Tøffe tak

Hei sveis! Nå har det vært liten eller ingen aktivitet her inne en stund. Her kommer en liten oppdatering.

Det har vært noen tøffe uker med mye sykdom her hjemme, og jeg har ikke vært i stand til å tenke på slanking. Helsetilstanden er nå endelig i ferd med å normalisere seg, men min allmenntilstand er fortsatt svekket. Jeg er nokså sliten og redusert. Lagt på meg har jeg også. Hvor mye, vet jeg ikke, og jeg vil ikke vite det, heller, så jeg har latt være å veie meg. Hadde jeg gått på vekten nå, så hadde jeg mistet motet, tror jeg. Det holder at det merkes godt på buksene.

Vektskjemaet vil ikke bli oppdatert før jeg er tilbake i slankemodus og vekten igjen peker nedover.

Nå ser jeg frem til å bli helt frisk, ser frem til våren og til å komme meg opp og ut!

Salat til lunsj, kebab til middag

Til lunsj i går hadde jeg en selvkomponert salat fra salatbaren i en café. Jeg fylte opp skålen med litt av hvert; cherrytomater, paprika, fetaost, agurk, diverse salatblader og ruccola, egg, rødløk, oliven og litt kyllingkjøtt. Mais holdt jeg meg unna. Til slutt dynket jeg salaten med litt urte- og hvitløksdressing.

salatmiks

Prisen var 75 kroner for en salat med rundstykke til. Min kjære fikk rundstykket mitt.

Fordi jeg var endel på farten i går, ble også middagen kjøpt ute. Kebab er alltid godt, og så er det utmerket lavkarbomat, ihvertfall hvis du lar pitabrødet ligge og spiser bare kjøtt, saus og salat.

Lammekebab med salat

Mmmmm…

Et vellykket restaurantbesøk

I går var vi ute og spiste med min svigerfamilie. På forhånd var jeg innstilt på å la eventuelle poteter, ris eller pasta ligge igjen på tallerkenen, og det bød heldigvis ikke på problemer. Retten jeg valgte, var en gryte av lammekjøtt, aubergine, squash, paprika, løk og tomatsaus. Det fulgte med bulgur, båtpoteter og to små skiver brød ved siden av, men det holdt jeg meg unna. Jeg spiste meg bare passe mett på lammegryte og satte igjen resten. Som drikke hadde jeg isvann.

Maten smakte godt. Det spørs om tomatsausen kanskje inneholdt litt for mye karbo, men jeg kan jo ikke være helt fanatisk, heller. Etterpå ble det en kopp kaffe. Kaffe’n ble servert med en liten pose sukker på skålen, såklart. Søtt skal det jo være. Men ikke for meg. Dessert (med en eller annen variant av vaniljeis ++) takket jeg også nei til.

Sant å si ble jeg litt fristet både av brødet og av desserten, men bare det å være konsekvent gir i grunnen en god følelse, det også. Som om det ligger en helt egen tilfredsstillelse i det. Har du opplevd det?

Jeg håper den tilfredsstillelsen vedvarer, for nå er jeg inne i en god fase igjen og er innstilt på å være disiplinert. Dessverre ble februar måned en eneste stor utskeielse, så når det gjelder vekten, er jeg helt ute å kjøre. Kjedelig, men ikke søren om jeg gir meg for det! Jeg gir meg ikke før jeg er i mål! Det har jeg sagt, og det mener jeg. Basta!

Skjerpings

Jeg har ikke vært i slankemodus på flerfoldige uker. Lagt på meg har jeg også, for jeg har spist endel snop. Denne uka har jeg tatt meg sammen. Jeg holder meg til lavkarbo og går lange turer.

I går varte turen 2 timer og 20 minutter. I dag ble det 1 times tur.

På tur rundt Mosvannet, 24. februar 2011

Jeg går raskt, slik at pulsen stiger og jeg blir varm i kroppen. Da jeg kom hjem, tok jeg sit-ups og noen andre øvelser på gulvet. Etterpå tok jeg en vanilje-proteinshake, og nå har jeg laget meg lavkarbo-pizza til middag.

Lavkarbo-pizza slik jeg liker den

Føler meg veldig god i kroppen, og nå skal jeg kose meg. Nam nam!

Jeg samler på skritt…

For halvannen uke siden arrangerte Oriflame Wellness Club en skritteller-konkurranse. Den skal vare frem til 25. mai, og den som klarer å gå flest skritt innen den tid, får en flott premie. Tidspunktet kunne ikke ha vært mer beleilig, så jeg kastet meg på utfordringen med én gang. Det var det flere som gjorde, også. Til nå har vi vært fire stykker som har knivet om å ligge på topp 3-listen om dagene.

14754 skrittFor øyeblikket ligger jeg på 2.-plass! Nummer én på lista har cirka 20000 flere skritt enn meg så langt. Det krever sitt å holde tritt med henne, phu! Men jeg føler konkurranseinstinktet og lar det inspirere meg til å gå stadig lengre turer.

I går gikk jeg cirka 17 km. (1,7 mil)! Jeg er ikke vant til å gå så langt, men jeg ble overrasket over hvor store anstrengelser kroppen faktisk tåler. Visst var jeg stiv, støl og sliten da jeg kom hjem, men i dag var jeg helt fin og klar for å gå ut på tur med skrittelleren igjen. Bildet viser hvor mange skritt jeg har gått i løpet av dagen i dag.

En kan vinne delpremier underveis, også, i form av herlige hudpleieprodukter fra Oriflame.

Hovedpremien er helt utrolig bra: Vinneren får et halvt års (!) gratis forbruk av proteinshaken Natural Balance Shake og Wellness Pack (vitaminer og mineraler)! Proteinshaken har allerede hjulpet meg ned i vekt (se innlegg her og her), så jeg har veldig lyst til å vinne denne premien! Jeg skal gjøre mitt beste.

Premien som venter meg ved målstreken

Som jeg skrev for noen dager siden, trenger jeg noe å strekke meg etter – en skikkelig gulrot som kan hjelpe meg til å stå på det siste stykket til mål. Synlig vekttap på et vektdiagram er ikke noe som gjør meg entusiastisk. For noen av dere er det kanskje inspirerende å se den nedadgående vektkurven min, men for meg har den en ganske annen betydning. For meg står den der til skrekk og advarsel og minner meg om mer enn 2 års slit for å komme ned i vekt – en prosess jeg aldri i livet hadde orket å gjenta en gang til! Derfor liker jeg ikke å klikke- og se på vektdiagrammet mitt engang. Bare synet av det gjør meg utmattet.

Da er det noe annet med bildet nedenfor. Synet av det gjør meg både inspirert og motivert! Som jeg i forrige post lovte at jeg ville avsløre; her er «gulrota» mi – premien jeg skal få når jeg har nådd vektmålet mitt!
Les mer »

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

I påvente av neste milepæl

Vi er inne i førjulstiden, og det ser ut til at begrepet advent får en helt spesiell betydning for meg dette året. Jeg hadde veiedag i går, og vekten stoppet på 74,4 kg.. Bare 900 gram til, så har jeg tatt av 20 kg.! Det har vært mitt delmål siden juni (!), så jeg ser virkelig frem til den dagen jeg passerer den milepælen.

Forøvrig kan jeg nå skimte også det endelige målet i horisonten! Jeg ligger bare 5,4 kg. fra målstreken, dere!!

Ellers, når det gjelder nederlaget ved å ha mistet/tapt ens favorittklesplagg, er det aldri så galt at det ikke er godt for noe. OK, jeg måtte gi slipp på «drømmen» om å gå med Levis-buksa mi, men hva har jeg fått i stedet?!

Ny outfitEn splitter ny outfit! Ikke fra en stormote-avdeling denne gangen, men fra en helt vanlig klesbutikk!

Jeg kan til og med gå med støvletter, jo. Tenk, det har jeg aldri gjort før! Bortsett fra ridestøvlettene jeg brukte som hestejente da jeg var tenåring, har jeg aldri eid et par støvletter. Da var det kanskje på tide, eller??
:-D

Jeg føler meg meget vel i disse klærne – faktisk mer vel enn jeg ville ha følt meg i Levis-buksa, tror jeg. De er ytterst behagelige å ha på, og jeg nyter det!

Var de ikke fine, forresten? Hver sin smak, selvsagt. Selv falt jeg helt for disse plaggene da ekspeditøren fant dem frem, en etter en. Jeg måtte nemlig ha hjelp til å finne «min stil», for jeg hadde i utgangspunktet ikke mer enn en vag anelse om hva jeg var ute etter. Ekspeditøren var således av uvurderlig betydning for meg. Jeg hadde aldri i livet klart å sette sammen denne outfiten uten henne. She made my day, rett og slett (og jeg hennes? Jeg tror hun var glad for dette salget, hehe, for jeg kjøpte enda flere ting, også). Hurra for dyktige og serviceinnstilte butikkekspeditører!

Kall meg gjerne forfengelig, for det er utvilsomt en side ved meg, det også. Og hva så?
Som jeg svarte til VG da jeg stod frem i avisen sist vår:
Les mer »

Sjokoladenissene er tilbake

Sjokoladenisser

Jeg måtte bare ta bilde av disse da jeg var på REMA her om dagen. Før jul i fjor var det en stor utfordring for meg å gå forbi dem, men i år var det ingen sak. Jeg kunne til og med stoppe opp og ta dette bildet uten å bli stresset. Jeg var helt avslappet og vurderte ikke et øyeblikk å kjøpe en. Er det ikke rart?

It’s all in the mind! Hele dramaet finner sted i sinnet. Der tankene i fjor lette febrilsk etter en unnskyldning for å kjøpe en sjokoladenisse, kan jeg i år stå og betrakte nissene med den største sinnsro. Som om de ikke angår meg lengre.

Det er en mental greie. Stikkord er bevisstgjøring—og endring—av tankemønstre. Jeg har jobbet med å omprogrammere min indre «harddisk», og nå høster jeg resultater av arbeidet :-)

PS!
Jeg har oppdatert vektdiagrammet i dag! Klikk på Vektdiagram/Delmål i menyen til høyre.

En følelse får 15 minutters anerkjennelse

Ja ja, så måtte jeg bare innse at det er for sent å bruke den gode, gamle Levis-buksa mi. Jeg hadde gledet meg til igjen å kunne bruke den, men sjansen ble forspilt fordi jeg ikke var klar over hvor mye kroppen hadde krympet.

Midt oppe i all gleden over å ha krympet mer enn jeg trodde, kjente jeg et stikk av noe sårt innvendig. Jeg mener at følelser er til for å anerkjennes, så jeg velger å ta følelsen som det den er, og tillater meg å kjenne på den – et kvarters tid, ihvertfall ;-) Så får det være nok. Lengre enn det har jeg ikke tenkt å pleie ubehaget. Jeg kan jo benytte sjansen til å sette ord på følelsen med det samme, da. Det skal visstnok være viktig å gjøre det, så here goes:

Det jeg føler ved tanken på buksa, ligner mest på… Les mer »

Jeg har krympet mer enn jeg trodde

Det er ikke bare klær i størrelse 54/56 jeg har hatt liggende i klesskapet. Jeg har også tatt vare på et par mindre Levis-bukser fra tiden før jeg la på meg og ble så sterkt overvektig. De buksene er fortsatt helt kurante og ligger der ennå, i tilfelle jeg en vakker dag har krympet såpass at jeg får dem på igjen.

Ei av buksene er ca. 11 år gammel. I dag kom jeg plutselig til å tenke på at jeg på den tiden – i 1999 – veide omtrent like mye som jeg gjør nå! Dermed måtte jeg sjekke om den buksa kanskje kunne tas i bruk snart? Jeg forventet at den ville være litt for trang ennå, men kanskje var det ikke så mye om å gjøre? Jeg klamret meg til håpet og var veldig spent da jeg hentet den frem fra innerst i klesskapet.

Levis-bukseDa jeg skulle trekke på meg buksa, fikk jeg omtrent bakoversveis. Gode, gamle Levis-buksa mi er nemlig ikke for trang, den er tvert imot for stor for meg nå! Hvordan er det mulig?!

Hjernen min klarer tydeligvis ikke å følge med på det som skjer. Så synd! Jeg kunne jo ha brukt den buksa for flere måneder siden. Nå må jeg bare innse at det er for sent.

Jeg får meg bare ikke til å gå med ei bukse som ser sånn ut på meg som på bildet -------->
Det blir ikke aktuelt. Kall meg gjerne forfengelig, men den buksa er altfor vid, og det er ikke pent.

Nå burde jeg sikkert være sjeleglad, og det er jeg forsåvidt også, for all del. Det skulle bare mangle. Men samtidig må jeg innrømme at jeg føler et visst ubehag ved tanken på at jeg kastet vekk muligheten til å bruke den buksa. Det hadde jeg nemlig gledet meg til. Nå har jeg derfor bestemt meg for å gå OPP i vekt igjen. Ha ha, neida… Det får være måte på hvor følelsesstyrt man skal være :p

Å gå ned i vekt behøver altså ikke være en udelt positiv opplevelse. There’s more to it than what meets the eye, for å si det sånn. Det er mer ved det enn hva øyet kan se, altså. 1

Men det får vente. Alt har sin tid – det ytre såvel som det indre. Her og nå synes jeg det passer best å avrunde denne posten ved å si:

YESS! Jeg har krympet mer enn jeg trodde!
:-D

---------------------------
Fotnoter:
  1. Hmmm… Dette ansporet meg faktisk til å skrive om hva jeg føler i forhold til prosessen jeg gjennomgår, med vektreduksjon og det hele. Mer om det i neste innlegg! []

(Be)lønningsdag og kredit til en medtrønder

Etter tips fra en trofast leser/kommentator her på bloggen, har jeg endret tankegang i forhold til dette med å belønne meg selv. Tidligere tenkte jeg som følger:

Jeg har vært i ketose i 4 strake uker, jeg har mosjonert jevnlig og tatt av 2,1 kg.. Når jeg er disiplinert og flink såpass lenge ad gangen, begynner jeg etterhvert å tenke og føle at det er på tide med en ekstra belønning. Derfor valgte jeg i går å unne meg en is. Det var en sånn karamell-ispinne fra Isbilen, som mannen min kjøpte for et par-tre uker siden. Å du å du, den smakte vel godt til kaffe’n! Himmel og hav…

Så postet Marit fra Trondheim et par kommentarer (h.h.v. her og her), hvor hun skrev at:

Også tru æ,når du vil belønne dæ me noe etter noen uka igjen, ka me spa, et klesplagg eller noe?

Jeg tror,fortsetter du med å trene som du gjør nå,og belønner deg me andre ting enn mat og godt,blir det resultater på vekta!

Det var nesten så jeg måtte klaske meg i panna og undre meg over hvorfor jeg ikke hadde tenkt på det selv?! Men så fokusert på mat går det altså an å være, for jeg reflekterte ikke et øyeblikk over andre mulige belønninger enn iskrem og sjokolade. Så anstrengt var/er mitt forhold til mat. Den nye ideen skal Marit ha hele æren for å ha kommet opp med. Tusen takk, Marit! Den trengte jeg din hjelp for å se! 1

Siden har jeg faktisk fullført en 28-dagers handlingsplan, med godt resultat. Før jeg legger—og iverksetter—en ny, lignende plan, føler jeg det er på sin plass å belønne meg selv for vel gjennomført 28-dagersplan. Vel å merke ikke i form av søtsaker denne gangen, men noe jeg faktisk har myyye mer glede av!

Jeg har således gått til innkjøp av de 7 produktene du ser på bildet nedenfor, som jeg i skrivende stund er bortimot ekstatisk for å ha anskaffet meg! Jeg simpelthen elsker dem og gleder meg vilt til å ta i bruk disse Les mer »

---------------------------
Fotnoter:
  1. Marit er forresten på god vei ned i vekt, hun også, slik som meg ved hjelp av trening og ketolysekuren. Ja, hun er faktisk helt rå på å trene! []

Nok et år er gått – og HVILKET år det har vært!!

Vi skriver 10. november 2010, og kalenderen viser at det er to år siden jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt! Min første veiedag var 9. november 2008. I år som i fjor, tar jeg et tilbakeblikk på året som er gått.

Status for nøyaktig ett år siden var 9,5 kg. vekttap. Bare fem dager senere nådde jeg en milepæl da vekten viste at jeg hadde tatt av 10 kg.. På det tidspunktet hadde jeg nettopp lagt om kostholdet. To uker før ettårsmarkeringen gikk jeg nemlig over til lavkarbo.

På ergometersykkelenUtover høsten og vinteren sluttet jeg å trene på treningssenter, for i stedet å gå turer eller sykle på ergometersykkelen hjemme.

Midt i januar nådde jeg «halvveis«-merket og hadde tatt av drøyt 12 kg.. Januar gikk, og med noen ganske få unntak, hadde jeg da i 3 måneder styrt unna sjokolade og annen mat med mye karbohydrater. Utslett på huden var forsvunnet, og likeledes mine gamle plager med stadig tilbakevendende tarmkatarr. Imidlertid uteble den helt store vektnedgangen, som jeg vel hadde forventet ville komme som følge av kostomleggingen. Jeg begynte derfor å bli lei av hele matdisiplinen og skeiet ut med søtsaker flere ganger – naturligvis med den følge at vekten gikk opp istedenfor ned.

Jeg vurderte å ta en periode fri fra slanking, men innså at det å utsette vektnedgangen til senere, ville være stikk i strid med hva jeg egentlig ønsket. Jeg ønsket meg jo nettopp litt mer fortgang i sakene. Derfor Les mer »

Oppsummering av bloggens hittil lengste kommentartråd

Etter antall leserinnspill å dømme, er posten OK, vi får se hvem som ler sist! det mest «populære» blogginnlegget mitt så langt. Jeg har skrevet en aldri så liten oppsummering av den lange tråden, og her følger den.

(NB: Det kan være en fordel å ha lest den aktuelle bloggposten før du leser videre).

Aller først: Det er en kjensgjerning at jeg ikke oppga noen lenke til de omdiskuterte foruminnleggene, så alle innspill jeg fikk, må av den grunn forsåvidt ses på bakgrunn av min gjengivelse alene. (Med unntak av én persons innspill: Julie kom hit nettopp via forumsiden). Når jeg først har valgt å skrive denne oppsummeringen av tråden, kan jeg starte med å rydde den saken av veien en gang for alle. Jeg ønsker fremdeles ikke å lenke til forumet, men jeg kom på en annen måte å fikse biffen på. For å fjerne enhver tvil om hva det var snakk om: Her er et skjermbilde av de aktuelle kommentarene som jeg gjenga:
Les mer »

Pizza i dag

pizzastykker
Pizza er digg :)

Jeg spiste det til middag i dag, også. Det går mye raskere å lage denne, enn vanlig pizza.

Oppskriften finner du her: Lavkarbo-pizza

Powered by WordPress | Find Cheap Phones at Bestincellphones.com. | Find the Best CD Rates online, Free Cell Phone Deals and Fat burning Furnace Review