får til «det beste», kan man raskt miste motet og la være å foreta seg noe i det hele tatt.

    Ble det litt mer forståelig da? Ser selv at det ble kronglete, det er som så mange andre munnhell ofte vanskelig å forklare på en kortfattet måte. :)

  8. Laila sier:

    Strekker,

    OK, nå forstår jeg. Takk for forklaringen. Og ja, du har helt rett i det du sier. Hadde jeg gjort alt «etter boka», så hadde det vært dømt til å mislykkes. Derfor vil jeg ikke engang prøve å gjøre det etter boka (hvorfor skulle jeg vel prøve å mislykkes?). Dette er det langt ifra alle som forstår (eller godtar), og jeg var derfor litt ubekvem med å legge ut om mitt forhold til mat i denne posten. Så du skal ha TAKK fordi du tror meg og gir uttrykk for at du støtter min teori/metode!

  9. Sissel sier:

    Min motstand mot ordet slanking er nok erfaringsmessig betinget – jeg har nemlig hatt en mor som har slanket seg hele livet, også da hun veide 60 kilo og så ut som en million dollar. Det var syting og klaging, slankeklubber og dårlig samvittighet så langt øye kunne se – og jeg forsto aldri hvorfor dette var nødvendig. Jeg forsto aldri hvorfor hun ikke kunne være glad i seg selv sånn som hun var.

    Alle disse slankekurene reduserte vekten, men etterhvert så gikk vekten oppover og oppover – hun begynte sågar å smugspise … og alt dette på grunn av at hun aldri klarte å slappe av rundt mat. Tok hun en kakebit så hadde hun alltid dårlig samvittighet – dette påvirket meg helt klart i den forstand at jeg lovet meg selv at jeg ALDRI skulle utsette meg for det samme.

    Jeg tror på et riktig og godt kosthold. Ikke en kur, men et kosthold som man er innstilt skal vare for evig fordi det er godt for kroppen. Jeg tror også på aktivitet fordi det er godt for kroppen, ikke noe vi kun skal gjøre i en periode for å gå ned i vekt.

    Når kvinner slanker seg så hører jeg bare dårlig samvittighet og utilstrekkelighet – selv om de har vært kjempeflinke, og jeg blir ofte lei meg, noen ganger også forbannet. Det har jeg selvsagt ikke rett til å bli, men jeg unnskylder det med at jeg er skadet fra fødselen :)

  10. Laila sier:

    Sissel,
    Ja, da kan jeg forstå din aversjon mot ordet slanking, samt at du blir opprørt og lei deg når kvinner behandler seg selv så strengt. Du må ha hatt stor medlidenhet med din mor – noe jeg for min del ikke har hatt, selv om min mor riktignok var kronisk opptatt av «kalorier» (som jeg sa til Strekker ovenfor). I stedet utviklet jeg en tendens til overspising – antakelig i et slags opprør mot det overdrevne kalorifokuset.

    Et jevnt over sunt kosthold kombinert med regelmessig fysisk aktivitet er nok det ideelle, ja. For meg fremstår det imidlertid som en kunst – en kunst jeg ikke behersker.

  11. Sissel sier:

    Medlidenhet? Nja, om jeg hadde det så avtok dette ganske så betraktelig i årene som gikk, for jeg ble mektig lei av at hennes forhold til mat skulle gå ut over alle oss andre, og tenkte mer som en gang at dette var toppen av selvopptatthet og at all tiden som gikk med til det kunne vært brukt på noe mer fruktbart.

    Jeg vet jo at det ikke var så enkelt, men sånn er det når fornuft møter følelser. Når man er barn/ungdom og får presset slike forvridde holdninger ned over ørene så utvikler man et eller annet forsvarsverk som ikke er helt forenelig med det man vet intellektuelt sett. Beviset ligger jo i hvordan jeg forholder meg til andre mennesker med vektproblemer – helt anderledes.

    Er sunt kosthold og aktivitet en kunst? Kanskje … Jeg synes å beherske de tingene, men aldri hele tiden og sjelden samtidig :)

    Når det er sagt så synes det å herske ulike meninger om hva som er sunt. Hvorfor mener du at ditt kosthold er sunt?

  12. Laila sier:

    Sitat (Sissel):

    Når det er sagt så synes det å herske ulike meninger om hva som er sunt. Hvorfor mener du at ditt kosthold er sunt?

    Eh, jeg tror du må ha misforstått. Det jeg sa, var at mye av det jeg spiser, er sunne ting, men i tillegg kommer de andre greiene, som sjokoladen o.l..

  13. Sissel sier:

    Jeg forsto deg rett, jeg bare konkluderte med at du spiser sunt i det generelle (altså ser jeg bort fra sjokoladen) ;)

  14. Laila sier:

    Sissel,
    Å ja, OK. Så du lurer på hvilke kriterier jeg går etter når jeg betegner noe som sunt, da (hvis jeg forstår deg rett).
    Og tja, det går vel på ting man har oppfattet som å være vedtatte sannheter, som at variert kost er bra, dampkokte grønnsaker og grønn salat er bra, samt rent vann, få i seg fiberholdige matvarer, omega 3, vitaminer, mineraler osv.. Og den eneste melken jeg «drikker», er skummelt kulturmelk (til frokostblanding).

Powered by WordPress | Find Cheap Phones at Bestincellphones.com. | Find the Best CD Rates online, Free Cell Phone Deals and Fat burning Furnace Review